Lise sto bak kjøkkendøra og lyttet spent til foreldrenes samtale. Og det handlet om henne, eller rettere sagt, om henne og Sander.
Bryllupssnakket hadde pågått lenge. De unge hadde vært sammen i tre år allerede og var glade i hverandre. Med bryllupet var alt greit, hovedspørsmålet var hvor de skulle bo etterpå. Begge familier var helt vanlige, de grov ikke penger med spade og bodde i standard leiligheter på 60 kvadrat.
De unge ville ikke bo med foreldrene, og foreldrene syntes også at et ekteskap burde starte selvstendig. Lise hadde ett år igjen på studiene, Sander jobbet allerede, men hvis de skulle leie, ville halve lønna gå til husleie. Foreldre kunne selvsagt hjelpe, men Lise syntes det var unødvendig å belaste alle når de bare kunne vente ett år med bryllupet til hun også begynte å jobbe. Men Sander ville ikke vente, han var klar til å leie leilighet bare for å være sammen med henne.
Lise hadde en bestemor som bodde i sin egen leilighet. Hun var åttito, men å kalle henne gammel kjerring falt seg ikke naturlig. Hun holdt seg selv, var ved sine fulle fem, og klarte seg uten hjelp. Kroniske plager hadde hun vel: vonde knær, gikk med stokk, hjertebank, dårlig syn.
Det var om henne, om bestemorens leilighet, foreldrene snakket nå.
— I denne situasjonen ser jeg bare én løsning: vi tar mamma hit til oss, og gir leiligheta hennes til Lise og Sander, — insisterte moren.
— Du har jo sagt at moren din har et vanskelig temperament. Klarer dere å bo sammen? Og forresten, det er ikke sikkert hun vil flytte hit, — innvendte faren.
— Min mor elsker Lise, hun vil si ja, — svarte moren overbevist.
— Din mor, du bestemmer, — sa faren ettertenksomt.
— Hva er det å bestemme? Hun er gammel, syk… Hos oss blir det nok bedre for henne. Og hvis vi ikke går overens, så kan vi bare søke henne inn på sykehjem. Hva? Ei venninne av meg gjorde det med sin mor, og hun er strålende fornøyd. Forholdene er helt greie, eget rom, middag og kveldsmat til faste tider, leger i nærheten, turer i en fin park, — entusiastiske moren skrøt.
— Tja… vet ikke, — trakk faren på det. — Hva vil folk si? At vi kvittet oss med mor? Kanskje det er bedre å vente med bryllupet? Det blir ikke pent…
Lise likte ikke denne samtalen. Stolen skrek mot flisene, og hun smøg seg på tå inn på rommet sitt. Forslaget om sykehjem satt fast i hodet hennes. Hun var glad i bestemor, dro ofte på besøk og ble over natten. Og nå skulle Lise være den som jaget henne ut? Faren hadde rett, det gikk ikke.
Lise følte seg som en forræder. Hun bestemte seg for å snakke med Sander en gang til.
— Jeg er enig med deg. Hvorfor tenke så mye? La bestemor bo i leiligheta si, og vi leier en egen. Det går. Men bryllupet utsetter vi ikke. — Sander klemte Lise og kysset henne. — Jeg skal be faren min om litt ekstraarbeid på byggeplass. Om ett år begynner du å jobbe. Jeg ser ingen problemer.
Spørsmålet forble ubesvart.
Neste dag dro Lise til bestemor. I leiligheta var det kaos – esker overalt, hauger med ting på gulvet.
— Bestemor, har du begynt å rydde eller leter du etter noe? — spurte Lise overrasket og så seg rundt.
— Jeg kvitter meg med overflødig dritt. Kom inn. Du kom i rett øyeblikk, du kan hjelpe meg. Jeg har bestemt meg for å flytte på sykehjem. Jeg ringte allerede, de sa hvilke papirer jeg trenger…
— Har mamma overtalt deg? — spurte Lise opprørt.
— Nei, jeg har bestemt meg selv. Moren din vil at jeg skal flytte til dere, men jeg vil ikke. Jeg sover dårlig, vandrer rundt om natta, snorker. Derfor flytter jeg på sykehjem. Jeg blir ikke yngre, og der får jeg mat og sprøyter om nødvendig. Det er min egen avgjørelse.
— Nei, bestemor, jeg er imot. Sander skal leie leilighet, du trenger ikke flytte noe sted, — protesterte Lise igjen.
— Det er ikke på grunn av dere, jeg har bestemt meg. Nå rydder jeg, ser hva jeg skal ta med og hva jeg skal kaste. Har samlet på så mye dritt at jeg nesten ikke får puste. Ta heller ned eskene fra hemsen, så ser vi hva som er i dem. Jeg når dem ikke selv.
Lise dro fram en stol til skapet, klatret opp og tok ned eskene. Bestemor åpnet en og dro fram en skrin.
— Se der, jeg har lett etter den så lenge. Denne er til deg. — Hun rakte skrinet til barnebarnet. I det lå beskjedne smykker: gull- og sølvringer, perlekjeder, brosjer. Lise bladde gjennom smykkene, og tok straks på seg sølvøredobbene.
— Og hvem sin er denne? — hun fisket opp en tynn giftering.
— Min, — sa bestemor og så på ringen.
— Din sitter jo på fingeren din, — påpekte Lise.
— Denne er også min. — Bestemor tok ringen fra Lise.
— Bestemor, du har alltid lært meg at det ikke er pent å lyve. Hva er hemmeligheten? — spurte Lise såret.
— Jeg lyver ikke, men det finnes ting man helst ikke snakker om.
— Hvorfor? Har denne ringen en hemmelighet? Fortell, — maste jenta.
— Det er ingenting å fortelle, — bestemor smalnet munnen. — Hva er i de andre eskene?
Lise åpnet en skoeske. Der lå gulnede brev, dokumenter, gamle bilder.
— Bestemor, hvem er dette? — Lise så på et dårlig bilde av en ung mann i militær uniform.
Bestemor tok bildet fra henne. Fingrene skalv litt.
— Bestemor, går det bra? — spurte Lise bekymret.
— Det er din bestefar, — sa bestemor plutselig.
— Hva? Han ligner jo ikke på bestefar i det hele tatt.
— Det er din biologiske bestefar, — gjentok bestemor bestemt. — Jeg visste at det en dag ville komme fram. Hemmeligheter lever ikke evig. Jeg skal fortelle, men du må love å tie og ikke si det til noen, ikke engang til Sander, og spesielt ikke til moren din.
— Du har gjort meg nysgjerrig. Jeg elsker hemmeligheter. Jeg lover at ikke en levende sjel skal få vite din hemmelighet. — Lise førte fingrene til munnen som om hun glidelåste den igjen. Men da hun så bestemorens bebreidende blikk, tok hun seg sammen og ble alvorlig.
— Ikke en sjel, — gjentok bestemor.
Etter en kort pause begynte hun historien.
— Da jeg var ung, var jeg vakker, akkurat som deg.
— Du er fin ennå, — sa Lise straks.
— Ikke avbryt. Jeg var fin, ja. Vi bodde på en gård i Nord-Norge. Mor hadde tre barn. Eldstesøster var allerede gift og bodde i nabobygda. Jeg var den mellomste, og jeg hadde en lillebror.
Jeg var sytten, broren var elleve. Etter krigen lå det masse miner igjen i bakken. Da tyskerne trakk seg tilbake, minerte de åkrer og veier. Broren og andre gutter rota rundt på jordene etter patronhylser, geværer, krigsminner. En dag tråkket han på en mine.
Da kom militære for å rydde feltet. En kjekk kar kom inn til oss og mor. Da jeg så ham, ble jeg hodestups forelsket. Så dro de. Jeg trodde jeg aldri skulle se ham igjen. Men han kom tilbake etter en måned. For min skyld. Mor ville ikke la meg dra med ham, men jeg overtalte henne.
Han tok meg med til byen, til militærleiren der han tjenestegjorde. Vi giftet oss med en gang. Bodde i et lite rom i en militærbrakke. Sengen knirket fryktelig. Å, så lykkelige vi var. Aldri har jeg elsket noen slik som ham… — Øynene ble tåkete, som om hun var tilbake i fortiden. Lise ventet uten å avbryte.
— Svein fikk en ukes permisjon, og vi dro til Sørlandet. Tanta hans bodde der, huset lå rett ved stranda. Jeg kunne sitte i timevis og se på havet, høre bølgeskvulp. Men lykken varte for kort.
Vi kom tilbake til leiren, og to dager senere reiste Svein igjen for å rydde miner i et annet område. Han hadde en venn, Steinar. Det var Steinar som kom med den forferdelige nyheten: Svein hadde tråkket på en mine. Det var ikke engang noe å begrave.
Jeg lå i feber i en uke. Ville tilbake til mor på gården, men så skjønte jeg at jeg ventet barn. Jeg kunne ikke bli i leiren heller. Hvor skulle jeg gå? Da foreslo Steinar at jeg skulle gifte meg med ham. Han var veldig glad i meg. Han sa at da kunne jeg bli boende i brakka, det ville bli lettere, og barnet trengte en far. Jeg ville ikke, jeg elsket Svein. Jeg sa ærlig til Steinar at jeg neppe ville klare å elske ham. Men han ga seg ikke, han sa at ekteskapet bare var en formalitet.
Så giftet jeg meg med Steinar. For alle andre var vi mann og kone, men han sov hos seg selv. Så fødte jeg moren din. Han skrev seg på som far, elsket henne, oppdro henne som sin egen. Etter hvert begynte vi å leve som mann og kone, men vi fikk aldri felles barn. Jeg var trofast mot Steinar, men klarte aldri å elske ham. Jeg tror Svein ikke er sint på meg. — Bestemor var stille en stund.
— Jeg husker fortsatt lukten av havet. Vi kom oss aldri dit igjen. Steinar sa han skulle ta avskjed og vi skulle reise. Men han døde året etter. — Bestemor sukket.
Historien grep Lise.
— Sander, la oss ta bestemor med til Sørlandet, — sa hun til forloveden.
— Lise, vi har knapt nok penger til bryllupet. Hva slags Sørlandet? Og det er dyrt.
— Vi drar ikke til en stor by, bare til stranda.
— Bestemor overlever ikke reisen. Hva skal vi gjøre med henne der? Jeg vil være sammen med deg, bare oss to, — motvillig svar.
— Da drar jeg alene med henne. Hvis hun flytter på sykehjem, får hun aldri sett havet igjen.
De kranglet. Lise bestemte seg for å bestille flybilletter. Tog ville ta for lang tid og være slitsomt, og det var vanskelig å få plass. Bestemor hadde aldri fløyet, men var ikke redd. Hun sa at i hennes alder var det dumt å være redd for noe.
Så snart de var innlosjert i pensjonatet, ville bestemor til stranda.
— Bestemor, bør vi ikke hvile litt først? — bekymret Lise.
— Jeg er ikke trøtt. Vi er bare her en uke, jeg kan hvile hjemme.
Bestemor stod på stranda i en lang bomullskjole, stråhatt på hodet, og så utover havet. Øynene ble igjen tåkete. Det så ut som hun rettet seg opp, ble yngre. Lise forstyrret henne ikke, hun gikk litt unna. Hva bestemor så, eller om hun bare husket, visste hun ikke.
— Bestemor, skal vi gå? — tok Lise henne til slutt i armen.
Bestemor kom tilbake fra fortiden og smilte til barnebarnet.
Neste dag etter frokost gikk de igjen til stranda. Lise solte seg og badet, mens bestemor satt under parasollen og så på havet. Den tredje dagen våknet Lise og fant ikke bestemor i rommet. Hun spurte nattevakten.
— Den eldre damen gikk til stranda, — svarte hun.
Lise fant bestemor på stranda.
— Bestemor, hvorfor ventet du ikke på meg? — spurte Lise fornærmet.
— Jeg drømte om Svein i natt. Har ikke drømt om ham på så mange år, men nå… Jeg føler at han er her også. Jeg ville være alene med ham. Takk for at du tok meg med hit, — tårene glitret i øynene.
— Hei, — lød det ved siden av, og Lise så Sander.
— Du?
— Ja. Jeg bestemte meg for å komme. Tilgi meg, jeg tok feil. Jeg klarer meg ikke uten deg.
De gikk tilbake til pensjonatet, alle tre.
— Bestemor trenger ikke flytte til noe sykehjem, — sa Sander en kveld. — Jeg kan godt vente ett år.
— Hun kommer neppe til å ombestemme seg. — Lise hadde savnet Sander de få dagene. Hun ville heller ikke utsette bryllupet.
— Jeg skal overtale henne, — lovet Sander.
Og det gjorde han. Riktignok satte bestemor som betingelse at Lise og Sander skulle bo hos henne. Men også det klarte Sander å snakke henne fra.
— Vi er unge og bråkete, vi vil bare forstyrre deg. Men jeg lover at vi skal besøke deg ofte, hver dag om du vil, du kommer til å bli lei.
Bryllupet sto i slutten av august. Lise og Sander besøkte bestemor ofte. De hadde leid leilighet like i nærheten. Hver gang de kom, hadde bestemor laget noe godt, og hun ventet spent på at Sander skulle smake. Han var raus med komplimenter, og bestemor ble glad og sjenert som en ung jente.
De to hadde et helt eget forhold. Kanskje på grunn av navnet, eller kanskje de bare likte hverandre.
Bestemorens hemmelighet beholdt Lise for seg selv, hun fortalte det ikke til noen, ikke engang til Sander.
Året etter planla de igjen en tur til Sørlandet, alle tre.
