Kjære dagbok.
Jeg husker at jeg slikket den hvite kremen av teskjeen. Ingrid satt over bordet og sa at nå var jeg pensjonist, at jeg ikke hadde noe særlig å bruke penger på, og at hun og Erik hadde bestemt seg for å kutte ut bidraget.
På bordet sto en kake til atten hundre kroner. Kjøpt for pensjonen min.
Jeg så ned i den tomme koppen. Teen hadde vært kald lenge. Inni meg klikket noe tørt, som en mekanisme som ikke gikk rundt lenger.
«Kutte ut?» spurte jeg.
Ingrid la skjeen fra seg. Tørket seg rundt munnen med en serviett. Bewegelsene var langsomme, oppsitteraktige.
«Ja. I går fikk du første pensjonen din. Tjueen tusen kroner. Husleien din er på fem. Du har mer enn nok til mat. Hvorfor skal du ha mer?»
Erik satt ved siden av og så ned i tallerkenen. Han stakk gaffelen i restene av kaken.
«Erik, synes du også det?» spurte jeg.
Sønnen min trakk på skuldrene.
«Mamma, vi har boliglån. Bilen er på avbetaling. Ingrid må til tannlegen. Du sitter jo hjemme. Du trenger verken månedskort eller nye klær.»
Jeg dro til meg en papirserviett og fant en penn.
«Jeg sitter hjemme. Med barna deres.»
«Men du er jo bestemor!» sa Ingrid oppgitt. «Det er gleden din!»
«De femten tusenene dere ga meg,» skrev jeg tallet på servietten, «det var ikke hjelp. Det var lønn for jobben min.»
Ingrid lo kort. Det var ikke latter, det var sinne.
«Æsj. Der begynte takstameteret å gå. For en jobb? Du sitter med dine egne barnebarn!»
«Førti timer i uka. I tillegg henter jeg dem i barnehagen. I tillegg lager jeg lunsj av egen mat.»
«Vi ga deg barnebarn!» ropte hun, og stemmen sprakk.
«Dere fikk dem for deres egen skyld, Ingrid.»
Erik kastet gaflen i bordet med et smell.
«Mamma, ikke begynn. Ingrid har rett. Å betale sin egen mor for å være med barnebarna er sykt. Vi overfører ikke mer penger. Punktum.»
Jeg reiste meg uten et ord. Gikk bort til kommoden. Åpnet øverste skuff. Tok fram nøkkelknippet.
Gikk til bordet og slapp nøklene foran Erik. Metallklirret mot tallerkenen.
«Hva er dette?» Erik rynket pannen.
«Nøklene til leiligheten deres. Siden jeg nå bare er en glad bestemor og ikke en gratis barnevakt, endrer jeg timeplanen min.»
Ingrid fikk røde flekker i ansiktet.
«Hvordan skal jeg tolke det, Ragnhild?»
«Helt enkelt. Fra i morgen følger dere Lars og Astrid i barnehagen selv. Sykedager tar dere selv. Helgene er deres.»
«Jeg jobber!» hveste Ingrid.
«Det har jeg også gjort. Førti år på fabrikken. Nå har jeg ferie.»
Jeg gikk bort til ytterdøren og åpnet den.
«Er dere ferdige med teen? Ferdige med kaken? Utgangen er der.»
Erik reiste seg først. Ansiktet var rødt. Han tok jakken fra knaggen.
«Du kommer til å angre, mamma. Du kommer til å ringe når du blir ensom.»
Jeg svarte ikke. Jeg lukket døren og vred om låsen.
Mandag våknet jeg klokka åtte. Kjøkkenet var stille. Ingen ba om å få se på barne-tv. Ingen sølte saft på duken. Jeg kokte skikkelig kaffe og tok fram den fine koppen.
Ringeklokken gikk klokka åtte femten. Langt. Frekt. Uavbrutt.
Jeg gikk til døren og kikket i kikkhullet. Utenfor sto Ingrid. Hun hadde telefonen i munnen, en gul pose fra butikken i den ene hånden, og i den andre holdt hun Astrid i panseret på jakken. Ved siden av sto Lars og vippet fra det ene beinet til det andre.
«Åpne!» ropte Ingrid til den lukkede døren og rykket i håndtaket.
Jeg trykket på snakke-knappen.
«Jeg sover, Ingrid.»
«Ragnhild, ikke vær tull! Jeg må på jobb halv ni! Barnehagen er i karantene, jeg kan ikke levere dem der.»
Ungene begynte å syte. Astrid gned øynene med en skitten vott.
«Jeg er pensjonist. Jeg har døgnrytme.»
Ingrid sparket til døren.
«Da legger jeg dem igjen her! På dørmatta! Så får du forklare det til barnevernet!»
Jeg lent pannen mot det kalde metallet.
«Gjør det. Naboen Berit er hjemme. Hun ringer politiet med en gang. Jeg sier at en mor forlot barna sine i trappeoppgangen og stakk.»
Det ble stille bak døren. Jeg hørte bare tung pust.
«Du er gal. Din gamle kjerring,» sa Ingrid med lav stemme.
Så ble det stille. Heisen ga fra seg et rykk, og de kjørte ned.
Jeg gikk på kjøkkenet. Kaffen var kald. Jeg helte den ut og laget ny. Hendene skalv litt, men inni meg var det rolig.
Erik ringte i lunsjen. Jeg tok ikke telefonen før han ringte tredje gang.
«Hei.»
«Mamma, er du helt fra vettet?» ropte Erik. I bakgrunnen hørte jeg biltuter. «Ingrid fikk advarsel! Hun kom to timer for seint, fordi hun måtte kjøre ungene til mormor på den andre siden av byen!»
«Hvordan har Gudrun det?» spurte jeg rolig. «Ble hun glad for barnebarna?»
«Ikke provoser meg. Hvorfor laga du sirkus?»
«Erik, jeg sa ifra. Tjenestene mine koster penger. Dere nektet å betale.»
«Hvilke penger? Det er familien din!»
Jeg tok fram servietten fra i går.
«Familie? Greit. For tre måneder siden lånte du hundre og tretti tusen kroner av meg. Til girkassa. Betalte du tilbake?»
Erik nølte.
«Jeg skal betale. Når lønna kommer.»
«Det gjør du ikke. Jeg tok opp lån på de pengene, og jeg betaler renter av pensjonen min. Tjueen tusen, Erik. Minus fem i husleie. Minus fire til lånet for bilen din. Hva blir igjen?»
«Jeg kommer med mat til deg!»
«En gang i måneden. To poser med mel og en kylling. For to tusen kroner. Ungene spiste for tre tusen i uka hos meg.»
«Mamma, du teller jo alltid!» hylte Erik.
«Jeg har lært det. Når sønnen min teller pensjonen min.»
Jeg la på og skrudde av lyden.
På kvelden pleide det å plinge i bank-appen. Det kom en overføring fra Erik. Fem tusen kroner. Melding: «Vær så god. Svelg den.»
Jeg sendte pengene tilbake. Skrev ingen melding.
To uker gikk. Vi levde som fremmede. Ingen ringte. Jeg gikk tur i parken, leste bøker, og leverte den gamle ytterjakken til rens.
Fredag kveld stekte jeg eplekake. Bare for meg selv. Lukten av kanel fylte den lille leiligheten.
Så ringte det på døren.
Jeg åpnet. Utenfor sto Erik Bakke. Han så frynsete ut. Øynene flakket. Ved siden av ham sto Lars i en skitten blå jakke.
«Mamma, jeg trenger hjelp.»
Erik dyttet Lars inn i gangen.
«Hva har skjedd?»
«Ingrid er på sykehuset. De mistenker blindtarmbetennelse. Jeg skal kjøre til sykehuset og snakke med kirurgen. Gudrun har tatt Astrid, men jeg har ingen å sette Lars hos. Kan han få sove her til i morgen?»
Jeg så på barnebarnet. Han sto med hodet ned og holdt et nettbrett.
«Greit. Kom inn, Lars. Ta av deg jakken.»
Erik pusta ut som om han hadde sluppet en sekk poteter.
«Takk, mamma. Jeg ringer i morgen.»
Døren smalt igjen før jeg rakk å spørre hvilket sykehus.
Lars tok av jakken og kastet den på gulvet.
«Ta den opp og heng den på knaggen,» sa jeg rolig.
Han så på meg fra under øyebrynene. Tok jakken opp.
«Er du sulten?»
«Nei. Vi spiste på McDonald’s.»
Vi satt på kjøkkenet. Jeg skar opp kaken.
«Hvordan er det med mamma?» spurte jeg. «Hadde hun vondt i magen?»
Lars spiste kake med store munnfuller.
«Mamma har ikke vondt i magen.»
Jeg sto stille. Kniven stoppet en millimeter fra tallerkenen.
«Hvorfor sa pappa at hun var på sykehuset?»
«Vet ikke. Mamma prøvde badedrakt. De skulle på spa-hotell. Tante Bente har bursdag.»
Inni meg lukket noe seg med en tung, stum lås.
Jeg la fra meg kniven. Tørket hendene. Tok fram telefonen.
Jeg gikk inn på siden til Bente, Ingrids yngre søster. Den første storyen lå der, med høy musikk. Trebrygge. Basseng med varmt vann. Ingrid i ny grønn badedrakt, som skålte med champagne. Teksten: «Jenter er jenter! Gutta betalte helgetur!» Lagt ut for førti minutter siden.
Det var hotell Furulund. Tjue kilometer utenfor byen.
I telefonen kom det en melding fra Erik.
«Mamma, falsk alarm. Ikke blindtarm. Legen sa at hun må ligge rolig. Vi blir hos mamma hennes til søndag. Lars kan bo hos deg noen dager. Klem.»
Jeg satt lenge og så på skjermen.
Så så jeg på Lars. Han smurte eplefyllet utover bordet.
«Lars, ta på deg jakken.»
Han så opp.
«Hvorfor? Vi kom nettopp.»
«Vi skal til mamma. For å gratulere tante Bente.»
Taxien kostet tolv hundre kroner.
Det luktet billig luftfrisker og våt snø i bilen. Lars sovnet i baksetet. Jeg så ut av vinduet. Nakne svarte trær passerte.
Jeg kjente ingen sinne. Bare kaldregn.
Bilen stoppet ved smijernsporten til Furulund.
Jeg betalte. Gikk ut i den kalde lufta og tok Lars i hånden. Han gjespet og gned øynene. Jakken var skjevt igjen. Luen satt på skeive.
I resepsjonen sto en høy ung dame i uniform.
«God kveld. Kan du si meg hvor festen til Bente Hansen er?»
Hun smilte høflig.
«Perlesalen, bortover gangen til høyre. Skal jeg følge dere?»
«Vi finner veien selv.»
Jeg holdt Lars hardt i hånden. Vi gikk langs den myke teppegangen. Det spilte dempet musikk. Duften av parfyme og grillet kjøtt hang i lufta.
Jeg dyttet opp den tunge eikedøren til Perlesalen.
Inni var det rundt tjue mennesker. Langbordet var fullt av mat. Dempet lys. En tykk mann holdt tale ved bordet.
Ingrid satt ved siden av bursdagsbarnet. Hun hadde på seg en festkjole uten ermer. Håret var pent satt opp.
Erik satt på andre siden. Han lo, lent bakover i stolen, med et glass whisky i hånden.
Jeg gikk inn i salen.
Skrittene mine var høye mot parketten. Lars snublet i en stol og klynket.
Noen snudde seg. Talen døde hen.
Erik snudde hodet. Smilet forsvant som om noen hadde tørket det av med en klut. Ansiktet ble hvitt.
«Mamma?» hvisket han. Glasset klirret mot tallerkenen.
Ingrid lente seg fram. Øynene ble runde.
Jeg gikk bort til bordet deres.
Jeg ropte ikke. Jeg sa ikke stygge ord. Jeg snakket lavt, men hele salen hørte det.
«Erik. Dere glemte bagasjen deres.»
Jeg dyttet Lars forsiktig fram. Han løp til moren sin og gjemte ansiktet i kjolen hennes, og etterlot en våt flekk fra den skitne jakkeermen.
«Mamma, jeg er sulten!» klynket Lars.
Ingrid bet tennene sammen så kjevemusklene stod fram.
«Ragnhild, hva driver du med?» hveste hun. «Du ydmyker oss foran vennene våre. Gå ut nå, og ta ham med deg!»
Bente reiste seg halvveis.
«Erik, hva er dette for noe? Dere sa at barna var ivaretatt.»
Erik spratt opp. Han tok tak i armen min. Fingrene klemte hardt.
«Hvorfor kom du? Jeg ba deg jo!»
Jeg så langsomt ned på hånden hans. Så inn i øynene hans. Jeg så på ham som på en hindring. Som på tomt rom.
«Slipp, Erik.»
Han slapp.
«Dere løy for meg,» sa jeg høyt og tydelig, så gjestene også skulle høre. «Om blindtarm. Om sykehuset. Dere lempet barnet av dere som en pakke, og så dro dere for å drikke.»
«Vi er slitne! Vi har rett til å hvile!» ropte Ingrid.
«Det har dere. Men ikke på min regning. Barna må dere hvile sammen med. Jeg er pensjonist. Arbeidsdagen min er over.»
Jeg snudde meg.
«Bestemor!» ropte Lars.
Jeg snudde meg ikke. Jeg gikk mot døren og så rett fram.
Bak meg skrek Erik:
«Du er ikke moren min lenger! Glem nummeret vårt!»
Døren lukket seg og skar av lyden.
I gangen var det stille. Jeg rettet på kragen. Ringte etter ny taxi. Inni meg var det en merkelig tomhet, men det var godt å puste.
Søndag ettermiddag hørte jeg en nøkkel som skrapte i låsen min. Så stoppet den. Så ristet det i døra.
Så ringte det. Lenge. Rasende.
Jeg kokte te i favorittkoppen min med katter på. Jeg hadde det ikke travelt. Tok kjelen av platen. Tørket av benken.
Gikk til døren. Åpnet ikke.
«Hvem er det?» spurte jeg høyt.
«Åpne!» ropte Erik. Stemmen hans sprakk. «Har du byttet lås?»
«Ja. Låsesmeden var her i morges. To og en halv tusen kroner tok han. Fra pensjonen min.»
Erik slo neven i døra.
«Mamma, er du gal? Ingrid har ikke snakket med meg siden fredag! Bente kastet oss ut av festen. Sjefen min var der, han så alt!»
«Det er ditt problem, Erik.»
«Kom med tingene mine!» skrek han fra trappeoppgangen. «Verktøy, fiskestenger, vinterskøyter. Alt som lå på verandaen.»
«Det kommer fredag. Jeg pakker det i esker og setter det ved søppelsjakta.»
«Du er syk! Du gjorde barnebarnet ditt til latter! Du har ødelagt psyken hans!»
«Det er foreldrene som ødelegger psyken hans, når han er i veien for champagne på et spa-hotell.»
Det ble stille et øyeblikk.
Så hvisket Erik gjennom døra:
«Du kommer til å dø alene. Ingen kommer til å komme med et glass vann til deg.»
Jeg smilte. Smilet var hardt.
«Da kjøper jeg vannkjøler. Med hjemlevering. Farvel, Erik.»
Jeg gikk fra døren. Skrittene hans forsvant i trappa.
På kjøkkenet luktet det te og fred. Ingen skitne sko, ingen ødelagte leker, ingen skrikende slektninger. For første gang på mange år var min egen leilighet helt min.
Jeg satte meg ved bordet og drakk teen.
Hva ville du ha gjort i mitt sted? Beholdt barnet og svelget løgnen? Eller hadde du også kjørt ham rett til foreldrene?
