Solveig var i to år bare pleier hos hans mor.
Solveig klarte å gifte seg med en svært respektert mann. Alle venninnene misunte henne. Mannen hennes eide sitt eget firma, hadde en dyr, luksuriøs bolig, flere biler og en hytte ved sjøen. Alt dette i en alder av trettito.
Solveig hadde nettopp fullført høyere utdanning og jobbet ett år som lærerinne. De giftet seg en sommerdag. Etter bryllupet mente mannen hennes at det ikke var vits at hans kone skulle jobbe for småpenger. Han insisterte på at hun skulle være hjemme og forberede seg på barnets ankomst. Solveig stilte aldri spørsmål ved dette.
Det første året som gift var virkelig som et eventyr. Solveig og mannen reiste mye sammen, kom hjem med mange minner og dyre kjøp. Likevel hadde Solveig ingen steder å bruke de nye klærne sine. Venninnene hennes jobbet hele dagen og brukte helgene med sine familier. Mannen hennes dro stadig på forskjellige selskaper, men han tok aldri Solveig med seg.
Solveig kjedet seg. Hun klarte ikke å bli gravid, og følelsene for ektemannen begynte å blekne. Hver dag, etter å ha gjort husarbeidet unna, gikk hun fra rom til rom og tenkte på fremtiden sin. Ett år til gikk. Mannen hennes var sjelden hjemme på dagtid, han kom sent på kvelden. Sliten og grinete. Han sa at forretningene ikke gikk så godt som han hadde håpet.
Først ba han Solveig om å bruke mindre penger. Senere ville han at hun skulle redegjøre for alle innkjøp og utgifter. Han regnet på alt og mente at de kunne leve like greit for halvparten av summen. Solveig ble urolig. Hun ønsket å gå tilbake til arbeid, men fant ingen jobb som passet hennes utdanning.
Hun bestemte seg for å begynne på et kurs, men da ble hans mor syk. Solveig måtte ta seg av henne i to år. Mannen flyttet moren inn til dem. Solveig gjorde alt praktisk og pleiet den syke. Mannen hennes kom enda sjeldnere hjem.
Da moren hans døde, trakk han seg enda mer unna Solveig. Han sluttet nesten å snakke med henne, ble dyster og unngikk øyekontakt, brukte mer tid på kontoret, og kom sjelden hjem.
Solveig forsto ikke hva som hadde hendt, før hun en dag dro til sin gamle svigermors leilighet, hvor hun ikke hadde vært på lenge. Bak en lukket dør hørte hun barneskrik. Solveig ble overrasket hun trodde leiligheten var tom. Hun ringte på.
En ung kvinne åpnet. Det viste seg at mannen hennes, allerede før svigermor ble syk, hadde startet en ny familie. Så hadde han plassert dem i morens leilighet.
For Solveig var dette et sjokk. Hun skjønte at hun ikke kunne redde ekteskapet. Hun dro til en annen by, til sin tante, nesten tomhendt, med bare en liten veske. Hun ønsket ikke ta med noen ting som minnet henne om ekteskapet og alt som gikk galt.
Jeg har lært at det ikke hjelper å ignorere egne behov for å gjøre andre til lags, og at selv når livet tar uventede vendinger, må man stole på seg selv nok til å bryte ut og finne sitt eget håp.
