Kartongen sto ved føttene hennes for tredje dag, og bunnen var allerede bløt av morgenfuktigheten. Lise rettet på håndkleet inni, telte kattungene på nytt: alle fem. To grå, to stripete, en svart med hvit bryst. Den svarte sov, de stripete kjeftet, de grå klynget seg til hverandre.
Markedet våknet langsomt. Nina fra grønnsaksrekken hadde allerede stablet eplene i en haug, og de ga fra seg den syrlige høstlukten som skiller oktober fra alle andre måneder. Himmelen hang grå og tett, og kulden krøp seg ikke inn under jakken med én gang, men gradvis, centimeter for centimeter, fra håndflatene til albuene. Asfalten glinset av gårsdagens regn, og vannpyttene speilet bodene, menneskene, biter av himmelen.
Lise blåste på fingrene. Fingrene var røde og stive, og hun hadde glemt hansker hjemme, for om morgenen tenkte hun ikke på hansker, men på at dette var den siste dagen hun kunne stå her. I morgen skulle datteren komme for å hente katten, men kattungene ville datteren ikke ha. Datteren sa: «Mamma, hvor skal jeg gjøre av fem?» Og hun hadde rett. Men datterens retthet løste ingenting, det gjorde bare det som allerede var tungt, enda tyngre.
– Vær så snill, ta en kattunge, sa Lise til hver eneste som sakket farten. – De er søte og tamme. Hvis det ikke er til bryderi…
Folk gikk forbi. En kvinne med barnevogn smilte, men ristet på hodet. En mann i kjeledress så ikke engang opp. En jente på omtrent ti år satte seg på huk, strakte ut hånden, men moren rykket henne i ermet og dro henne videre.
– Hvem vil ha kattunger i oktober? sa Nina fra naboboden, mens hun flyttet på eplene. – Om våren er det noe annet, men nå… Du skulle heller ha tatt dem med tilbake.
Lise tiet. Tilbake betydde det hun ikke ville tenke på.
Den svarte kattungen våknet, løftet hodet, pep. Lise stakk hånden ned i kartongen og klødde ham bak øret. Pappen under fingrene var myk, fuktig, og i det ene hjørnet begynte den allerede å flake seg.
Han senket ikke farten, lot ikke blikket gli over kartongen og videre. Han stoppet, som om han hadde kjørt inn i en usynlig vegg, og sto der noen sekunder og stirret ned.
Mager, i en jakke med slitte albuer, hendene i lommene. Ansiktet var slikt som folk har som lenge ikke har fått sove, men ikke på grunn av arbeid, men av noe annet. Lyse øyne, slitne. Tre dagers skjeggstubber, men velstelte, som om han ikke dyrket dem, men bare glemte å fjerne dem.
– Hvor mange er det? spurte han.
– Fem, sa Lise og rettet seg opp, glattet på jakken. – To gutter, tre jenter. En måned og en uke gamle. De er vant til kattedoen. Hvis De ikke…
– Gi meg dem.
Lise blunket.
– Hva?
– Gi meg alle sammen.
Han tok hendene ut av lommene og satte seg på huk. Han løftet den svarte kattungen med én håndflate, så ham i øynene, skilte forsiktig på bakbeina for å sjekke, la ham så tilbake. Slik tar man ikke en valp som gave til et barn. Slik tar man dyr som mennesker som vet hvor de skal se og hvorfor.
Lise sto og visste ikke hva hun skulle gjøre med hendene. Posen med kattemat, som hun hadde båret med seg hver dag, var plutselig ikke lenger nødvendig. Ordene hun hadde forberedt for hver forbipasserende, var heller ikke lenger nødvendige.
– De… alle? spurte hun på nytt.
Han nikket. Løftet kartongen. Hun så at hendene hans allerede holdt pappen forsiktig, varsomt, uten å klemme.
– Vent, sa Lise og gravde i vesken. – Her, jeg har mat, jeg kjøpte det… Og en spesiell blanding. De må mates med pipette ennå, litt etter litt. De spiser dårlig på egen hånd.
Han tok posen. Takket ikke. Smilte ikke. Bare nikket og gikk, og kartongen i hendene hans svaiet i takt med skrittene, og fra den stakk det ut en rødstripet labb som grep fatt i kanten.
Nina plystret.
– Jøss. Tok dem alle. Merkelig fyr.
Lise svarte ikke. Hun så etter ryggen hans og kunne ikke forstå hvorfor det ikke ble lettere inni henne, selv om det var akkurat dette hun hadde ønsket i tre dager. Sannsynligvis fordi det å gi bort kattunger til en fremmed som ikke forklarte hvorfor, ikke var helt det samme som å plassere dem. Å plassere dem betyr å vite hvor. Og det visste hun ikke. Bare så hendene hans, og hendene var riktige, og det burde være nok.
Hun tok fram notisblokk og penn fra vesken. Fulgte etter, heldigvis måtte hun ikke gå langt – den fremmede gikk inn i oppgangen til nabohuset. Lise, som en spion, fulgte ham helt til leiligheten. Noterte adressen. For sikkerhets skyld. Eller ikke bare for sikkerhets skyld.
Støvlene ved døren sto alene. Krokene på veggen i gangen var tomme: fire stykker, blanke, og på hver eneste hadde det hengt en jakke, et skjerf eller en paraply, men nå stakk de bare ut av veggen, som spørsmål ingen kunne svare på.
Arvid satte kartongen på gulvet på kjøkkenet. Kattungene rørte på seg, en pep.
Han tok av jakken, hang den på den eneste opptatte kroken.
Radiator under vinduet var så vidt lunken. Oktober snek seg mot november, og varmen var blitt skrudd på for ikke lenge siden, og rørene varmet fortsatt som om de ikke selv trodde det var på tide.
Arvid satte seg på huk ved kartongen. Den svarte kattungen var først til å løfte hodet og se rett på ham, med grønne, fortsatt uklare øyne, men allerede med en egen vilje. En stripe lys fra vinduet falt på linoleumsgulvet, og i den danset støvfnugg, langsomme, likegyldige til alt.
Arvid åpnet skapet, fant et gammelt håndkle. Frotté, blått, for lengst ute av farge og mykhet. Han la det på gulvet ved radiatoren, flyttet kattungene fra kartongen over på håndkleet. De lå i en haug, og labbene fløt sammen, og han brydde seg ikke med å skille dem. La dem bare være.
Så tok han fram kattemat og melkeblanding fra posen. La det på bordet.
Blandingen måtte varmes opp til trettiåtte grader. Arvid visste dette, slik man vet sitt eget navn: uten å måtte tenke seg om, bare ved å vite. Han blandet med varmt vann, satte på svak varme, og sto ved komfyren med et vannglass-termometer som han fant i en skuff, og ventet.
Han hadde samlet verktøyene i en kasse, levert nøklene, skrevet søknaden. Tamara hadde gått i april, og i oktober hadde han sluttet å være veterinær, for hendene som hadde helbredet andres dyr, klarte ikke å holde sitt eget liv sammen. Og det hadde virket riktig å stoppe alt.
Men kroppen husket. Pipetten la seg mellom pekefinger og langfinger slik den hadde gjort tusen ganger. Venstre hånd tok kattungen, snudde den på ryggen, førte pipetten til leppene. En dråpe melk rant nedover haken og ut på håndkleet, og kattungen begynte å smatte, og Arvid følte hvordan noe i håndleddet slappet av.
Den svarte først, for den var den minste og svelget grådig, i all hast, som om den var redd for å bli fratatt.
De grå sammen: de lå side om side og ville ikke skilles, og mens den ene åt, stakk den andre nesen inn i nakken hans, og Arvid holdt begge med én hånd.
De stripete enkeltvis, de sprellet og pep, og melken rant forbi på haker og ut på håndkleet, og han tørket dem med et hjørne av stoffet, uten å bli irritert, men vant, slik han hadde gjort i årevis på klinikken, der eierne så på med uro, og han sa «alt går bra, alt er i orden», og stemmen hans roet ikke bare dyrene, men også menneskene.
Da de var mette, sovnet kattungene. Alle fem, på håndkleet ved radiatoren, oppå hverandre. Den svarte øverst, med hvit bryst, labbene hang ut. Arvid satte seg på gulvet ved siden av og lente ryggen mot veggen. Så på dem mens de pustet. En tynn, hyppig, felles lyd, som en summing.
Så reiste han seg, vasket koppen. Tørket den og satte den i skapet. Tok fram en annen, ren. Helte te i den. Og mens han drakk, våknet en av de stripete, vaklet bort til foten hans og stakk nesen i ankelen. Nesen var våt, kald, på størrelse med en ert.
Arvid ventet ikke på dørklokken, for klokken hadde ikke virket på et halvt år, og han hadde ikke reparert den, for det var ingen som ringte på. Banking. Tre korte slag med knokene. Slik banker folk som ikke er sikre på at de er velkomne.
Han åpnet. Lise sto på dørstokken i det samme skjerfet, bare i dag var det bundet penere. I hendene en pose som duftet av stekt deig og løk.
– God dag, sa hun og la til med én gang: – Jeg blir ikke lenge. Jeg ville bare spørre. Hvordan går det? Med kattungene.
Arvid trådte til side. Han inviterte henne ikke inn med ord, bare trådte til side. Han ble liksom ikke engang overrasket over at hun hadde funnet ham.
Lise gikk inn. Kattungene var på kjøkkenet. Håndkleet ved radiatoren, ved siden av skåler, hver eneste merket med tusj: «svart», «grå-1», «grå-2», «stripete-gutt», «stripete-jente». Lise så på skålene, på tusjmerkingene, på håndkleet, og halsen snørte seg sammen, for et menneske som merker skåler på fjerde dagen, har ikke tenkt å gi dem bort.
– Her. Tok med, sa hun og rakte fram posen. – Boller. Jeg tenkte, kanskje…
Hun fullførte ikke, for hun visste ikke hvordan hun skulle fullføre. «Kanskje De er sulten» ville ha hørtes pinlig ut. «Kanskje De er ensom» ville ha vært sant, men det var for tidlig å si sannheten.
Arvid tok posen. Satte den på bordet. Den svarte kattungen satt på skulderen hans, med klørne godt festet i genseren, og Lise la merke til at genseren allerede var full av trådslitasje, og Arvid rettet ikke på dem.
– Vil De ha te? spurte han. Den første lange setningen i hele samtalen.
Lise nikket. Satte seg på krakken, la hendene i fanget. På kjøkkenet var det varmere enn i gangen, og det luktet melk, kattemat og noe annet.
Kattungen hoppet ned fra skulderen til Arvid og kravlet opp på fanget hennes, og hun tok den imot helt automatisk, slik man tar imot noe som faller, uten å tenke. Den var varm, og klørne stakk gjennom stoffet i skjørtet, og Lise fjernet den ikke, men trykket bare håndflaten mot ryggen, kjente hvordan det banket under pelsen – et lite, raskt hjerte.
Arvid skjenket te.
En uke senere la Arvid merke til at kartongen ikke lenger var nødvendig. Kattungene sov der de ville: to i lenestolen, en på vinduskarmen, den svarte ved føttene hans, den stripete på genseren han hadde kastet på en stol og glemt. Kartongen sto tom i et hjørne, og han flatet den ut, la den ved døren som en dørmatte. Pappen var myk, slitt, og kattungene, når de gikk forbi, skrapte den med klørne av vane, slik man skraper på noe kjent.
Lise kom annenhver dag. Brakte boller, eller cottage cheese, eller epler fra det samme markedet, fra Nina. Klokken reparerte han i andre uken. Hun ringte på, og lyden, skarp, skranglete, gammeldags, var bedre enn noen stillhet Arvid hadde kjent det siste året.
I gangen hang nå jakken hans og skjerfet hennes på krokene.
En morgen løp den svarte kattungen ut i gangen gjennom den på gløtt-stående døren. Arvid gikk ut etter den, løftet den opp, og kattungen presset labbene mot haken hans, som om den ville se hva som var der, bak døren, lenger borte. Arvid så også. Trappeoppgangen, et støvete vindu, lys. Han sto slik noen sekunder, holdt døren oppe med foten så den ikke skulle smelle igjen.
Så gikk han tilbake inn i leiligheten. Satte kattungen på gulvet, og den løp inn på kjøkkenet, der skålene allerede klirret, for de fire andre hadde hørt skrittene og bestemt seg for at det var frokosttid. Døren låste Arvid ikke. Snart kommer Lise.
