Ærlig talt er jeg skuffet over min mor. Da far fant seg en annen, bare gikk hun stolt. Hun kjempet ikke for våre interesser i det hele tatt. Jeg mener, hvis han var den utro, burde hun ha krevd leilighet, penger. I stedet endte vi opp i en råtten hybel i en kjeller. Det var så ille at vi måtte tigge poteter av naboene, for vi hadde rett og slett ingenting å spise.
Mor var alltid for snill. Hun ga alltid etter, forsvarte aldri seg selv. Det kunne jeg aldri forstå. Da bestemor døde, jeg var tolv, tok tanta huset – mor sa ikke et ord, selv om vi ikke hadde noe sted å bo.
Så da jeg var femten dro jeg villig av sted for å gå teknisk fagskole i Trondheim. Senere kom jeg inn på universitetet, og på andreåret starta jeg et dataverksted sammen med en medstudent. Vi var de første, flaks. Nå, ti år etter, har vi to verksteder og tre butikker. Vi bodde i leid leilighet, men det første jeg gjorde var å kjøpe en leilighet til mor. Min kone Kari ble rasende.
– Hvordan kan du? Moren din har hatt et helt liv på å tjene til tak over hodet.
– Hun er ikke sånn, hun klarte ikke engang å spare til et par sko.
– Er det vårt problem da?
– Kanskje ikke, men hun er fortsatt mora mi.
*Illustrasjonsbilde. Bildet er ikke en dokumentasjon av den beskrevne situasjonen.*
Etter hvert kjøpte jeg et lite hus. Vi fikk to barn. Livet ble bra. Men mor fortsatte jeg å hjelpe. Jeg laget til og med et kort til henne, satte inn 5000 kroner hver måned.
Men en dag merket jeg at pengene forsvant altfor fort. Så dro jeg til mor og så at hun ikke hadde en matbit i kjøleskapet.
– Hvor er pengene? Hva har du brukt dem på?
– Du vet hvordan prisene er. Og medisiner, strømregninger.
*Hvis du er interessert i denne historien, finn flere gripende livshistorier via lenken – https://t.me/+Wi4_EbzXw7Q5M2Zi*
Jeg trodde henne ikke. Jeg bestemte meg for å følge med. Neste gang jeg satte inn penger, tok hun dem ut med en gang. Jeg dro til henne for å se hva hun hadde kjøpt. Men kjøleskapet var tomt igjen.
– Mor, hva kjøpte du?
– Sønn, du skjønner, det har seg sånn. Fetteren din har problemer, søsteren min klager og ber om hjelp, og jeg kan ikke si nei.
– Mamma, de utnytter deg! Ola fortalte meg selv at han bygger hus. Jeg har ikke tenkt å være sponsoren hans mens du sulter.
Sint dro jeg hjem og fortalte alt til Kari. Da ga hun meg et råd:
– Du har gjort nok for moren din. Ikke gi henne en krone til. Hvis hun trenger noe, kjøp mat og medisiner, og ta det med.
Dagen etter tok jeg kortet fra mor. Hun ble såret, sa jeg hadde nok penger og at man ikke kunne nekte familien. Men jeg er ikke enig.
Hva synes dere – handlet jeg rett eller galt?
*Flere interessante livshistorier her – https://t.me/+xOpeSMR55r5hZTIy*Jeg satt lenge og tenkte den kvelden. Kari hadde lagt seg, men jeg ble sittende i stua med et glass vann som ble varmt i hånda. Moren min hadde aldri bedt om noe for seg selv – ikke en gang da hun var sulten. Hun ga alt til andre, fordi hun ikke trodde hun fortjente noe selv. Det var ikke svakhet. Det var en slags kjærlighet jeg ikke hadde skjønt før nå.
Neste morgen dro jeg tilbake til henne. Hun satt ved kjøkkenbordet med hendene foldet, som om hun ventet på en dom. Jeg la kortet på bordet foran henne.
– Mamma, jeg tar det ikke fra deg. Men fra i dag av setter jeg inn pengene på en konto du ikke kan ta ut fra. Hver måned kommer jeg hit med matpose og medisiner. Og hvis noen i familien trenger hjelp, sender du dem til meg. Da kan jeg si nei for deg.
Hun så på meg med de samme øynene som da jeg var liten og hun trøstet meg etter at far dro. Så tok hun hånden min og sa:
– Du har lært meg noe i dag, sønn. At det å være snill ikke betyr å gi alt bort.
Der, i den lille kjellerleiligheten som en gang var et fengsel, følte jeg for første gang at jeg hadde gitt henne noe mer enn penger. Jeg hadde gitt henne lov til å ta vare på seg selv. Og det, tenker jeg, var den eneste måten vi begge kunne bli fri på.
