For å være ærlig, så er jeg skuffet over moren min. Det hele startet da far fant en annen kvinne – mor gikk stolt sin vei. Hun kjempet ikke for våre interesser i det hele tatt. Etter min mening, når han var den som var utro, burde hun ha krevd leiligheten og penger fra ham. I stedet endte vi opp med å bo på et hybelhus under elendige forhold. Det hendte vi måtte tigge poteter av naboene fordi det rett og slett ikke fantes noe å spise.
Mor har alltid hatt et altfor mykt vesen. Hun ga alltid etter for andre og forsvarte aldri seg selv. Det klarte jeg aldri å forstå. Da jeg var tolv år, døde bestemor, og tanta tok over huset hennes. Mor sa ikke et ord, selv om vi ikke hadde noe sted å bo.
Så da jeg var femten, forlot jeg hjemmet med glede og dro på teknisk skole i en annen by. Senere begynte jeg på universitetet, og allerede i andre semester startet jeg en PC-reparasjonsservice sammen med en medstudent. Vi var heldige – vi var først ute. Nå er det ti år siden, og vi har to verksteder og tre butikker. Selv om kona mi og jeg bodde i en leid leilighet, kjøpte jeg først en bolig til mor. Min kjære Solveig ble fryktelig fornærmet.
– Hvordan kan du gjøre det? Moren din har hatt hele livet på å spare til en leilighet.
– Hun er ikke sånn; hun klarte ikke engang å spare til sko.
– Er det vårt problem da?
– Nei, men hun er fortsatt moren min.
Illustrasjonsfoto. Bildet er ikke en dokumentasjon av den beskrevne situasjonen.
Etter hvert kjøpte jeg et lite hus. Vi fikk to barn. Livet ble bedre. Men mor hjalp jeg alltid likevel. Jeg opprettet til og med et bankkort til henne som jeg overførte 5000 kroner til hver måned.
Men en gang la jeg merke til at pengene forsvant veldig fort. Så dro jeg til mor og så at hun knapt hadde noe å spise.
– Hvor er pengene? Hva bruker du dem på?
– Du vet jo hvordan prisene er nå. Og medisiner, strømregninger.
Hvis denne historien interesserer deg, finn flere rørende og virkelige fortellinger på lenken – https://t.me/+Wi4_EbzXw7Q5M2Zi
Jeg trodde henne ikke. Jeg bestemte meg for å følge med. Neste gang jeg overførte penger, tok mor dem ut med en gang. Jeg dro til henne for å se hva hun hadde kjøpt. Men kjøleskapet var tomt igjen.
– Mor, hva kjøpte du?
– Sønn, du skjønner, det er en situasjon. Nevøen min har problemer, søsteren min klager og ber om hjelp, og jeg kan ikke si nei.
– Mor, de utnytter deg! Vasil selv fortalte meg at han bygger hus. Jeg har ikke tenkt å være sponsoren hans mens du sulter.
Sint dro jeg hjem og fortalte alt til kona mi. Da rådet hun meg.
– Du har gjort nok for moren din. Ikke gi henne en krone mer. Hvis hun trenger noe, kjøp mat og ta det med, eller medisiner hun trenger.
Dagen etter tok jeg kortet fra mor. Hun ble fornærmet og sa at jeg hadde nok penger og at man ikke kan nekte familien sin. Men jeg er ikke enig.
Hva synes dere – gjorde jeg rett eller ikke?
Flere interessante livshistorier her – https://t.me/+xOpeSMR55r5hZTIyJeg vet fortsatt ikke om jeg gjorde det rette, men hjertet mitt sier at jeg måtte beskytte henne mot seg selv.
