Hun kom alene til sykehuset, uten noen ved sin side under fødselen. Da barnet endelig var født, så legen på det én gang, og noe fikk tårene frem i øynene hans.
Solveig Strand hadde kommet alene til sykehuset. Ektemannen hadde forlatt henne noen måneder tidligere, etter at han fikk vite at hun ventet barn.
Fødselen varte i timevis, men til sist fylte den nyfødtes første gråt rommet. Alt hadde gått bra, og babyen var helt frisk.
Overlege Berg tok forsiktig barnet i armene sine for å gi det til Solveig, men plutselig skjedde det noe uventet.
Idet han skulle overrekke barnet, stoppet han. Hendene skalv lett. Han så på den lilles ansikt, så på Solveig, og øynene hans ble fylt med tårer.
«Er alt bra, doktor?» spurte Solveig engstelig.
Legen nikket, ute av stand til å si noe på noen sekunder.
Så hvisket han med sprukket stemme noe som fikk Solveig til å stivne.
Overlege Berg hadde lagt merke til et lite fødselsmerke på babyens arm.
Han kjente det igjen med en gang. Det var nøyaktig det samme som sønnen hans hadde hatt – sønnen som hadde forsvunnet fra livet hans for mange år siden, og som han ikke hadde hatt kontakt med på lenge.
Hjertet hans sank.
Solveig fulgte blikket hans, bekymret, og spurte hva som var galt.
Legen trakk pusten dypt, med tårer i øynene, og forklarte at fødselsmerket var det samme som sønnen hans hadde, og at babyen derfor var barnebarnet hans.
Solveig følte at verden rundt henne vaklet.
Smerten over å ha vært alene under fødselen forsvant, erstattet av en dyp og overveldende følelse.
Hun holdt barnet tett inntil seg, mens legen, rørt, innså at denne lille babyen nettopp hadde gjenopprettet et bånd som hadde vært tapt i lang tid.
For livet har en egen evne til å lege gamle sår – og noen ganger gir det oss tilbake det vi trodde var tapt, akkurat når vi trenger det mest.
