I fire netter på rad vekket katten Gunnar Berge klokka tre. Han låste døra, ble sint og søkte på nettet etter beroligende dråper for dyr. Men alt han egentlig behøvde, var å stå opp og følge etter henne ut på kjøkkenet.
Den første natta var Gunnar nær ved å hive en pute på katten.
Klokka var tre. Den tyngste, mest forhatte nattetimen, da man ennå ikke har rukket å sove skikkelig ut, men allerede er revet ut av søvnen. Og da blir det med en gang tørt, ondt og stikkende inni en.
Han våknet av at noe mykt, men insisterende rørte ved kinnet hans. Ikke med klørne – nettopp med labben. Som om det ikke var katten som vekket ham, men noen som tålmodig gjentok: stå opp. Vær så snill, stå opp.
Gunnar åpnet øynene og så Kjersti.
Hun stod rett ved puten – broket, hvit med svarte og oransje flekker, med et flerret venstreøre – og så på ham på den måten bare dyr kan se: rett på, uten forlegenhet, uten overflødige forklaringer. Et sekund senere lå labben igjen mot ansiktet hans.
– Er du fra vettet? … mumlet han hest.
Kjersti mjauet lavt.
Ikke høyt.
Ikke klagende.
Men sånn som om noe faktisk kunne avhenge av den korte lyden.
Gunnar satte seg opp i sengen – sint, tung, med det øyeblikkelige nattlige hatet mot alt levende som står i veien for søvnen. Det var mørkt i rommet. Bare gårdslykten skar et gult bånd over taket. Utenfor vinduet var november – våt, naken, søvnløs. Radiatorene vekslet mellom å varmes og avkjøles. Gulvet var iskaldt.
Han gikk ut på kjøkkenet, fylte mat i skålen og bante lavt:
– Vær så god. Spis. Og la meg få leve om natta.
Kjersti gikk bort til skålen, luktet på maten, men spiste ikke.
I stedet gned hun seg mot leggen hans, snudde seg og gikk innover på kjøkkenet. Stoppet. Så seg tilbake.
Gunnar la ikke merke til det.
Han gikk tilbake til sengen, dro dynen over seg og falt nesten med en gang i søvn, etter å ha bestemt at katten bare hadde en rar periode. Dyr har det jo sånn: noen ganger er det feil mat, noen ganger feil humør, noen ganger skinner månen fra gal kant.
Om morgenen var Kjersti som vanlig.
Hun satt i stolen med labbene pent trukket inn under seg. Så flyttet hun seg til vinduskarmen. Så la hun seg borti radiatoren. Stille, rolig, nesten for rolig for en som hadde stått på bakbena om natta for å vekke ham.
Kjersti var egentlig ikke en katt som plagde folk.
I løpet av de to årene hun hadde bodd hos Gunnar, hadde hun aldri veltet juletreet, aldri skreket om nettene, aldri stjålet mat fra bordet og aldri hengt i gardinene. Hun spiste pent. Hun brukte kattedoen uten uhell. Hun sov i stolen sin. Når hun trengte noe, ba hun på en behersket måte, som om hun forstod at mennesket hadde nok med seg selv.
Det var nok derfor Gunnar hadde knyttet seg til henne.
Han hadde funnet henne om høsten, nesten tilfeldig. En kveld gikk han ut med søpla og fikk se en broket katt med flerret øre ved inngangen. Den satt på våt betong. Den spratt ikke rundt, koste seg ikke bort, tigget ikke. Den bare satt og så forbi folk, som om den for lengst hadde skjønt at det nyttet ikke å spørre.
Gunnar stod med søppelsekken i hånden, så på henne og kjente noe ubehagelig gjenkjennelig. Hun hadde samme blikk som han selv hadde hatt i månedene etter skilsmissen: man venter ikke lenger på noe, men man går likevel ikke.
Han bar sekken inn igjen og tok katten med seg.
Navnet Kjersti kom ikke med en gang. Først var hun bare katten. Så ble hun «hei». Så ble hun «hva er det med deg». Og en dag helte Gunnar mat i skålen og sa uten å tenke:
– Kjersti, kom.
Hun kom.
Sånn ble det.
Etter skilsmissen hadde stillheten blitt nesten den viktigste tingen i livet til Gunnar.
Det skjønte han ikke med en gang. Først skremte den tomme leiligheten ham. Så begynte den å virke som medisin. Ingen kranglet. Ingen diskuterte forholdet. Ingen smalt dører eller sa med irritert stemme:
– Du hører ikke på meg igjen.
Man trengte ikke å forsvare seg, forklare seg, love å forandre seg. Man kunne bare komme hjem, henge fra seg jakken, sette på vann og være stille.
Kjersti passet perfekt inn i det livet.
Derfor, da hun den andre natta kom for å vekke ham igjen, ble Gunnar ikke bare overrasket. Han ble sint.
Denne gangen hadde han sjekket alt på forhånd. Mat i skålen. Vann. Kattedoen ren. Vinduet nesten lukket. Kjersti hadde spist, vasket seg og lagt seg i stolen. Ingenting tydet på noe nattshow.
Men etter en stund våknet Gunnar av skraping.
Han skjønte ikke med en gang hva det var. Han lå og stirret ut i mørket og lyttet. Så gikk det opp for ham: soveromsdøra.
Kjersti klorte på utsiden.
Klørne gikk mot det gamle treverket metodisk, jevnt, insisterende. Som om hun ikke bare ville inn, men prøvde å banke gjennom. Lyden var tørr, ubehagelig, irriterende. Et par sekunder senere kom mjauingen.
Ikke høy.
Ikke klagende.
Rar.
Som om katten ville si noe, men ikke visste hvordan.
Gunnar bante lavt, reiste seg, åpnet døra og slapp henne ut i gangen. Han la seg igjen, men skjønte fort at han ikke fikk sove. Så lukket han døra og dro igjen slåen.
Slåen var gammel, fra den tida da foreldrene hans bodde i leiligheten. Liten, av jern, festet med to skruer, litt slapp, men solid. Gunnar brukte den sjelden. Bare når han hadde lyst til å stenge ute hele verden.
Han la seg igjen.
Gårdslykten tegnet en skakk gul stripe over taket. Luften susset i rørene. På kjøkkenet harket kjøleskapet som en gammel mann. Vanlige nattlyder i et gammelt hus.
Og plutselig – skraping igjen.
Nå like utenfor døra.
Kjersti klorte på treverket med samme seige rytme. Så mjauet hun. Så ble det stille. Så mjauet hun igjen. Sånn holdt hun på nesten til fire om morgenen.
Gunnar lå med puta over øret og ble sintere for hvert minutt. Det virket som om katten bare drev gjøn med ham. Hele den skjøre natteroen hans raste sammen på grunn av et dyrisk påfunn som han verken forstod eller var forpliktet til å forstå.
Morgenen begynte dårlig.
Vekkerklokken ringte sju, og Gunnar syntes han ikke hadde sovet i det hele tatt. På jobb drakk han kaffe, en kopp etter en annen, gjespet, gnudde tinningene og søkte i lunsjen på nettet.
«Katt vekker meg om natta – hva gjør jeg?»
Internett var villig til å hjelpe. Ignorer henne. Kjøp automatisk foringsautomat. Gi beroligende dråper. Lek med henne før sengetid. Fjern stress. Gå til veterinær. Et forum mente til og med at katter på den måten varsler om «den andre siden».
Gunnar fnøs og bestilte beroligende dråper.
Den tredje natta kom Kjersti igjen presis klokka tre.
Som etter en timeplan.
Først – et mykt trykk av labben mot kinnet.
Så, hvis han lot som han sov – lav mjauing like ved senga.
Så, når han likevel ikke stod opp – skraping utenfor døra.
Men nå var det noe i stemmen hennes som gjorde det uhyggeligere enn selve skrapingen. To korte lyder. Pause. To korte lyder igjen.
Som om hun talte sekunder.
Eller ga tegn.
Gunnar lå uten å røre seg. På kjøkkenet tikket en klokke. Lykta utenfor vugget. Linoleumen i gangen knirket svakt under kattepoter.
Og et sted inne i leiligheten – eller var det bare noe han innbilte seg? – var det en lyd til. Veldig svak. Knapt merkbar.
Han reiste seg brått, rev opp døra og ropte nesten:
– Nok!
Kjersti la ørene flat.
Men hun vek ikke.
Hun så opp på ham med et langt, rolig blikk. Og det blikket virket sterkere enn noen klagende mjauing. Det var ikke noe katteri i det. Der var en merkelig, nesten menneskelig utholdenhet. Som om hun hadde gjentatt det samme mange ganger, og ennå ikke hadde tenkt til å gi opp.
Så snudde hun og gikk inn på kjøkkenet.
Gunnar ble stående i døra.
Akkurat da kjente han ubehag for første gang.
Men han gikk likevel ikke etter henne.
Han la seg igjen. Fikk ikke sove før om morgenen.
Dagen etter møtte han Turid fra tredje etasje utenfor oppgangen. Hun stod som vanlig i flanellslåbrok over tykke bukser, med en sigarett i hånden og med blikket til et menneske som nesten ingenting kunne overraske lenger.
– Turid, sa Gunnar. – Har katten din noen gang vekket deg om natta?
Hun så på ham over brillene, trakk inn røyken og blåste den ut til siden.
– Ja. Hvorfor?
– Min har ikke latt meg sove på tre netter. Først labben i fjeset, så skraping, så mjauing. Jeg har sjekket alt: mat, vann, kattedoen er rein.
Turid smalnet øynene.
– Hvis en katt gjør det samme tre netter på rad, så er det en grunn.
– Hvilken grunn?
– Har du sjekket?
– Jeg sier jo at alt er sjekket.
– Ikke skåla, avbrøt Turid. – Har du gått etter henne?
Gunnar ble stille.
Turid slo asken av sigaretten og smilte skjevt:
– De er ikke dumme, Gunnar. Det er vi som er dumme. Kaller hun på deg, skal du ikke gjette. Da skal du gå.
Hele dagen surret den setningen i hodet hans.
Til den fjerde natta forberedte han seg.
Han stilte vekkerklokka på kvart på tre, men våknet før. Han lå i mørket og lyttet til leiligheten. Klokka på kjøkkenet. Kjøleskapet. Radiatorene som knakte.
Og enda en lyd.
Veldig svak.
En lyd som er lett å ta for et rør, for vinden eller for hva som helst, hvis man absolutt ikke vil høre.
Presis klokka tre hoppet Kjersti opp i senga.
Hun gikk bort til puten.
Rørte ved kinnet hans med labben.
Gunnar satte seg med en gang opp.
– Ok, sa han lavt. – Vi går.
Kjersti hoppet ned på gulvet og gikk bestemt foran, uten å se seg tilbake. Som om hun visste at nå skulle han endelig følge.
Hun førte ham gjennom gangen, ut på kjøkkenet, forbi bordet, forbi krakken – bort til radiatoren under vinduet.
I det hjørnet var det mørkest. Det grønnaktige lyset fra mikroovnen nådde så vidt bort, og derfor så rørene tykkere ut enn om dagen, og sprekken mellom veggen og den gamle støpejernsradiatoren virket dypere og skumlere. Fra vinduet trakk det kaldt: lufteventilen hadde stått på gløtt.
Gunnar forbannet seg selv. I en uke hadde han røykt ved vinduet, og hver gang lot han ventilen stå åpen «bare et øyeblikk», og så glemte han den. Om natta la den kalde luften seg langs gulvet, og det tynne gardinet beveget seg svakt.
Kjersti satte seg på gulvet og stirret rett på radiatoren.
Gunnar satte seg på huk. Først skjønte han ikke hva han skulle se. Støv under vinduskarmen. Rustne fester. Et gammelt rør. En bit av fotlisten som hadde løsnet.
Ingenting spesielt.
Men så kom lyden bak radiatoren.
Tynn, nesten ikke levende piping. Så svak at den om dagen sikkert ville være umulig å skille ut: utenfor går biler, i oppgangen smeller dører, hos naboene går TV-en, på kjøkkenet brummer varmtvannsberederen.
Men om natta synker hele huset inn i stillhet, og selv en så liten lyd begynner å trenge gjennom.
Gunnar tok fram telefonen, skrudde på lommelykten og lyste inn i sprekken.
Først så han bare støv og klumper av gamle spindelvev. Så – noe lite, svart, sammenklistret.
En kattunge.
Veldig liten. Kanskje tre uker, ikke mer. Øynene var åpne, men blikket var grumsete, som om den lille nesten ikke forstod hvor den var. Sidene skalv svakt. Labbene var trukket inn mot magen. Den lå på siden, klemt mellom røret, veggen og den tunge radiatoren, så ubekvemt at det var tydelig: den hadde ikke havnet der med vilje, men hadde sklidd ned og satt fast.
Gunnar lyste høyere opp mot vinduskarmen og forstod først da.
Utenfor, rett under vinduet, gikk et smalt skrått tak over inngangen til butikken på hjørnet. En voksen katt kunne klatre opp dit nedenfra – langs et tre, en utstikker, en gesims.
Og videre var det den åpne lufteventilen. Glipen var liten, men for en kattunge var den stor nok. Kanskje hadde kattemoren flyttet ungene fra sted til sted for å redde dem fra kulde eller hunder, og båret denne inn. Eller kanskje hadde den lille selv, på en eller annen måte, krøpet mot lukten av varme. Radiatoren avgav varme, og for en slik skapning var det det eneste rette punktet i natten.
Og så hadde alt skjedd enkelt og forferdelig.
Den hadde trengt gjennom ventilen, sklidd fra vinduskarmen og ned bak radiatoren – til et sted hvor en voksen katt kanskje ville hatt plass til å snu seg, men hvor en så liten ikke hadde det. Sprekken mellom veggen og radiatorseksjonene var trang, støvete, med et utstikkende metallfeste og en løsnet fotlist. Inn hadde den kommet – i ren skrekk, på instinkt, etter lukten av et ukjent rom. Ut igjen hadde den ikke klart. Nedenfor sto fotlisten i veien. På siden lå røret. Over hang de tunge radiatorlabbene. Hver gang kattungen prøvde å komme seg ut, skled den bare dypere inn i hjørnet.
Gunnar så det for seg så tydelig at det dro seg ubehagelig sammen inni ham: en liten, knapt levende varmeklump hadde klatret inn i et sted som luktet redning, og havnet i en felle to skritt fra mennesker.
Nå skjønte han også hvorfor kattungen bare pip om natta.
Om dagen var det støy i leiligheten. Gunnar var på jobb, kjøleskapet nynnet, biler kjørte forbi, naboene ovenpå flyttet stoler, barn løp i gårdsrommet. Den lille var for svak, for nedkjølt, for sulten til å skrike hele tiden. Den lå stille, sov, falt inn i noe som lignet en døs. Først når huset stilnet og kulda krøp inn, våknet den av sult og redsel.
Da begynte den å gi lyd fra seg.
Ikke høyt – til en høy skrik var den for utmattet.
Tynt.
Sjeldent.
Nesten uhørlig.
Og bare Kjersti kunne høre det.
Hun hadde sikkert hørt det allerede den første natta.
Katter har en helt annen hørsel. Det som for et menneske er en lyd i rørene, eller bare innbilning, var for henne et levende vesen. Først hadde hun båret mat til den. Nå så Gunnar det selv: lengst inn i hjørnet lå tørre kyllingbiter. Hun hadde altså fraktet mat fra sin egen skål. Kanskje en bit om gangen. Kanskje dyttet med snuten. Kanskje med labben. På et eller annet vis hadde hun fått mat inn dit hun selv ikke kunne komme.
Og først da hun skjønte at det ikke var nok, da kattungen var så svak at den nesten hadde sluttet å pipe, begynte hun å vekke Gunnar.
Gunnar la seg forsiktig på magen på det kalde gulvet og stakk hånden inn i sprekken.
Det gikk ikke første gang. Røret var i veien, og den skarpe kanten av festet skrapte ham over håndleddet. Han måtte strekke seg sidelengs, nesten blindt.
Til slutt kjente fingrene varm, skitten pels, og kattungen pep så vidt hørbart.
– Ro deg, ro deg … hvisket Gunnar, uten selv å vite hvorfor.
Han klemte den lille i hånden. Den var nesten vektløs, som en sammenkrøllet vott. Bare varm. Levende. Skjelvende.
Da han endelig dro den fram bak radiatoren, prøvde den ikke engang å komme seg unna. Den rørte svakt på en labb og ble liggende, med snuta mot tommelen hans.
Kjersti kom med en gang bort, snuste på kattungen og mjauet kort, nesten lydløst.
Som om hun sa:
– Endelig.
Gunnar satte seg på gulvet, lent mot kjøkkenskapet, og satt lenge og så på den svarte klumpen i hendene sine. Kjersti hoppet opp på fanget hans, la seg inntil kattungen, rørte ved nesen dens med sin egen – og for første gang på alle nettene slappet hun av. Hun lukket til og med øynene.
Og Gunnar satt der og forstod med en slags smertefull klarhet noe veldig enkelt: han hadde vent seg så sterkt til å leve i sin egen taushet, i sin egen omhyggelig innrettede stillhet, at han hadde glemt å svare med en gang når noen like ved virkelig ropte om hjelp.
Om morgenen dro han med kattungen til veterinæren.
Han kjøpte morsmelkerstatning, pipette, varmeflaske og bleier. Han hørte på alle instruksene. Han nikket så oppmerksomt at han aldri hadde nikket på den måten på jobb.
Da han kom hjem, laget han en pappeske med et mykt håndkle ved radiatoren. Kjersti satt først ved siden av og holdt vakt. Så la hun seg nærmere, som om hun overga ansvaret til Gunnar, men likevel ikke gikk langt.
Om kvelden vandret Gunnar lenge rundt i leiligheten og fant ikke ro.
Så tok han plutselig telefonen og ringte moren.
For første gang på tre måneder.
Da hun svarte, nølte han et øyeblikk. Han hadde ikke ventet at han virkelig ville slå nummeret.
– Mamma, jeg … begynte han, og stoppet.
Kjersti hoppet i det øyeblikket opp på bordet og la labben ved siden av telefonen.
– Hva er det, Gunnar? spurte moren med en gang.
– Ingenting, sa han etter en pause. – Jeg bare ville høre hvordan du har det.
Det ble stille i røret.
Ikke såret.
Ikke tungt.
Bare overrasket.
– Det er bra, sa moren til slutt. – Du?
Gunnar så på pappesken ved radiatoren. På Kjersti. På kjøkkenet, som på en eneste natt var blitt et helt annet sted.
– Jo … det går bra, svarte han.
Og for første gang på lenge var det «bra» ikke en løgn.
Døra til soverommet lukket han aldri igjen med slåen.
Senere skrudde han ut skruene og la hele slåen i en skuff.
Hvis han lukket døra etter det, var det bare på gløtt.
For nå visste han med sikkerhet: kommer noen til deg midt på natta og kaller på deg med en stødig, uoppgivelig stemme, så er det ikke alltid et spørsmål om ubehag.
