I dag vil jeg skrive om det som skjedde med Pus. Hun har ikke rørt maten på tre dager. Jeg flyttet skålen nærmere ovnen, men jeg visste at det ikke var temperaturen på fóret det sto på.
Katten lå i vinduskarmen på venterommet med labbene trukket innunder seg. Hun sov ikke. Hun stirret ut av vinduet som om det sto noen der ute i det skitne glasset og ventet på henne. Jeg strøk henne langs ryggen, og hun rykket til med øret, men snudde seg ikke. Pelsen var varm og tett, og under fingrene kjente jeg ribbeina som ikke hadde vært der før.
Klinikken luktet antiseptisk og tørrfór. Lukten hadde trengt inn i veggene, i frakken, i huden på hendene, i håret. Jeg hadde sluttet å legge merke til den for lenge siden, men hver morgen når jeg låste opp og slo på lyset, slo den imot meg de første sekundene, som om den minnet meg på: du jobber her, du bor ikke her.
Men jeg bodde her. For tre år siden tok jeg Pus med hjem fordi ingen kom for å hente henne. Eieren hadde levert henne inn etter en sjekk, sagt «jeg kommer tilbake om en time» og aldri kommet tilbake. Ikke om en time, ikke om en uke, ikke om en måned. Jeg ventet i fjorten dager, så sluttet jeg å vente og tok med et gammelt teppe hjemmefra.
På hylla på bakrommet lå fortsatt halsbåndet. Gammelt, av rødt skinn, med en metallbrikke hvor et telefonnummer så vidt kunne leses. Sifrene var nesten helt borte, som om noen hadde gnidd på dem gang på gang. Jeg hadde aldri prøvd å tyde nummeret. Jeg ville ikke. Et menneske som kaster bort et levende vesen, fortjener ikke en telefon.
Jeg tok halsbåndet av Pus den første kvelden, da katten ble igjen på klinikken for natten, og la det øverst på hylla, bak en eske med bandasjer. Tre år lå det på samme sted, og støvet rundt det hadde lagt seg i en jevn grå ring.
Jeg rettet på brillene som hang i en snor rundt halsen, helte ut restene av vannet fra skålen med en sprekk i bunnen, og fylte på med friskt. Skålen var gammel, en klinikkskål med et falmet fórmerkelogo. Midlertidig.
I tre år hadde jeg tenkt å kjøpe en ordentlig en, i keramikk, med lave kanter, som de anbefaler for katter med kort snute. Men hver gang stoppet jeg opp foran vinduet i dyrebutikken og gikk videre. Fordi en ordentlig skål ville bety at Pus var min. Og Pus var en annens. Eller rettere sagt, nå var hun ingens.
* * *
Telefonen ringte halv ti, mens jeg kokte te på bakrommet. Mikkel, assistenten min, tok den først, mumlet noe i skjegget og rakte den til meg. Sa at det var en dame som ringte.
Jeg tok imot. Stemmen i den andre enden var lav, uten påtrykk. Damen presenterte seg som Solveig, sa at hun for tre år siden hadde levert igjen en katt hos oss. En trefarget. Pus.
Teen i koppen ble kald. Jeg så dampen stige opp og forsvinne, og jeg lyttet. Solveig snakket langsomt, lette etter ordene. Sa hun gjerne ville vite hvor Pus var nå, og om hun kunne hente henne.
Jeg svarte ikke med en gang. Fingrene klemte rundt røret. Så spurte jeg rolig, som man spør om en diagnose hos en kollega:
– Og hvor har du vært i tre år? Katten har vært på klinikken på fuglerettigheter i tre år.
Solveig var stille. Hun unnskyldte seg ikke, forklarte ingenting. Bare gjentok at hun kunne komme, hvis jeg tillot det.
Jeg sa jeg skulle ringe tilbake og la røret på bordet. Skjermen lyste fremdeles, og et blått strikk løp over voksduken.
Mikkel sto i døråpningen, tørket hendene på et forkle som luktet fór og noe surt, surkål fra en boks han varmet til lunsj.
– Var det henne? Den som forlot den?
Jeg nikket.
Mikkel klødde seg på haken. Var stille, så sa han at han husket den damen. Øynene hennes hadde vært røde da hun kom inn med katten. Han hadde sagt det til den gangen. Husket jeg det?
Jeg husket det ikke. Eller jeg ville ikke huske det.
Mikkel trakk på skuldrene og mumlet at sånn var det her: først forlater de dem, og så kommer de tilbake etter et år. Og la til:
– Ikke slipp henne inn. Så gikk han for å vaske bur, og fra gangen kom det en klirring av metallstaver og skvulpende vann.
Jeg drakk opp teen, selv om den var blitt helt kald. Smaken av te lå på tungen, klissete og bitter, som ettersmaken av en samtale som ikke var avsluttet. Pus satt fremdeles i vinduskarmen på venterommet og stirret ut. Tørrfóret i skålen var urørt.
Om kvelden ringte jeg. Jeg slo nummeret, og noen tok det etter første pip, som om de hadde ventet ved telefonen i alle disse timene.
Jeg sa det kort: Pus har bodd hos oss i tre år. Hun er frisk, vaksinert, hun har sitt eget hjørne, sitt eget teppe, sine egne vaner. Og at jeg ikke syntes det var riktig å gi katten til et menneske som hadde forlatt henne på klinikken uten et ord.
Stillheten varte i fire sekunder. Så sa Solveig:
– Jeg forlot henne ikke.
To ord, og det var verken såret eller sinne i dem. Bare et faktum.
Jeg ville svare, men halsen snørte seg sammen, og jeg måtte kremte. Gjentok: du kom ikke tilbake for henne, det er det samme som å forlate henne. Solveig argumenterte ikke. Sa «jeg forstår» og la på. Signalet gikk jevnt, langt, og jeg hørte på det i nesten et helt minutt før jeg stakk telefonen i lommen.
Solveig kom to dager senere. Ringte ikke, varslet ikke. Hun sto bare utenfor døren til klinikken.
Jeg så henne gjennom det matterte glasset: en tynn silhuett i en frakk som var for stor, ermene dekket fingrene, og skuldrene var trukket opp som om hun frøs, selv om det var pluss atten grader ute.
Hun sto urørlig, banket ikke på. Ventet. Som man venter på venterom der numre roper opp i tur og orden og ingenting kan fremskyndes.
Ute duskregnet det. Fint, varmt, mairegn. Lukten av våt asfalt og poppelløv sivet inn gjennom glipen under døren, og luften i gangen ble fuktig.
På komfyren på bakrommet plystret kjelen, og jeg gikk bort fra vinduet for å ta den av platen. Hendene beveget seg vane: kjel, kopp, tepose. Mens i hodet var det bare én tanke: ikke åpne. Ikke.
Pus hoppet ned fra vinduskarmen. For første gang på tre dager beveget hun seg av seg selv, uten at jeg måtte ta henne ned. Hun gikk bort til døren og satte seg, med halen svøpt rundt forpotene. Stirret på glasset. Halen beveget seg ikke.
Jeg presset ryggen mot veggen. Kjelen dampet i hånden. Jeg ventet på at silhuetten skulle gå. Og silhuetten gikk. Sakte snudde den seg og gikk vekk, lutrygget, som et menneske som ikke har krefter til å rette seg opp.
Pus ble sittende ved døren til kvelden. Spiste ikke, drakk ikke, slikket seg ikke. Da jeg bar henne inn på bakrommet, snudde hun hodet over skulderen og så på det matterte glasset. Det var ingenting i glasset. Bare regn og lyset fra gatelykten.
Mikkel la merke til det, men sa ingenting. Mumlet fra hjørnet at låsen på inngangsdøren klikket og at det var på tide å bytte den. Jeg nikket. Jeg byttet den ikke.
Konvolutten lå under døren om morgenen da jeg kom for å åpne klinikken. Hvit, uten frimerke, uten returadresse. Bare et navn skrevet for hånd: «Kari». Bokstavene var små, med helling mot venstre.
Jeg løftet den med to fingre, som om konvolutten kunne brenne. Papiret luktet fremmed parfyme, noe blomsteraktig og svakt, som siste åndedrag av tørket lavendel i en linklut. Konvolutten var lett, men hendene kjente vekten, slik man kjenner vekten av dårlige nyheter før man har lest dem.
Inni lå tre ark og et fotografi.
Første ark. Journalutskrift fra Radiumhospitalet, datert for tre år siden. Diagnose, stadium, behandlingsprotokoll. Jeg leste medisinske dokumenter hver dag, jeg visste hva disse kodene og forkortelsene betydde. Av linjene, satt i standard sykehusfont, skalv fingrene lett, og jeg la arket i fanget for ikke å miste det.
Andre ark. Bekreftelse på avsluttet behandling. Dato, leges signatur, rundt stempel med riksvåpen. Remisjon. To år med stabil remisjon.
Tredje ark. Et håndskrevet notat. Samme håndskrift som på konvolutten, smått, bokstavene presset sammen som om det var lite plass på papiret og mye å si. Bare noen få linjer.
«Jeg lot Pus være igjen fordi jeg ikke visste om jeg kom tilbake. Cellegift, så stråling, så operasjon. Jeg var hjemmefra i et halvt år av gangen. Jeg kunne ikke ta henne med og jeg kunne ikke la henne være alene i en tom leilighet. Dyrelegeklinikken var det eneste stedet hvor jeg visste at noen ville ta vare på henne. Jeg ringte hver måned det første året. De sa at katten var tatt inn av en veterinær. Jeg våget ikke å komme før jeg var frisk. Jeg lovet henne at jeg skulle komme tilbake.»
Fotografiet var lite, seks ganger ni, med bøyd hjørne. På det sto en kvinne med kort hår etter cellegift og holdt en trefarget katt i armene. Håret var akkurat begynt å vokse ut igjen, som en mørk dun, som hos en nyfødt. Katten gned snuten mot haken hennes, og kvinnen holdt den med begge hender, tett inntil brystet, som man holder det man er redd for å miste og som nesten er tapt.
Jeg satte meg ned på gulvet midt i gangen. Leste notatet på nytt. Så en gang til.
Pus kom lydløst bort og la seg ved siden av meg. Pelsen var varm og myk, som alltid. I tre år hadde jeg strøket henne og tenkt at Pus var min. Og Pus hadde i alle tre år sittet i vinduskarmen og sett ut av vinduet.
Jeg ringte ved tolvtiden. Stemmen skalv ikke, men halsen var tørr, og ordene kom korte, som nummer på en resept.
– Solveig. Kom. Hent Pus.
Stillhet. Så spørsmålet:
– Er du sikker?
Og jeg svarte «ja», og det «ja» var det korteste og tyngste ordet jeg hadde sagt på tre år.
Solveig kom etter førti minutter. Hun gikk stille inn, stoppet ved dørterskelen. Frakken var den samme, for stor, med lange ermer. Men øynene var annerledes. Ikke bedende, ikke skyldbetyngede. Takknemlige, uten et ord, bare med et blikk.
Pus satt i vinduskarmen. Da Solveig tok et skritt inn på venterommet, snudde katten hodet. Stanset et sekund, som om den sjekket. Så hoppet den ned og gikk mot henne. Ikke i sprang, ikke i sprang. Bare gikk, slik man går til den man har ventet på lenge og endelig har fått komme til.
Jeg tok ned halsbåndet fra hylla. Rødt skinn, sprukket og mykt på et sted, brikken med en ripe fra en klo. Rakk det til Solveig og sa bare:
– Dette er hennes.
Solveig tok halsbåndet og festet det på Pus. Fingrene hennes var tynne, og spennen gikk ikke lett, hun måtte trykke til. Smellen var lav og presis, som et punktum på slutten av en lang setning.
Pus løftet snuten og stanget Solveig i håndleddet. Solveig la hånden over katten og stod et sekund slik, uten å bevege seg. Så løftet hun katten opp i armene, og Pus trykket snuten inn mot halsen hennes, i gropen mellom kragebeina, og lukket øynene.
Jeg tok skålen med sprekken bort fra bordet. Vasket den, tørket den med et håndkle, satte den i skapet. Mikkel sto i døråpningen til bakrommet, men mumlet ikke og kommenterte ikke.
– Kjøp en ordentlig skål til henne, sa jeg uten å snu meg. – Denne var midlertidig. Tre år midlertidig.
Solveig nikket. Trykket Pus inntil brystet med begge hender og gikk ut.
Døren lukket seg. I gangen luktet det regn og fremmede blomsterparfyme. Jeg stod ved vinduet og så Solveig gå bort til bilen med katten inntil seg.
På hylla var det en tom plass etter halsbåndet. Jeg strøk fingeren over støvkanten og visket den bort. Så tok jeg på brillene, tente lyset på venterommet og åpnet døren for den første pasienten.
