Ti år etter at hun hadde forlatt Anders og de to små døtrene, fordi hun ikke ville bli hans pleier etter at ulykken lenket ham til rullestolen, stod Kjersti igjen i døråpningen til det gamle huset. Drømmen hadde et grått skjær over seg, som om tiden selv hadde gått i våte klær. Hun hadde kommet for å be om penger. Den andre ektemannen hadde gått fra henne, og alt hun eide var i ferd med å smuldre bort. Nå stod hun der, tynget av år og utmattelse, med ansiktet som et avtrykk av alt hun hadde flyktet fra.
Anders, som alene hadde reist Ingrid og Sigrid gjennom alle disse årene, lukket øynene et øyeblikk før han slapp henne inn. Det var som om døren åpnet seg gjennom et tykt lag av uløst tid. Jentene, tretten og ti, stod ved farens side, kalde og tause, med blikk som målt henne opp mot noe hun ikke kunne nevne.
Middagen ble servert, men hvert eneste klirr av bestikk mot porselen hørtes ut som fjerne bjeller i en kirke hun ikke lenger fant veien til. Samtalen var tvunget, stiv, fylt av spørsmål som ingen turde stille. Kjersti satt ved bordet i huset som var bygget av minner hun selv ikke var en del av. Hun var en gjest i sitt eget liv, en som banket på døren til en historie som allerede hadde gått videre.
Etter måltidet fant Anders frem en gammel eventyrbok, gul og slitt, teipet sammen med kjærlig hånd. Tittelen var «Reven og de to jeintene», og i margene hadde han skrevet årstall, små setninger, og navn på dager som hadde betydd noe. Han ba henne lese boken høyt for jentene. Ordet «jeinte» var som en nøkkel til noe hun hadde låst inne. Hun måtte lese om alle fødselsdagene hun ikke hadde vært med på, om febernetter, om første gang på sykkel, om gråt og latter og alle de små øyeblikkene hun hadde valgt bort.
Stemmen hennes skalv mens hun leste. Jentene satt tett sammen, med øyne som fuktet seg, og betraktet kvinnen som bare hadde eksistert som et falmet fotografi på veggen. Ordene ble tunge, og i drømmen føltes det som om gulvet vippet under henne. Den påfølgende stillheten ga dem mot til å spørre. De spurte om hvorfor hun dro, om hun noen gang hadde tenkt på dem, om hun hadde angret. Kjersti kunne ikke lenger gjemme seg bak unnskyldninger. Hun måtte bære sannheten, så tung som vått ulltøy, uten å legge den fra seg.
Til slutt ga Anders henne nok kroner til at hun kunne komme på beina igjen. Men han sa tydelig fra at det ikke var tilgivelse, og at fortiden ikke kunne viskes ut. Han ga henne boken og ba henne fullføre historien hun selv hadde forlatt midt i. Slik lærte han også jentene at medfølelse ikke betyr å glemme smerten.
Da Kjersti gikk ut i natten, vendte huset seg som et skip i sakte film. Familien sto i vinduet og så henne forsvinne inn i tåken. De lukket boken, la den gamle historien bak seg, og begynte stille å skrive et nytt kapittel.
