Nyttårsmirakelet
Lars, forklar meg en ting, hvordan kunne du glemme det? Jeg har jo minnet deg på det flere ganger i dag tidlig, og til og med sendt deg en melding! Kari så oppgitt på mannen sin.
Han sto i døråpningen til kjøkkenet, med hodet bøyd og beklagende skuldre.
Jeg skjønner det ikke selv, Kari… Det bare forsvant helt fra hodet mitt, prøvde Lars å forklare.
Hva med mobilen din da?
Jeg tok den aldri ut av lomma i dag, så jeg så aldri meldingen din…
Kari begynte å bli sint.
Så du klarte å kjøpe nytt batteri til bilen, men at datteren din skulle ha en gave under juletreet, det forsvant for deg?
Det bare forsvant… Bilbutikken stengte klokka åtte, så jeg skyndte meg, og tenkte ikke på annet. Unnskyld.
Noen ganger skjønner jeg ikke, Lars, om den gamle skraphaugen din er mer verdt for deg enn Ingrid, Kari satte seg på krakken, kastet et blikk på klokka og sukket tungt.
Klokka viste fem på elleve. Sent på kvelden, og muligheten til å ordne opp var for lengst borte. Det var det verste at det ikke var noe å gjøre med det nå.
Kari, ikke si sånn. Du vet jo jeg elsker Ingrid. Det har bare skjedd et uhell… Jeg glemte det. Det kan vel hende alle?
Ikke for meg, Lars! Kari hevet ikke stemmen, men hun hvisket irritert for ikke å vekke datteren.
Lars ville gjerne omfavne henne for å hindre en opprivende krangel, men Kari trakk seg unna og begynte å legge opp Waldorfsalaten i fatet.
«Har brukt halve dagen på denne salaten for å glede mannen min, og så… Så glemte han gave til datteren!»
Jeg burde ha gjort alt selv, mumlet hun lavt. Men nei, jeg stolte på deg, Lars. Jeg trodde du var til å stole på.
Jeg vet jeg har gjort feil, men om du ser det sånn det er ikke verdens undergang, svarte Lars. Det er da ikke katastrofe om det ikke ligger en gave under treet. Vi kan si til Ingrid at…
Hva da, kjære? At pappaen hennes har fått hukommelsestap i en alder av 35? Eller at bilbatteriet er viktigere for ham?
Vi kan si at julenissen har så mye å gjøre i år at han ikke rakk innom. Og i morgen tidlig kjøper jeg en gave, og gir den på nissevis.
Hvor skal du kjøpe det da? De fleste butikkene er stengt. Kanskje bare dagligvarebutikkene. Å, Lars…
Karoline hadde god grunn til å være misfornøyd. Siden Ingrid kom til verden, har juletradisjonen i familien vært: Straks klokken slår tolv nyttårsaften, går de sammen til juletreet…
…og finner gavene der.
Ingen gleder seg mer til dette enn Ingrid, som trofast tror på nissen, magi og… julemirakler. Hun har alltid strålt når hun med store øyne åpnet gaveesken hun hadde ønsket seg så inderlig.
Allerede flere ganger i kveld har Ingrid vært under juletreet og sett etter gave fra nissen, og hun fortalte mor hvordan hun gledet seg til å se hva nissen ville gi henne i år.
Lurer på hva nissen gir meg i år? funderte hun høyt. Jeg ønsker meg sykkel, sånn som Anders i tredje etasje har, men rulleskøyter hadde vært fint det også.
Kari smilte. Hun hadde faktisk bedt Lars kjøpe rulleskøyter til Ingrid.
Vanligvis kjøpte Kari all julegave til Ingrid selv, men i dag måtte Lars plutselig jobbe overtid, og hun tenkte at han like gjerne kunne plukke opp rulleskøytene på vei hjem.
Lars kom etter klokka åtte, og da Kari to timer senere spurte ham med et lurt glis om han hadde husket gaven, slo det Lars at han hadde glemt den…
Kari, la oss ikke ødelegge stemningen i dag, bønnfalt Lars og forsøkte igjen å gi henne en klem. Jeg mente det ikke. Vil du at jeg skal snakke med Ingrid og forklare? Hun forstår nok.
Kari svarte ikke. Hun satte frem tallerkener, mens tårene trillet. «Hvordan kunne han glemme gave til datteren vår?»
Helt til det siste håpet Kari at Lars hadde gjemt gaven et sted, men nå var butikkene stengt, og ingenting å gjøre.
Skal jeg hjelpe deg med noe? kom det forsiktig fra Lars mens han så Kari dekke bordet.
Takk, du har hjulpet nok Det er ikke nødvendig.
Akkurat da suste en strålende glad Ingrid inn på kjøkkenet etter å ha sett alle mulige julefilmer:
Mamma, pappa! Mindre enn to timer til nyttår! Snart kommer nissen med gaven min!
Kari sendte Lars et alvorlig blikk, men snudde seg fort for ikke å ødelegge kvelden til Ingrid. Hun hadde allerede tenkt ut en slags løsning: Hun skulle legge en konvolutt med penger under treet og skrive «Til Ingrid, til rulleskøyter».
Ingen perfekt løsning, men det var bedre enn ingenting.
*****
Presis klokka elleve satte familien seg til bords, og da ringte det plutselig på døra.
Lars, har du invitert noen? spurte Kari overrasket. Jeg har i hvert fall ikke.
Nei, jeg har ikke bedt noen. Kanskje naboene? Jeg går og ser, dere kan helle saft i glassene, svarte Lars.
Han åpnet døra, og utenfor sto en skjeggete mann i slitt rød jakke. Overhodet ikke lik nissen, mer som en uteligger, noe både lukt og klærne kunne bekrefte.
Hva vil du? Har du tatt feil leilighet, eller kommer du for å be om penger? Men jeg sier deg med én gang, det blir ikke en krone. Du bare bruker det på øl uansett.
Nei, nei, jeg er ikke ute etter penger, svarte mannen blidt.
«Han mener det?» Lars måtte anstrenge seg for ikke å le. Han har aldri sett ned på uteliggerne, tvert imot har han ofte følt sympati for dem. Men replikken til denne mannen var så merkelig at Lars nesten måtte smile. Det var jo åpenbart at han ikke var akkurat bemidlet.
Så, hva vil du da? spurte Lars og steg ut i oppgangen, lukket døra bak seg for å slippe lukta ute.
Jo, jeg fant en kattunge nede i trappeoppgangen. Se så søt den er mannen trakk en liten, hvit og myk kattunge ut fra jakka. Er den din? Har du mistet den?
Lars smilte skjevt. «Han skjønte nok at det er lite å hente penger nå, så prøver han å selge kattungen.»
Denne har jeg aldri sett før. Og vi har aldri hatt dyr.
Men vil dere kanskje ha den? Hvis dere har en datter, ville hun sikkert blitt glad for denne lille.
«Joda, her skulle han prøve å prakke på meg pusen», tenkte Lars og ristet på hodet.
Nei takk. Vi vil ikke ha en katt.
Nei vel mannen virket skuffet. Da får jeg vel gå og hive den i søpla.
Han trakk på skuldrene og skulle akkurat til å snu seg.
Vent litt, altså Kaste den i søpla? Hvorfor det? La den heller bli i oppgangen.
De hiver den ut uansett. Ved søppelkassene er det i det minste pappesker katten kan krype inn i. Og noe mat finner den sikkert der.
Katter var Lars vanligvis helt likegyldig til, men nå kjente han det i brystet. Han så for seg den lille pusen alene ute i kulda, sulten og redd…
Hadde han hatt bedre tid så hadde han kanskje betenkt seg, men hele familien ventet ved bordet, og uteliggeren ville gjerne gå sin vei…
Gi den til meg, da! Lars tok kattungen. Du skal ikke kaste den noe sted.
Som du vil, sa den skjeggete med et vennlig smil før han forsvant ned trappa.
*****
Da Lars endelig kom inn igjen, kikket Kari og Ingrid spent ut fra kjøkkenet.
Hvor ble det av deg, skjedde det noe?
Nei, alt er fint, han holdt pusen skjult bak ryggen og håpet at den ikke ga fra seg et pip. Hvis Kari fikk vite hva han hadde tatt med hjem, ville det muligens ikke bare være katten som havnet ute… Men han trengte litt tid for å forklare. Tid til å finne ord, hvorfor han bare tok den med hjem rett før midnatt, uten å spørre resten av familien.
Hvem var det? Kari så skeptisk på ham.
Det var faktisk naboen Olav, i femte etasje. Han lurte på hvilket bilbatteri han burde kjøpe.
Aha, du er jo vår batteriekspert. Ok, Lars, vask hendene og kom til bords. Snart er det nyttår.
Jada! Fem minutter, så er jeg klar.
Da Kari og Ingrid gikk på kjøkkenet, løp Lars rundt for å finne et sted å gjemme kattungen. Ikke på balkongen for kaldt. Ikke på badet noen kunne jo komme inn. Ikke på barnerommet eller soverommet. Til slutt havnet han på stua…
Lars, kommer du eller? ropte Kari utålmodig. Hvor lenge skal vi vente?
Jeg kommer, kjære!
I full fart åpnet han stueskapet, satte kattungen på nederste hylle og lot døra stå åpen for luft. Så løp han til kjøkkenet.
*****
Godt nytt ååår! ropte folk ute.
Lars gratulerte kone og datter, ønsket dem helse og lykke som alltid.
Mens han snakket, spratt Ingrid plutselig opp fra bordet og løp inn i stua. Kari forsto med ett at hun hadde glemt konvolutten, og sendte Lars et sint blikk. Nå skulle han få trøste datteren.
Men Ingrid ble ikke lei seg. Tvert imot. Etter få minutter jublet hun, så høyt at bråket fra fyrverkeriet ikke kunne overdøve henne.
Mamma, pappa! Kom, se hva nissen har lagt under juletreet!
Kari og Lars løp inn i stua og ble stående i døråpningen. Ved siden av treet stod Ingrid, og under treet lå en liten, hvit kattunge.
Jeg har alltid ønsket meg en katt, og nissen ga meg en! utbrøt Ingrid, nesten gråtende av glede. Jeg skal kalle ham Snøball!
Hun løftet den pelsdotten opp og klemte den godt inntil seg. Kari trakk Lars til side.
Hva er dette? Hvor kommer den fra? Din skyld?
Kari, ikke bli sint, vær så snill? Jeg skal forklare Lars snakket unnskyldende.
Sint? Hva da for noe? Se hvor glad Ingrid er! Kanskje du kunne sagt at du hadde en overraskelse på gang, så hadde jeg spart meg for kjefting tidligere i dag, Kari rakte armene rundt ham og kysset ham på kinnet.
Lars sto der litt forfjamset. Var det virkelig så enkelt? Mirakler skjer i alle fall på nyttårsaften. Datteren var lykkelig, kona var blid.
Takket være en liten hvit kattunge og…
Da kom han på den hjemløse mannen.
Du, Kari en ting til…
Lars hvisket noe til henne, og hun nikket overrasket og samtykkende.
*****
Vi klarte det, Per den skjeggete mannen klappet kameraten på skulderen. Alle kattungene har funnet nye hjem i kveld. Vi rekker kanskje tilbake i boden før de låser døra for natta.
Ja du, det gikk strålende, Ola. Det der med pappeskene dine var jammen genialt, lo Per.
Syns du? Jeg fryktet litt at noen skulle kaste meg ned trappa for skremme-taktikken min.
Ja, men det må jo være bare de folkene som virkelig bryr seg om en kattunge som tar med seg en hjem for ikke å sette den ut ved søpla.
Helt enig.
De to satt på en benk i snøen utenfor blokka hvor de hadde funnet kattungene i kjelleren bare noen dager før. Rundt dem gikk folk, og ingen jaget dem bort som vanlig. Tvert imot flere ønsket dem godt nyttår, og de takket og ønsket tilbake.
Døra åpnet seg plutselig opp, og ut kom Lars, så seg rundt, oppdaget benken og vinket før han gikk mot dem.
Hva vil han nå? Angret han? mumlet Ola, kjente igjen Lars som hadde fått siste kattungen.
Er det han? Det er jo litt uventet.
Godt nytt år, karer! smilte Lars da han kom bort og rakte dem en stor bærepose. Kona og jeg har laget dere et lite nyttårsbord i takknemlighet.
Tusen takk, dette hadde vi ikke forventet, svarte Ola og Per, og smilte bredt.
Og dette er fra meg, Lars ga Ola en flaske champagne. Man må jo feire skikkelig.
Nå kan vi feire nyttår ordentlig, Per sånn som folk, gliste Ola fornøyd.
Lars snudde seg for å gå, men stanset og henvendte seg til dem.
Hvor skal dere feire? Hvis jeg får spørre?
Tja, i kjellerboden her borte. Tørt og varmt nå sover på pappselgere, svarte Per.
Vet dere hva? Bli med meg et sted.
Fem minutter senere sto de tre foran garasjen. Lars åpnet døra og slapp dem inn.
Slå dere ned! Det er sovesofa og varmeovn. Bord og kopper og alt dere trenger. Og jeg setter bilen ute, så har dere bedre plass. Den klarer seg helt fint i snøen.
Vi klarer oss jo, takk skal du ha, prøvde Ola.
Nei, dette er best. Bare ikke drikk dere sanseløse, ok?
Slapp av det blir bare en skål for høytiden, altså, forsikret Per.
Godt. Jeg stoler på dere. I morgen kommer jeg innom. Fortell litt om dere selv kanskje jeg kan hjelpe dere å finne et sted å være?
Uventet, mumlet Ola.
Ja, helt sant… nikket Per.
For en kveld det ble. En ekte, norsk nyttårsnatt og et lite mirakel. I år lærte jeg hvor mye godt som skjer, hvis man bare våger å åpne døra for det.
