Innstigningen var allerede ropt ut, og Vidar gikk ut på perrongen. Etter en ukes arbeidsreise var han på vei hjem. Da han kom inn i køyevogna, fant han den nederste køya. Mens han gjorde seg til rette, hørte han noen komme gående gjennom vogna, tungpustet. Han snudde seg. En eldre kvinne med en trillebag som lignet mer på en sekk, i høstfrakk og fargerikt sjal, sto midt i gangen og prøvde å få igjen pusten.
«Nå er det vel gjort,» tenkte Vidar. «Den dama der blir nok naboen min. Nå kommer hun garantert til å tigge om den nederste køya.»
— Se her, gutten min, jeg har visst den nederste køya, sa kvinnen da hun hadde hentet pusten.
Og det stemte. Køya var nederst. Hun begynte å legge fram sakene sine, smårettet og omhyggelig. Vidar la merke til at hun var godt over sytti. «Tenk,» tenkte han, «i den alderen reiser de fortsatt. Hvorfor sitter de ikke hjemme i stedet?»
Endelig satte hun seg på køya, hendene pent lagt i fanget, som en lydig skolepike. Det strømmet passasjerer inn i vogna, men de øverste køyene i seksjonen forble tomme, og Vidar hadde allerede resignert: han skulle tilbringe reisen med en eldre dame, en man ikke engang kunne få en ordentlig samtale med.
Toget satte seg i bevegelse. Straks etter kom konduktøren med sengetøy. Kvinnen gikk i gang med laken og dynetrekk, brettet og redde opp. Så satte hun seg igjen og tok selv til å snakke:
— Jeg er ikke vant til slik seng. Hjemme er senga mi myk, men her blir jeg vel støl i siden. Jeg har ikke reist siden jeg var ung, og jeg hadde ikke trodd at jeg skulle reise igjen.
Vidar nikka og forholdt seg taus.
— Jeg heter Åse Haugen. Hva heter du?
— Vidar.
— Og etternavnet?
— Berg. Du kan bare kalle meg Vidar.
— Ja, du er ung ennå, da kan jeg kalle deg ved fornavn. Skal du på besøk?
— Hvorfor det? spurte Vidar overrasket. — Jeg skal hjem fra arbeidsreise.
— Jaså! Hjem er godt. Men jeg skal fra hjemmet, på mine gamle dager.
Hun ble stille og så ut av vinduet. Vidar syntes han så tårer i øynene hennes, selv om hun ikke gråt. Han ble plutselig skamfull over at han hadde vært så avvisende mot den eldre sidemannen sin.
— Er du også på vei hjem eller fra hjemmet? spurte han for å bøte på den kalde tonen.
— Fra hjemmet, gutten min, fra hjemmet. Derfor er det uvant. Det er bare litt over et døgn å kjøre, men jeg er urolig for ferden.
— Hvem skal du til?
— Til datteren min. — Åse tok et lommetørkle fra lomma og tørket en tåre.
— Da burde du vel glede deg, ikke gråte.
— Å, jeg gleder meg. Jeg har ikke sett datteren min på fem år, og jeg trodde jeg aldri skulle se henne igjen.
— Har dere mistet kontakten?
— Vi mistet kontakten med vilje, gutten min. Ungdommens stahet og stolthet ga oss ikke fred. Da datteren vokste til, fant vi ikke tonen. Jeg oppdro henne uten far, og det var mye som hendte – vi kranglet ofte. Hun giftet seg første gang for å trosse meg, men hun fikk det ikke godt. Og jeg stilte ikke opp med et godt ord, jeg bebreidet henne. Slik kranglet vi i alle år. Hun vendte barnebarnet mitt mot meg, gjorde alltid det motsatte av det jeg bad om. For fem år siden solgte hun leiligheten og flyttet, uten å si hvor. Jeg gikk til politiet og ba om opplysninger, for jeg var redd – hun hadde jo tatt med seg barnebarnet mitt.
Så meldte hun seg. Skrev at alt var bra, at hun hadde giftet seg, men at jeg ikke måtte lete etter henne eller komme. Med den byrden har jeg levd alle disse årene. I mellomtiden har jeg forstått at jeg også hadde skyld. Hun lyttet ikke til meg, og hun bar på sin egen sorg, men hun er datteren min, mitt eget kjøtt og blod.
For ett år siden kom det et brev fra Nora, datteren min. Hun skrev hvor hun bodde, at hun hadde vært skilt lenge, og at hun selv var blitt bestemor. Hun spurte hvordan jeg hadde det. Jeg gråt hele natten, og så skrev jeg at jeg ikke hadde noe liv uten dem. Vi ringte hverandre og snakket sammen, og begge skjønte at vi hadde skyld.
Barnebarnet mitt har fått barn, så nå er jeg oldemor. Nora hjelper henne med alt, men hun er i arbeid og kan ikke reise. Derfor ba hun meg komme. Og hva skulle jeg gjøre? Jeg låste hytta, ga naboen nøkkelen, sa at hun måtte se til stedet og fyre i ovnen om det ble kaldt. Så pakket jeg bagen og bestemte meg for å reise til datteren min. Jeg vet ikke hvor mye tid jeg har igjen, og jeg vil så gjerne se henne.
Vidar satt taus. Han tenkte på sin egen mor, som han besøkte altfor sjelden. Hun bor i bygda, og storesøsteren hans bor der også. Han hadde alltid tenkt at søsteren kunne se etter mor. Men nå kjente han et sug i brystet, en tung uro som ikke slapp taket. Han var jo også sønn. Moren hans savnet ham, ville se ham oftere.
Vidar og Åse snakket sammen resten av reisen, og tiden gikk ubemerket. Da hun skulle av, hjalp han henne ut på perrongen, og han la merke til en pen kvinne som kom mot dem, urolig og søkende. Vidar trådte til side. To mennesker som var hverandre nære, møttes med blikket, kastet seg i armene på hverandre og sto lenge uten å slipped taket. Begge gråt. Møtet mellom de to kvinnene var så sterkt at Vidar ikke tvilte: alt kom til å ordne seg. Nå kom det sikkert til å ordne seg.
Han gikk bortover perrongen. Hjertet banket, og han måtte svelge. Mye var blitt klart for ham etter dette møtet. Han tok fram mobilen og slo morens nummer. Helt uten grunn ville han bare si:
— Mamma, jeg er framme, jeg er på plass. I helgen kan du vente meg på besøk.
