Korgerne sto ved beina hennes på tredje dagen, og bunnen var allerede bløt av morgenfuktigheten. Lise rettet på håndkleet inni, telte kattungene: alle fem. To grå, to stripete, en svart med hvit bryst. Den svarte sov, de stripete kavet, de grå klemte seg sammen.
Markedet våknet langsomt. Nina fra grønnsaksrekken hadde allerede lagt eplene i en fin haug, og de hadde den sure høstlukten som gjør at oktober skiller seg fra alle andre måneder. Himmelen hang grå og tung, og kulden krøp ikke inn under jakken med en gang, men gradvis, centimeter for centimeter, fra håndflatene til albuene. Asfalten glitret fra gårsdagens regn, og vannpytter speilet bodene, folkene, biter av himmelen.
Lise blåste på fingrene. Fingrene var røde og stive, og hun hadde glemt hanskene fordi hun om morgenen tenkte på alt annet enn hansker – på at i dag var siste dagen hun kunne stå her. I morgen skulle datteren komme for å hente katten, men kattungene ville hun ikke ha. Datteren hadde sagt: «Mamma, hvor skal jeg med fem?» Og hun hadde rett. Men rettferdigheten til datteren løste ingenting, den gjorde bare tyngre det som allerede var tungt.
– Ta en kattunge, – sa Lise til alle som senket farten. – De er søte, tamme. Hvis det ikke er for mye bry…
Folk gikk forbi. En kvinne med barnevogn smilte, men ristet på hodet. En mann i overall så ikke engang. En jente på omtrent ti år satte seg på huk, strakte ut hånden, men moren røsket henne i ermet og dro henne videre.
– Hvem trenger kattunger i oktober? – sa Nina fra naboboden mens hun la om eplene. – Om våren går det an, men nå… Du burde tatt dem med tilbake.
Lise var stille. «Tilbake» betydde det hun ikke ville tenke på.
Den svarte kattungen våknet, løftet hodet, pep. Lise stakk hånden ned i korgerne og klødde ham bak øret. Pappen under fingrene var myk, fuktig, og i ett hjørne begynte den allerede å flake seg.
Han senket ikke farten, gled ikke med blikket over korgerne og videre. Han stoppet, som om han hadde krasjet inn i en usynlig vegg, og sto slik noen sekunder og så ned.
Tynn, i en jakke som var slitt ved albuene, hendene i lommene. Ansiktet var slik det blir hos folk som ikke har sovet skikkelig på lenge, men ikke på grunn av arbeid, men på grunn av noe annet. Lyse øyne, slitne. Tre dagers skjegg, men pent, som om han ikke dyrket det, men bare glemte å barbere seg.
– Hvor mange er det? – spurte han.
– Fem, – Lise rettet seg opp, dro i jakken. – To gutter, tre jenter. En måned og en uke. De er vant til kattebakken. Hvis du ikke…
– Jeg tar dem.
Lise blunket.
– Hva?
– Alle sammen.
Han tok hendene ut av lommene og satte seg på huk. Han løftet den svarte kattungen med én håndflate, så ham i øynene, sjekket lett bakbena, la ham så tilbake. Slik tar man ikke en kattunge til gave til et barn. Slik tar man et dyr som folk som vet hvor de skal se og hvorfor.
Lise sto og visste ikke hva hun skulle gjøre med hendene. Posen med mat som hun hadde tatt med hver dag, var plutselig unødvendig. Ordene hun hadde forberedt for hver forbipasserende, var også unødvendig.
– Du… alle? – spurte hun på nytt.
Han nikket. Løftet korgerne. Hun så hvordan hendene hans holdt pappen forsiktig, varsomt, uten å klemme.
– Vent, – Lise gravde i vesken. – Her, det er mat, jeg kjøpte… Og en spesiell blanding. De må mates med pipette, bare litt. De spiser ikke så bra selv ennå.
Han tok posen. Takket ikke. Smilte ikke. Bare nikket og gikk, og korgerne i hendene hans vugget i takt med skrittene, og ut stakk en rødstripete labb som klamret seg til kanten.
Nina plystret.
– Nå ja. Han tok alle. Rar fyr.
Lise svarte ikke. Hun så etter ryggen hans og kunne ikke forstå hvorfor det ikke føltes lettere inni, selv om det var akkurat dette hun hadde ønsket seg i tre dager. Sannsynligvis fordi å gi bort kattunger til en fremmed som ikke forklarte hvorfor, ikke er helt det samme som å plassere dem. Å plassere betyr å vite hvor. Og hun visste ikke. Hun så bare hendene hans, og hendene var riktige, og det burde være nok.
Hun tok frem notisblokken og pennen fra vesken. Fulgte etter, heldigvis var det ikke langt å gå – den fremmede gikk inn i en oppgang i nabobygget. Lise, som en spion, fulgte ham helt til leiligheten. Noterte adressen. For sikkerhets skyld. Eller ikke for sikkerhets skyld.
Støvlene ved døren sto alene. Krokene på veggen i gangen var tomme: fire stykker, blanke, og på hver enkelt hang det en gang en jakke, et skjerf eller en paraply, men nå stakk de bare ut av veggen som spørsmål det ikke var noen å svare.
Arne satte korgerne på gulvet på kjøkkenet. Kattungene begynte å røre på seg, en pep.
Han tok av jakken, hang den på den eneste opptatte kroken.
Radiatoren under vinduet var så vidt lunken. Oktober snek seg mot november, og fyringen var nylig slått på, og rørene varmet fortsatt som om de ikke selv trodde at det var på tide.
Arne satte seg på huk ved korgerne. Den svarte kattungen var først til å løfte hodet og se rett på ham, med grønne, litt uklare øyne, men allerede med personlighet. En stripe lys fra vinduet falt på linoleumen, og i den svevde støvkorn, langsomme, likegyldige til alt.
Arne åpnet skapet, fant et gammelt håndkle. Frotté, blått, for lengst ute av farge og mykhet. La det på gulvet ved radiatoren, flyttet kattungene fra korgerne over på håndkleet. De lå i en haug, og labbene flettet seg inn i hverandre, og han skilte dem ikke. La dem bare være.
Så tok han ut maten og melkeblandingen fra posen. La det på bordet.
Blandingen måtte varmes opp til trettiåtte grader. Arne visste dette som man vet sitt eget navn: ikke ved å huske, men bare ved å vite det. Han blandet med varmt vann, satte det på svak varme, og sto ved komfyren med et vannglass som lå i skuffen, og ventet.
Han hadde samlet verktøyene sine, levert nøklene, skrevet søknaden. Turid dro i april, og innen oktober hadde han sluttet å være veterinær, fordi hendene som hadde behandlet andres dyr, ikke klarte å holde fast på sitt eget liv. Og det virket riktig å stoppe alt.
Men kroppen husket. Pipetten la seg mellom pekefingeren og langfingeren slik den hadde ligget tusenvis av ganger. Venstre hånd tok kattungen, snudde den på ryggen, førte pipetten mot leppene. En dråpe melk rant nedover haken på håndkleet, og kattungen begynte å smatte, og Arne kjente hvordan noe i håndleddet slappet av.
Den svarte først, fordi han var den minste og svelget grådig, travelt, som om han var redd for at de skulle ta den fra ham.
De grå sammen: de lå side om side og ville ikke skilles, og mens den ene spiste, stakk den andre nesen sin i nakken hans, og Arne holdt begge med én hånd.
De stripete en etter en, de sprellet og pep, og melken rant utenfor nedover haker og på håndkleet, og han tørket dem med et hjørne av tøyet, uten å bli irritert, men vane, som han hadde gjort i årevis på klinikken, hvor eierne så engstelige på, og han sa «alt er bra, alt er i orden», og stemmen hans roet ikke bare dyrene, men også folkene.
Etter de hadde spist seg mette, sovnet kattungene. Alle fem, på håndkleet ved radiatoren, oppå hverandre. Den svarte på toppen, hvit bryst, labbene hang ut. Arne satte seg på gulvet ved siden av dem og lente ryggen mot veggen. Så på hvordan de pustet. Den tynne, hyppige, felles lyden, som en rasling.
Så reiste han seg, vasket koppen. Tørket den og satte den i skapet. Tok frem en annen, ren. Helte te. Og mens han drakk, våknet en av de stripete, vaklet bort til foten hans og stakk nesen sin i ankelen. Nesen var våt, kald, på størrelse med en ert.
Arne ventet ikke på dørklokken, fordi klokken ikke hadde virket på et halvt år, og han hadde ikke fikset den fordi det ikke var noen å ringe på. Banking. Tre korte slag med knokene. Slik banker folk som ikke er sikre på at de er velkomne.
Han åpnet. Lise sto på dørterskelen i samme skjerf, bare i dag var det bundet penere. I hendene en pose, og fra den kom lukten av stekt deig og løk.
– Hei, – sa hun og la til med en gang: – Jeg blir ikke lenge. Jeg vil bare spørre. Hvordan går det? Kattungene.
Arne trakk seg til side. Han inviterte ikke med ord, bare trakk seg unna. Han ble på en måte ikke engang overrasket over at hun hadde funnet ham.
Lise gikk inn. Kattungene var på kjøkkenet. Håndkleet ved radiatoren, ved siden av skåler, hver merket med tusj: «svart», «grå-1», «grå-2», «stripet-gutt», «stripet-jente». Lise så på skålene, på tusjskriften, på håndkleet, og det snørte seg i halsen hennes, fordi en person som merker skåler på fjerdedagen, har ikke tenkt å gi dem bort.
– Her. Jeg tok med, – hun rakte frem posen. – Boller. Jeg tenkte kanskje…
Hun fullførte ikke, fordi hun ikke visste hvordan. «Kanskje du er sulten» ville hørtes rart ut. «Kanskje du er ensom» ville vært sant, men det var for tidlig å si sannheten.
Arne tok posen. Satte den på bordet. Den svarte kattungen satt på skulderen hans, med klørne i genseren, og Lise la merke til at genseren allerede hadde trådtrekk, og Arne hadde ikke rettet på dem.
– Vil du ha te? – spurte han. Den første lange setningen i hele samtalen.
Lise nikket. Satte seg på krakken, la hendene på fanget. På kjøkkenet var det varmere enn i gangen, og det luktet melk, kattemat og noe annet.
Kattungen hoppet ned fra Arnes skulder og krabbet opp på fanget hennes, og hun tok den imot automatisk, slik man tar imot noe som faller, uten å tenke. Den var varm, og klørne stakk gjennom stoffet på skjørtet, og Lise flyttet den ikke, bare trykket håndflaten mot ryggen, kjente hvordan det lille hjertet banket raskt under pelsen.
Arne helte teen.
En uke senere la Arne merke til at korgerne ikke lenger var nødvendig. Kattungene sov overalt: to på lenestolen, en i vinduskarmen, den svarte ved føttene hans, den stripete på genseren han hadde kastet på stolen og glemt. Korgerne sto i hjørnet tom, og han flatet den ut, la den ved døren i stedet for en dørmatte. Pappen var myk, slitt, og kattungene, når de gikk forbi, skrapte klørne i den av gammel vane, slik man skraper på noe kjent.
Lise kom annenhver dag. Hun tok med boller, eller cottage cheese, eller epler fra det samme markedet, fra Nina. Ringeklokken fikset han i andre uken. Hun ringte på, og den lyden, skarp, skranglete, gammeldags, var bedre enn all stillhet Arne hadde kjent det siste året.
I gangen hang jakken hans og skjerfet hennes på krokene nå.
En morgen løp den svarte kattungen ut i gangen gjennom den på gløtt døren. Arne gikk ut etter den, løftet den opp, og kattungen presset labbene mot haken hans, som om den ville se hva som var der ute, lenger borte. Arne så også. Trappeoppgangen, et støvete vindu, lys. Han sto slik noen sekunder, holdt døren igjen med foten for at den ikke skulle smelle igjen.
Så gikk han tilbake til leiligheten. Satte kattungen på gulvet, og den løp inn på kjøkkenet, hvor skålene allerede klirret fordi de fire andre hadde hørt skritt og bestemt at det var tid for frokost. Døren låste Arne ikke. Snart skulle Lise komme.
