Solveig hadde kjempet mot kreft i fjorten måneder. Hun hadde mistet håret, men fått noe annet som ingen kunne ta fra henne: en indre styrke av det sjeldne slaget. Da avslutningen på videregående nærmet seg – en milepæl hun tidligere ikke hadde vært sikker på at hun skulle nå – valgte hun nøye et sølvfarget hodetørkle. Det var ikke bare et plagg; det var rustningen hennes.
Moren, dypt rørt av datterens pågangsmot, støttet valget fullt og helt. Hun forsikret Solveig gang på gang om at hun så vakker ut, og det er jo nettopp det en mor skal gjøre. Gleden ble imidlertid satt på prøve. Etter prøven tok FAU-leder fru Vik Solveig til side og sa kaldt at hodetørkleet ville ødelegge de offisielle fotografiene. Det kunne gjøre andre ukomfortable, mente hun, og Solveig burde heller stå bakerst eller få en egen seremoni, slik at ingen skulle bli minnet på sykdommen. Ironisk nok var det dette hodetørkleet som hadde fått Solveig til å føle at hun kunne stå fram med stolthet. Hun gikk gråtende hjem, mens moren begynte å tenke på hvordan hun skulle verne om datterens verdighet.
På selve avslutningsdagen var stemningen spent. Fru Vik forsøkte igjen å presse viljen sin igjennom, men Solveigs mor hadde ikke tenkt å tie lenger. Midt i seremonien gikk hun opp på talerstolen og tok et oppgjør med fru Viks utestengende oppførsel. Det ble stille i aulaen, og ordene hennes gjorde det klart for alle hvor feil det var å be en ung kreftoverlever om å skjule historien sin for et pent bilde.
Så kom vendingen. Kjersti, datteren til fru Vik og en god venninne av Solveig, reiste seg. Under den mørke kjolen hadde hun gjemt et sølvfarget skjerf. Hun bandt det rundt hodet og sa at ingen skulle behøve å gå alene. En etter en reiste elevene seg og gjorde det samme, og det som startet som en protest, ble til en samlet, rørende markering av støtte. Rektoren forsto alvoret. Han grep mikrofonen, ba Solveig offentlig om unnskyldning og sa at hun hørte hjemme blant klassekameratene sine. Da Solveig gikk over scenen for å motta vitnemålet, gjorde hun det med hevet hode. Rundt seg hadde hun et fellesskap som endelig hadde skjønt at mot og overlevelse betyr mer enn et perfekt bilde.
