Lise sto bak kjøkkendøra og lytta spent til samtalene mellom foreldrene. Det handla om henne – eller rettere sagt om henne og Sander.
Snakket om bryllup hadde pågått lenge. De unge hadde vært sammen i nesten tre år og var forelsket. Selve bryllupet var greit, men det store spørsmålet var hvor de skulle bo etterpå. Begge familiene var helt vanlige, ikke noe overflod av penger – de bodde i typiske toromsleiligheter i Oslo-området.
De unge ville ikke bo hos foreldrene, og foreldrene syntes det var best å starte ekteskapet på egen hånd. Lise hadde ett år igjen på studiene, Sander jobba allerede, men hvis de skulle leie, ville halve lønna hans gå til husleie. Foreldrene kunne sikkert hjelpe, men Lise syntes det var unødvendig å stresse alle hvis de bare kunne vente ett år med bryllupet, til hun også begynte å jobbe. Men Sander ville ikke vente – han var villig til å leie bare for å være nær henne.
Lise hadde ei bestemor som bodde i egen leilighet. Ho var åttito, men det føltes feil å kalle ho gammel. Ho passa på seg sjøl, var ved god mental helse, trengte ingen hjelp. Kroniske plager hadde ho jo – vonde ledd, gikk med stokk, hjerteproblemer, dårlig syn.
Det var om bestemora og leiligheta hennes foreldrene snakka om nå.
– I denne situasjonen ser jeg bare én løsning – vi tar mamma hit til oss, og gir leiligheta hennes til Lise og Sander, insisterte mamma.
– Du har jo sagt at mamma di har et vanskelig temperament. Klarer dere å bo sammen? Og forresten, vet vi om ho vil flytte hit? sa pappa tvilende.
– Mamma mi elsker Lise, ho vil si ja, sa mamma bestemt.
– Din mamma, ditt valg, sa pappa ettertenksomt.
– Hva er det å tenke på? Ho er gammel, har helseproblemer… Med oss vil ho ha det bedre. Og hvis vi ikke klarer å bo sammen, så kan vi søke ho inn på sykehjem. Hva? Ei venninne av meg gjorde det med mora si, og ho var overlykkelig. Forholdene er helt greie, eget rom, middag og kvelds til faste tider, leger i nærheten, fine turer i parken, skrøyt mamma entusiastisk.
– Tja… jeg vet ikke, sa pappa trekkende. – Hva vil folk si? At vi ble kvitt mora? Kanskje vi heller skulle vente med bryllupet? Det føles ikke riktig…
Lise likte ikke denne samtalen i det hele tatt. En stol knirket mot flisgulvet, og ho smøg seg på tå inn på rommet sitt. Mammas forslag om sykehjem satt fast i hodet. Ho var glad i bestemora, dro ofte på besøk og overnatta. Og nå skulle Lise være den som pressa ho ut av leiligheta? Pappa hadde rett – sånn kunne man ikke gjøre.
Lise følte seg som en forræder. Ho bestemte seg for å snakke med Sander igjen.
– Jeg er enig med deg. Hvorfor i det hele tatt tenke på det? La bestemora bo i leiligheta si, og vi leier. Vi klarer oss. Men vi utsetter ikke bryllupet. – Sander klemte Lise og kyssa ho. – Jeg skal be faren min om litt ekstraarbeid på byggeplassen. Om ett år begynner du å jobbe. Jeg ser ingen problemer i det hele tatt.
Spørsmålet forble uavklart.
Neste dag dro Lise til bestemora. Leiligheta var i uorden – esker overalt, ting lå i hauger på gulvet.
– Bestemor, har du begynt å rydde eller leter du etter noe? spurte Lise forbausa og så seg rundt.
– Jeg kvitter meg med alt unødvendig. Kom inn. Du kom beleilig, du kan hjelpe. Jeg har bestemt meg for å flytte på sykehjem. Jeg ringte allerede, de sa hvilke papirer jeg trenger…
– Har mamma overtalt deg? spurte Lise opprørt.
– Nei, jeg har bestemt meg sjøl. Mamma di vil at jeg skal flytte til dere, men jeg vil ikke. Jeg sover dårlig, vandrer rundt om nettene, snorker. Derfor vil jeg flytte på sykehjem. Jeg blir ikke yngre, og der får jeg mat og sprøyter om nødvendig. Det er en bevisst avgjørelse.
– Nei, bestemor, jeg er imot. Sander skal leie leilighet, du trenger ikke flytte noe sted, protesterte Lise igjen.
– Jeg gjør det ikke på grunn av dere, jeg har bestemt det sjøl. Nå sorterer jeg tingene, ser hva jeg tar med og hva jeg kaster. Har samla så mye skrot at det er vanskelig å puste. Ta heller ned eskene fra overskapet, så ser vi hva som er i dem. Jeg når ikke opp sjøl.
Lise dro fram en stol, klatra opp og tok ned eskene. Bestemora åpna en og tok fram ei skrin.
– Se der, jeg har lett etter den så lenge. Denne er til deg. – Ho rakte skrinet til barnebarnet. I det lå beskjedne smykker: gull- og sølvringer, perler, brosjer. Lise så gjennom smykkene og prøvde straks et par sølvøredobber.
– Og hvem sitt er dette? – Ho dro fram ei tynn giftering.
– Mitt, sa bestemora og så lenge på ringen.
– Ditt sitter jo på fingeren din, bemerka Lise.
– Og dette er også mitt. – Bestemora tok ringen fra Lise.
– Bestemor, du har alltid lært meg at det ikke er bra å lyve. Hva slags hemmeligheter har du? spurte Lise såra.
– Jeg lyver ikke, men det finnes ting det er best ikke å snakke om.
– Hvorfor? Er det en hemmelighet knytta til denne ringen? Fortell, insisterte Lise.
– Det er ingenting å fortelle, sa bestemora og smalna munnen. – Hva er i de andre eskene?
Lise åpna en skoeske. I den lå gulnede brev, dokumenter og gamle bilder.
– Bestemor, hvem er dette? – Lise studerte et dårlig bilde av en ung mann i militæruniform.
Bestemora tok bildet. Hendene skalv litt.
– Bestemor, er du ok? spurte Lise bekymra.
– Det er bestefaren din, sa bestemora plutselig.
– Hva? Han ligner jo ikke på bestefar i det hele tatt.
– Det er din biologiske bestefar, gjentok bestemora bestemt. – Jeg visste at det en gang ville komme fram. Hemmeligheter varer ikke evig. Jeg forteller bare hvis du lover å tie og ikke si det til noen – ikke engang til Sander, og særlig ikke til mamma di.
– Du har gjort meg nysgjerrig. Jeg elsker hemmeligheter. Jeg lover, ikke en levende sjel skal få vite hemmeligheten din. – Lise satte fingrene som en klype og dro over munnen som om hun glødet den igjen. Men da hun så bestemoras kritiske blikk, blei hun alvorlig.
– Ikke en sjel, gjentok bestemora.
Etter en kort pause begynte ho fortellinga.
– Da jeg var ung, var jeg vakker, som deg.
– Du er fin enda, sa Lise straks.
– Ikke avbryt. Som sagt, jeg var fin. Vi bodde på landet. Mor hadde tre barn. Storesøster var allerede gift og bodde i nabobygda. Jeg var den mellomste, og jeg hadde en lillebror.
Jeg var sytten, broren elleve. Etter krigen lå det mye ammunisjon igjen i bakken. Da tyskerne trakk seg tilbake, minela de jorder og veier. Broren og guttene hans rotet rundt på jordene på jakt etter hylser, geværer og andre krigsminner. En dag tråkka han på en mine og blei skadet.
Det kom militære for å rydde feltet. En kjekk kar kom bort til oss og mor. Da jeg så ham, blei jeg forelska. Så dro de. Jeg trodde jeg aldri skulle se ham igjen. Men han kom tilbake etter en måned. For min skyld. Mor ville ikke slippe meg med ham, men jeg overtalte henne.
Han tok meg med til byen, til militærleiren der han tjenestegjorde. Vi gifta oss med en gang. Vi bodde på et lite rom i brakka. Sengen var forferdelig – den knirka i alle fjærer. Å, så lykkelige vi var da. Jeg har aldri elska noen slik som ham… – Blikket til bestemora blei fjernt, som om ho var tilbake i brakka, i fortida. Lise venta, avbrøt ikke og stressa ikke.
– Sander fikk ei uke fri, og vi dro til sjøen. Han hadde ei tante som bodde der. Huset hennes lå rett ved stranda. Jeg kunne sitte i timevis og se på det uendelige havet, høre på bølgeskvulp. Men lykken varte for kort.
Vi kom tilbake til leiren, og to dager etter dro Sander igjen ut for å rydde miner. Han hadde en venn, Steinar. Det var han som kom med den forferdelige nyheten: Sander hadde tråkka på en mine. Det var ikke engang noe å begrave.
Jeg lå i feber i ei uke. Jeg ville dra hjem til mor, men så skjønte jeg at jeg var gravid. Jeg kunne ikke bli i leiren heller. Hvor skulle jeg gå? Da foreslo Steinar at jeg skulle gifte meg med ham. Han var veldig glad i meg. Han sa at da kunne jeg bli i brakka, det ville bli lettere, og barnet trengte en far. Men jeg kunne ikke, jeg elska Sander. Jeg sa ærlig til Steinar at jeg neppe kom til å elske ham. Men han ga seg ikke – han sa at ekteskapet bare var en formalitet.
Sånn gifta jeg meg med Steinar. For alle andre var vi mann og kone, men han sov hos seg sjøl. Så fødte jeg mamma di. Han sto som far på papiret, elska henne, oppdro henne som sin egen. Etter hvert begynte vi å leve sammen som mann og kone, men vi fikk aldri egne barn. Jeg var trofast mot Steinar, men jeg klarte aldri å elske ham. Jeg tror Sander ikke er sint på meg. – Bestemora var stille en stund.
– Jeg husker fortsatt lukta av havet. Vi kom oss aldri dit igjen. Steinar sa vi skulle dra når han blei pensjonist. Men han døde året etter. – Bestemora sukka.
Historien gikk innpå Lise.
– Sander, la oss ta bestemor med til Sørlandet, til sjøen, sa ho til forloveden.
– Lise, pengene er stramme som det er. Vi har spart til bryllupet. Sørlandet? Og det er langt og dyrt.
– Vi trenger ikke reise til noen stor by, bare til sjøen.
– Bestemor orker ikke reisa. Hva skal vi gjøre der? Jeg vil være med deg, bare oss to, sa Sander motvillig.
– Jeg reiser sjøl med henne hvis du ikke vil. Hvis ho flytter på sykehjem, får ho aldri sett havet igjen.
De krangla. Lise bestemte seg for å kjøpe flybilletter. Å reise med tog var for langt og slitsomt, og det var vanskelig å få billetter. Bestemora hadde aldri flydd før, men var ikke redd – ho sa at i hennes alder var det dumt å være redd for noe. Ho tålte flyturen fint.
Så snart de var innlosjert i pensjonatet, ville bestemora ned til sjøen.
– Bestemor, kanskje vi skal hvile først etter reisa? sa Lise bekymra.
– Jeg er ikke trøtt. Vi er bare her ei uke, jeg kan hvile hjemme.
Bestemora sto på stranda i en lang bomullskjole, stråhatt på hodet, og så utover havet. Blikket blei igjen fjernt. Det så ut som ho retta seg opp, blei yngre. Lise forstyrra henne ikke – ho gikk litt unna. Hva bestemora så, eller om ho i det hele tatt så noe, eller bare tenkte tilbake, visste ho ikke.
– Bestemor, skal vi gå? sa Lise til slutt og tok henne i armen.
Bestemora kom tilbake fra fortida og smilte til barnebarnet.
Neste dag gikk de til stranda igjen etter frokost. Lise solte seg og badde, mens bestemora satt under parasollen og så på havet. Den tredje dagen våkna Lise og fant ikke bestemora på rommet. Ho spurte resepsjonisten.
– Den eldre damen gikk ned til stranda, svarte ho.
Lise fant henne ved vannkanten.
– Bestemor, hvorfor venta du ikke på meg? spurte Lise sårt.
– Jeg drømte om Sander i natt. Han har ikke drømt på så mange år, men nå… Jeg føler at han er her også. Jeg ville være alene med ham en stund. Takk for at du tok meg med hit, – tårene glitret i øynene til bestemora.
– Hei, – lød det ved sida av dem, og Lise så Sander.
– Du?
– Ja. Jeg bestemte meg for å komme. Beklager, jeg tok feil. Jeg klarer meg ikke uten deg.
De gikk tilbake til pensjonatet – alle tre.
– Bestemor trenger ikke flytte på noe sykehjem, sa Sander en kveld. – Jeg er villig til å vente ett år.
– Ho kommer nok ikke til å ombestemme seg, – Lise hadde savna Sander de få dagene. Ho ville heller ikke utsette bryllupet lenger.
– Jeg skal overtale henne, lovte Sander.
Og det gjorde han. Riktignok satte bestemora som betingelse at Lise og Sander skulle bo hos henne. Men også der klarte Sander å overtale henne til å gi opp ideen.
– Vi er unge og bråkete – vi vil bare forstyrre deg. Men vi lover å besøke deg ofte, kanskje hver dag – du blir lei av oss.
Bryllupet blei i slutten av august. Lise og Sander besøkte bestemora ofte. Dessuten leide de leilighet ikke langt unna. Hver gang de kom, hadde bestemora laga noe godt, og venta spent på at Sander skulle smake. Han var raus med komplimenter, og bestemora blei glad og sjenert som en ungjente.
Egentlig hadde de – bestemora og Sander – utvikla et helt spesielt forhold. Kanskje på grunn av navnet, eller rett og slett fordi de likte hverandre.
Lise holdt bestemoras hemmelighet – ho sa ingenting til noen, ikke engang til Sander.
Året etter planla de å reise til sjøen igjen – alle tre.
