– Hvordan kan det ha seg at vi ikke er arvinger? Det finnes jo ingen annen familie! – ropte datteren og viftet med armene, helt til hun fikk se det offisielle dokumentet.
Historien begynte lenge før notarialpapirene dukket opp i leiligheten til Åse Eriksen. Hun bodde alene i en av de typiske blokkene i byen. Mannen hennes var død for lenge siden, og barna hadde flyttet hver til sitt.
Alle hadde sitt eget liv, sine egne bekymringer. Moren ble de sjelden plaget med å tenke på. Først ble Åse såret, til og med gråt stille om kveldene mens hun så på gamle familiebilder. Men etter hvert vent seg til det. Hun prøvde å holde seg opptatt med husarbeid, bare for ikke å gå fra forstanden av ensomhet.
For hvert år sviktet helsen mer. Alderen kom snikende og tok kreftene. En dag klarte hun rett og slett ikke å gå til butikken. Beina ville ikke lystre, det svartnet for øynene, og hun holdt seg så vidt fast i dørkarmen.
Redningen ble nabokvinnen Ragna Berge, som bodde i etasjen under. Hun var litt yngre og hjalp gjerne til: hun kom med ferskt brød, kjøpte medisinene som sto på resepten, lagde varm suppe, hjalp til med vask og rengjøring.
En sommerdag satt de to kvinnene på en benk utenfor inngangen, i skyggen under en gammel lind. Ragna så på den trette nabokvinnen, som pustet tungt, og klarte ikke å dy seg.
– Åse, hvorfor ringer du ikke til barna dine? De må da kunne hjelpe deg på en eller annen måte. Du har jo oppdratt dem, gitt dem hele livet ditt.
– Å, Ragna, tror du ikke jeg har prøvd? – sukket Åse og så ned. – Sønnen svarer nesten aldri i telefonen. Når svigerdatteren tar den, sier hun at de ikke har tid.
– Og hva sier hun? – spurte nabokvinnen.
– Hun snakker om jobb, hus og bygging. Dessuten bor de trangt, for foreldrene hennes bor sammen med dem. Det er så vidt nok plass til barnebarna, enn si til meg. Kort sagt: Ingen venter på meg der.
– Og datteren? Hun burde jo stå nærmere moren sin.
– Datteren ringte nylig. Men bare for å be om penger. Da jeg ærlig sa at jeg så vidt har til medisiner, og at pensjonen er liten, ble hun sint, kalte meg gjerrig og la på. Sånn er barna mine blitt.
Ragna ristet bare på hodet. Hun syntes oppriktig synd på Åse Eriksen, som hadde arbeidet hele livet ved fabrikken, vært et respektert menneske og likevel blitt etterlatt til seg selv i alderdommen.
– Du vet, Åse, – sa Ragna tankefullt. – Kanskje du burde la noen flytte inn hos deg? En hyggelig student? Da får du litt ekstra til pensjonen, og en levende sjel i huset, så du slipper å være alene.
– Hvem vil vel inn i den vesle ettromsleiligheten min? Her er så trangt, – tvilte Åse. – Kanskje et svært nøysomt ungt menneske.
De to kvinnene var så oppslukt av samtalen at de ikke la merke til en ung mann som satt på benken ved siden av, med en stor ryggsekk ved føttene. Han hadde lyttet oppmerksomt, og da de gamle kvinnene ble stille, reiste han seg litt nølende og gikk nærmere.
– God dag. Unnskyld, jeg kunne ikke unngå å høre det dere snakket om, – sa han høflig og tok av seg capsen. – Jeg heter Bjarne Solheim. Jeg skulle begynne på høyskolen her, men boligen har blitt et problem.
– Hva er det som har skjedd, kjære deg? – spurte Åse vennlig.
– Det var ikke plass i studentboligen. De sa jeg måtte vente til neste semester. Og å leie en egen leilighet har jeg ikke råd til. Foreldrene mine er vanlige arbeidsfolk fra ei lita bygd, og de har lite å rutte med. Kan dere ikke la meg få bo her, selv om det bare er i et hjørne eller på kjøkkenet?
Kvinnene så forbløffet på hverandre. Den unge mannen virket ryddig, og han hadde gode, rolige og oppriktige øyne. Det var verken frekkhet eller list i blikket hans.
– Jeg kan absolutt alt som må gjøres i et hus, – fortsatte Bjarne ivrig. – Rydde, skru, fikse en lekk kran, springe til butikken eller apoteket, i all slags vær. Jeg skal bli en god hjelper, det lover jeg. Dere skal ikke angre.
Åse rettet på skjerfet og spurte hvor han bodde nå, siden studiene snart skulle begynne.
– Ingensteds, – sukket gutten og bøyde hodet. – I natt satt jeg på en benk på stasjonen. Jeg har lett etter rom i annonsene, men overalt skal de ha så mye i depositum og husleie at jeg ikke har sjans. Jeg så denne fine, grønne gårdsplassen og satte meg ned for å tenke. Det nytter ikke å reise hjem til bygda med tomme hender.
De to naboene trakk seg noen skritt til side og rådslo. Ragna nikket, som for å si at gutten virket grei, og at det burde prøves. Åse bestemte seg for å ta sjansen og inviterte Bjarne til å se på leiligheten.
Fra den dagen endret livet i den gamle leiligheten seg totalt. Bjarne slo seg ned på den lille sofaen på kjøkkenet og var ufattelig takknemlig for selv et så enkelt tak over hodet.
Han viste seg å være en usedvanlig arbeidsom og veloppdragen ung mann. Det var aldri bråk eller rot i leiligheten. Bjarne sto opp tidligere enn alle andre, vasket seg stille og løp til undervisningen.
Han rakk alt: han studerte flittig, fikk stipend og hjalp til i huset. Hver dag etter forelesningene stakk han innom butikken, kjøpte ferske varer og sjekket nøye holdbarhetsdatoen på melk og brød.
Han tok også full kontroll over medisinene til Åse. Selv la han opp tablettene for hver ukedag og passet på at hun fikk spist frokost før hun tok dem. Han var alltid i nærheten når den gamle damen plutselig ble dårlig.
Allerede i den andre måneden nektet Åse å ta imot penger fra ham, verken for strøm eller husleie.
– Kjære deg, du hjelper meg mer enn mine egne barn har gjort på ti år, – sa hun med tårer i øynene. – Arbeidet ditt er verdt mer enn alle de papirlappene. Behold pengene selv. Du trenger dem til klær, bøker og studier.
Bjarne nektet først og syntes det var pinlig, men den gamle kvinnen var urokkelig. Hun visste ikke hvordan hun ellers skulle takke skjebnen for en slik hjelper, som hun mente var sendt av Gud.
Slik gikk det stille og rolig tre år. Bjarne ble helt fortrolig med Åse, sluttet å være sjenert og kalte henne kjærlig for «bestemor». Hun behandlet ham på sin side som et ekte barnebarn.
En dag på den lokale postbutikken, der Bjarne skulle sende en pakke til foreldrene i bygda, traff han ei jente. Hun het Solveig Nyhus. Hun var student og jobbet ekstra i kassen i sommerferien.
Først hilste de bare høflig på hverandre. Så begynte Bjarne å stikke inn oftere, selv når det ikke var noe han egentlig skulle gjøre. De snakket om studier, bøker og livet.
Etter en tid samlet Bjarne mot og inviterte henne med på en tur i byparken. De gikk lenge langs alleene, kjøpte is og pratet om alt mellom himmel og jord.
Solveig ble overrasket da hun fikk høre at Bjarne bodde hos en eldre kvinne og tok seg av henne så oppriktig og uegennyttig. Hun ble rørt av godheten hans, ansvarsfølelsen og omsorgen. Hun skjønte at dette var en gutt hun kunne stole på i alle situasjoner.
De begynte å møtes jevnlig. Først bare i helgene, siden nesten hver ledige stund etter jobb og undervisning.
Det varte ikke lenge før Bjarne bestemte seg for å introdusere Solveig for Åse. Han var spent på hvordan den gamle damen ville ta imot kjæresten hans.
Men bekymringen var unødvendig. Åse likte Solveig godt. Jenta var veloppdragen, beskjeden, oppriktig og hadde stor respekt for eldre. Hun tilbød seg straks å hjelpe til på kjøkkenet, vasket opp og lagde varm urtete.
– Pass på, Bjarne, ikke mist lykken din, – sa Åse ofte om kveldene når jenta hadde gått hjem. – Solveig er et vidunderlig, lyst menneske. Mange gutter har øynene opp for henne, så vær bestemt.
– Jeg skulle gjerne, bestemor, – smilte han litt sjenert og rødmet. – Jeg er veldig glad i henne. Men jeg har jo ikke egen bolig. Hvor skal jeg føre henne etter bryllupet? Inn til den vesle sofaen på kjøkkenet? Jeg vil ikke begynne et familieliv under slike forhold.
– Nei, du tar feil, gutten min, – ristet Åse på hodet. – De sterkeste familiene er nettopp de som begynner sammen fra null. Den som sammen må gjennom de første praktiske problemene, lærer å dele den siste brødskiven. Når alt er ferdig og rikdommen bare faller ned i fanget, da blir følelsene fort borte.
– Så du tror vi kan forsøke? – spurte Bjarne håpefullt.
– Selvfølgelig! Dere kan bo hos meg. Det blir trangt, men vi får plass hvis vi hjelper hverandre. Leiligheten er liten, men koselig. Hovedsaken er at Solveig ikke har noe imot å dele husrom med en gammel kone.
Da Solveig fikk høre om forslaget, sa hun ja med glede. Hun var ikke redd for vanskeligheter, og hun respekterte Åse oppriktig.
Snart feiret de et beskjedent, men uvanlig varmt bryllup sammen med de nærmeste vennene og foreldrene til Bjarne, som kom fra bygda. Åse satt på hedersplassen, som den aller kjæreste.
Ett år senere fikk den unge familien sitt første barn – en liten, frisk gutt. Livet i leiligheten fikk helt nye farger.
Åse var i sjuende himmel. Hun kunne sitte i timevis ved barnesengen, synge vuggesanger og holde gutten på fanget, mens Solveig styrte på kjøkkenet eller vasket småklær.
Den unge moren var utrolig takknemlig for all hjelpen. Hun gjorde alt hun kunne for at Åse ikke skulle mangle noe, kokte yndlingsrettene hennes og sørget alltid for frisk frukt.
I hjemmet rådde det ekte familiefred, hygge, varme og lys latter. Naboene sa at Åse hadde vært ufattelig heldig som hadde fått slike «barnebarn» på sine eldre dager.
Men en høstdag ble roen og idyllen brutt av et uventet besøk. Uten noe forvarsel, uten en eneste telefonsamtale, ringte det på døren. På trappen sto datteren til Åse.
Hun hadde ikke vært på besøk på flere år. Hun pleide ikke engang å ønske moren til jul, men nøyde seg med korte meldinger. Da hun fikk se fremmede mennesker i leiligheten, babyutstyr og en barnevogn i gangen, klarte hun så vidt å skjule mishaget. Hun smilte, men ansiktet røpet irritasjonen.
– Hei, mamma! – ropte hun og gikk like godt inn i stua uten å ta av seg skoene. – Hva slags losjihus har du her? Hvem er alle disse menneskene?
Åse ble litt satt ut, men svarte rolig:
– Det er Bjarne, hans kone Solveig og mitt lille oldebarn. De har bodd sammen med meg i fire år og hjulpet meg med alt. Uten dem hadde jeg vel ikke orket å stå opp om morgenen.
Datteren kastet et foraktelig blikk på det unge paret, men sa ingenting. Hele kvelden prøvde hun å være svært mild, oppmerksom og omsorgsfull mot moren, noe som virket svært unaturlig.
– Mamma, jeg har ligget våken om nettene og tenkt, – begynte hun da de satt alene. – Det gjør vondt i hjertet at du bor her alene, så trangt, sammen med fremmede mennesker. Flytt til meg. Vi har et stort hus. Du kan få bo under mitt personlige tilsyn, i varmen, med alt ordnet. Du trenger ro i alderdommen.
Åse var nølende. På den ene siden satt datteren, som endelig viste omtanke. Et mors hjerte vil så gjerne tro på barna sine og tilgi gamle krenkelser.
På den andre siden var det den nye familien, prøvd gjennom flere år og blitt kjærere enn noen blodslektning. Men de pågående, søte ordene til datteren smeltet isen i det gamle brystet, og til slutt sa Åse ja til å flytte.
De begynte å pakke raskt. Datteren hastet på moren og la de nødvendigste tingene i store kofferter.
Åse gikk inn til Bjarne og Solveig, som satt nedslått på kjøkkenet.
– Mine kjære barn, ikke vær lei dere, – sa hun stille og la hånden på skulderen til Bjarne. – Datteren min vil ha meg bort, og jeg må prøve å få orden på forholdet. Men dere blir boende her. Dere kan bruke leiligheten gratis i et helt år, spare penger og finne et ordentlig sted å bo. Så får vi se hva livet bringer.
Bjarne og Solveig holdt tårene tilbake. De ble sorgtunge og kjente en vond forutanelse, men de hadde ingen moralsk rett til å sette seg mot morens egen datter.
Da koffertene var ferdige og satt i gangen, husket Åse at hun skulle stikke ned til Ragna i etasjen under. Hun ville si ordentlig ha det, levere igjen en gammel bok og takke for mange års naboskap.
Så snart ytterdøren hadde lukket seg bak den gamle kvinnen, forsvant all hyggeligheten hos datteren, som om den aldri hadde fantes. Hun snudde seg på hælen og så nedlatende på de unge foreldrene ved barnesengen.
– Nå hører dere her, – sa hun grovt og la armene i kors. – I morgen tidlig vil jeg ikke se snurten av dere. Pakk sakene deres, og forsvinn.
Bjarne ble stiv av forskrekkelse, men hentet seg raskt inn.
– Hør nå her, – sa han rolig. – Åse ga oss nettopp lov til å bli boende i et år. Vi har et lite barn. Vi må ha tid til å finne noe å leie og få flyttet tingene våre.
– Moren min er gammel og kan ikke tenke klart lenger! – utbrøt datteren oppgitt. – Og dere er utspekulerte snyltere som har utnyttet henne. Hvilket år? Jeg har lenge hatt gode kjøpere til denne eiendommen. I morgen tidlig kommer de for å se på leiligheten. Da må den være tom og ren. Så ut med dere nå!
Solveig holdt barnet tett inntil seg og spurte stille, med dirrende stemme:
– Hvor skal vi gå med en liten baby midt i høstmørket? Vi har ingen steder å gjøre av oss akkurat nå. Kan du ikke forstå det?
– Det angår ikke meg! – svarte datteren skarpt. – Det er deres problem, ikke mitt. Dere burde ha tenkt på det tidligere, dere som har bodd gratis her i alle disse årene.
– Det er tydelig at du ikke bryr deg om moren din, – sa Solveig og løftet hodet. – Du tar henne med deg som en ubrukelig byrde, bare for å selge den eneste leiligheten hennes og stikke pengene i lomma. Hva skal skje med henne når papirene er signert? Hvor vil du gjøre av henne?
– Det er ikke din sak, jente! – skrek datteren nesten. – Jeg gjør det jeg vil med min egen mor og eiendommen hennes. Dere er ingen her!
– Jeg skal si fra til Åse med en gang, – sa Bjarne bestemt og tok et skritt mot døren. – Hun må få vite sannheten om hva du planlegger. Hun fortjener ikke å bli behandlet slik av sitt eget barn.
– Og hvem tror du vil tro på deg? – lo datteren ondt. – Hennes egen, kjære datter, eller noen fremmede mennesker som har bodd gratis i huset hennes? Hun kommer til å høre på meg! Dere er bare noen utnyttere som har lett etter et lett liv. Ta sekkene og stikk, før jeg ringer politiet!
– Ikke snakk til kona mi på den måten, og ikke fornærme familien vår, – sa Bjarne og stilte seg foran Solveig. – Vi har tatt vare på Åse dag og natt, kjøpt mat for egne penger og passet på helsen hennes, mens dere ikke engang husket at hun fantes. Vi har gjort alt dette av kjærlighet, ikke for egen vinning.
– Nok av tomt snakk! – avbrøt datteren. – Dere er ingen her, bare vanlige leieboere uten kontrakt. Dere har ingenting å skulle ha sagt. Finn en annen godtroende gammel dame å klamre dere til, dere har jo fått øvelse.
– Ingen skal flytte noe sted! – lød det plutselig fra døren, med en høy og skjelvende røst fylt av harme.
På terskelen sto Åse. Hun hadde snudd i døren fordi hun hadde glemt det varme sjalet hun skulle gi Ragna som gave. Med nøkkelen sin hadde hun åpnet døren og hadde hørt hele den uhyggelige samtalen fra begynnelse til slutt. Hun så på datteren med dyp sorg, smerte og skuffelse.
– Mamma … du har misforstått … det er ikke sånn du tror, jeg ville bare … – stammet datteren og prøvde å komme nærmere.
– Jeg har forstått alt, ned til minste detalj, – svarte Åse stille og utrolig fast, og viftet henne unna. – Ta tingene dine, vesken din, og gå ut av huset mitt. Nå med en gang. Jeg vil ikke se deg her igjen.
– Men mamma, vi ble jo enige om at du skulle flytte! Leiligheten må selges, vi trenger pengene! – protesterte datteren og mistet fatningen.
– Jeg drar ikke noe sted, – sa den gamle kvinnen. – Ikke til ditt hus, ikke noe annet sted. Hjemmet mitt er her, og min ekte, kjærlige familie er også her. De kommer ikke til å svikte meg for noen kvadratmeter. Gå!
Datteren ble hvit av raseri. Ansiktet hennes var skamfert av sinne. Hun grep den dyre håndvesken sin, ropte noen ufine ord til moren og Bjarne, smalt igjen døren etter seg så veggene ristet, og løp ut av oppgangen.
Åse gikk langsomt bort til stolen, satte seg tungt ned og begynte å gråte bittert, med hendene for ansiktet. Det var en mors tårer, for nå skjønte hun at hun hadde oppdratt en egoist.
Solveig gikk straks bort, satte seg ved siden av henne, tok henne forsiktig om skuldrene og trøstet henne. Bjarne satte på kjelen og helte opp et glass vann med beroligende dråper.
– Nå, bestemor, ro deg ned, – sa Solveig lavt og tørket tårene hennes med et papir. – Det viktigste er at vi er sammen. Vi kommer aldri til å forlate deg.
Etter hvert kom hverdagen tilbake i de vante, rolige sporene. Men stresset hadde satt dype spor. Alderdommen og sykdommene tok seg opp med fornyet styrke.
Det gikk måneder og år. Åse ble stadig svakere, fikk problemer med hjertet og leddene. Det siste året orket hun nesten ikke å stå opp av sengen, og til slutt var hun like hjelpeløs som et lite barn.
Bjarne og Solveig angret aldri på valget sitt. De delte omsorgen mellom seg. Bjarne løftet henne og hjalp henne til rette; Solveig laget lette diettholdige måltider, matet henne med skje, skiftet sengetøy og sørget for at alt var rent.
De kjøpte de beste medisinene de kunne finne, rådførte seg med leger og gjorde alt for at den gamle kvinnen ikke skulle oppleve ubehag eller smerte. Åse kunne nesten ikke snakke lenger, men hun så alltid på de unge med dyp takknemlighet, kjærlighet og varme i de trette øynene sine.
En stille høstmorgen våknet hun ikke. Hun sovnet stille inn, med et lite smil om munnen, uten å lide.
Bjarne tok selv, som en voksen og ansvarlig mann, på seg alle de tunge gjøremålene og utgiftene knyttet til en verdig avskjed. Han og Solveig sørget oppriktig over den kvinnen som i løpet av årene hadde blitt en ekte bestemor for dem, et menneske som hadde gitt dem varme og familiefølelse.
Datteren og sønnen, som Bjarne høflig hadde ringt for å fortelle om sorgen, dukket ikke opp i begravelsen. De sa de hadde for mye å gjøre på jobben til å kunne slippe alt.
Men to uker etter det triste dødsfallet dukket de opp. Da syntes de tiden var inne for å ordne opp i eiendomsspørsmål og fordele arven.
Døren ble åpnet med datterens nøkkel, og hun gikk inn sammen med broren. De oppførte seg som selvskrevne eiere, uten en gang å ta av seg yttertøyet.
Sønnen, en fyldig middelaldrende mann med et likegyldig blikk, gikk bort til det gamle skapet og begynte å rote gjennom skuffene på jakt etter papirer til leiligheten, bankbøker eller skjulte sparepenger. Datteren stilte seg midt i rommet, så seg rundt på den beskjedne innredningen og senket blikket mot det unge paret.
Bjarne og Solveig sto tause borte ved vinduet. De skjønte godt at en ubehagelig samtale var i vente, og at de trolig måtte forlate stedet, for loven kan være streng mot dem som ikke har blodsbånd til avdøde.
– Vi går med en gang, ikke vær bekymret, – sa Bjarne rolig og med verdighet, og så rett på datteren. – Gi oss bare en time, så vi kan pakke barneklærne, lekene og dokumentene. Vi har ikke tenkt å bli her.
– Dere har nøyaktig en halvtime, ikke mer, – svarte datteren med triumf i stemmen. – Deretter ringer vi en låsesmed og skifter alle låsene. Vi er eiere her, og vi trenger ikke uvedkommende inn i huset.
Solveig sukket stille og holdt sønnen tett inntil seg. Det var vondt å se så mye grusomhet og grådighet hos mennesker.
I samme øyeblikk gled den ytterdøren, som barna hadde glemt å lukke, helt opp, og nabokvinnen Ragna kom inn med bestemte skritt. I hånden hadde hun en stor plastmappe med offisielle papirer og stempel.
– God dag til alle sammen. Hva slags møte er dette, og hvorfor er det dere som kommanderer i en annens bolig? – spurte Ragna strengt og så vekselvis på broren og søsteren.
– Kjære frue, gå du din vei, – svarte datteren til Åse og vendte seg mot henne. – Vi er her for å tiltre vår eiendom. Vi er de eneste barna til den avdøde, hennes nærmeste arvinger. Leiligheten tilhører oss etter loven, og det er vi som bestemmer hvem som får være her.
– Nei, slett ikke, – svarte Ragna rolig med et lite smil og la mappen på bordet. – Dere er ikke hennes arvinger. Deres rettigheter opphørte for lenge siden.
– Det er jo det rene vås! Hva er det du snakker om? – protesterte sønnen og kom nærmere. – Vi er hennes egne barn, knyttet til henne med blod. Hun har ingen andre slektninger. Loven er på vår side!
– Ekte barn husker moren sin mens hun lever, – sa Ragna fast og høyt, og så dem rett i øynene. – De hjelper henne når hun ikke kommer seg opp av sengen. De dukker ikke opp først etter at hun er død, for å dele veggene. Da Åse lå alvorlig syk i et helt år, hvor var dere? Hvorfor kom dere ikke med medisiner? Hvorfor spurte dere ikke hvordan hun hadde det? Åse utpekte Bjarne som sin arving for lenge siden.
Ragna åpnet mappen, tok ut et originaldokument med stempel og la det på bordet foran dem.
– Se godt på dette. Det er en formell omsorgsavtale, notarialbekreftet for flere år siden, rett etter at dere prøvde å kaste disse ungdommene ut på gata. Jeg var offisielt vitne da avtalen ble underskrevet.
Datteren grep dokumentet og leste raskt. For hvert ord ble ansiktet blekere, og hendene begynte å skjelve.
– Her står det … livsvarig omsorg … eiendomsretten går over ved dødsfall … – mumlet broren og kikket over skulderen hennes. Stemmen hans var svak og forvirret.
– Papirene er korrekte og i samsvar med alle regler, – la Ragna til og la armene i kors. – Bjarne har oppfylt hver eneste betingelse. Han kjøpte mat og medisiner, betalte regningene, tok seg av henne til siste slutt og bekostet begravelsen. Vi har kvitteringer, regninger og legeerklæringer. Derfor tilhører leiligheten og alt i den fra i dag offisielt Bjarne. Dere er fremmede her.
Datteren slapp dokumentet og lot det falle på bordet. Hun skjønte at det ikke fantes noen sjanse til å bestride avtalen.
– Nå vil jeg be dere forlate denne private boligen, – sa Bjarne rolig, med stille verdighet. Han gikk bort til gangen og åpnet ytterdøren. – Vi skal legge barnet, og dere står i veien.
Broren og søsteren vekslet et ondt blikk, tok tingene sine uten et ord, og løp nesten ut av leiligheten, mens de smalt igjen døren etter seg.
Det ble stille i rommet. Stillheten ble etter hvert fylt av en ufattelig lettelse og ro. Solveig gikk bort til Bjarne, la armene rundt livet hans og hvilte hodet mot skulderen hans. Endelig følte de seg trygge i sitt eget hjem.
Ragna gikk bort til dem, smilte varmt og klappet Bjarne på ryggen.
– Vel, det var det. Rettferdighet finnes i denne verden. Dere har fortjent dette stedet gjennom deres grenseløse godhet, oppriktighet, tålmodighet og ekte menneskelighet. Lev lykkelig, ta godt vare på sønnen deres, og måtte det alltid være fred i huset deres.
Bjarne og Solveig takket Ragna av hele hjertet for støtten og motet. De visste at Åse så ned på dem fra himmelen og gledet seg over at den kjære leiligheten hadde gått til dem som virkelig hadde elsket og verdsatt henne som menneske, ikke som et middel til rask fortjeneste.
Historien spredte seg raskt blant beboerne i bygården og ble for mange en viktig lærdom. Den viste nok en gang den enkle sannheten: En ekte familie bestemmes ikke av blodsbånd eller notater i et pass, men av ekte omsorg, kjærlighet, hjelpsomhet og viljen til å trå til i livets mørkeste stunder. Den som glemmer samvittighet og egne foreldre for pengenes skyld, sitter til slutt alltid igjen med tomme hender.
