Hun har ikke drukket det på over ti år.
Unngår det. Slik en unngår gamle sår. Slik en ikke går inn på kafeen der man fikk en ring – og mistet den igjen. Slik en ikke lenger ser filmene man så sammen.
Mineralvann med sitron ble symbolet på tapet. På den som aldri kom tilbake. Den hun ikke ville ha tilbake.
***
Hun husket alt som om det var i går. Ned til minste detalj.
Gran Canaria …
De fløy til Gran Canaria i slutten av mai. Han sa:
– Dette blir den beste ferien i livet ditt.
Hun var tjueåtte. Han var trettito. De hadde vært sammen i åtte måneder. Hun hadde allerede tannbørste i leiligheten hans. Han kjente venninnene hennes.
Alle rundt dem var sikre: snart blir det bryllup …
Hotellet «Océano» var ikke det dyreste, men det var koselig. Hvite vegger, blått bassengvann, palmer som en gartner med triste øyne stelte.
Rommet i tredje etasje hadde havutsikt.
Riktignok rant det rustent vann fra kranen, luftkondisjoneringen virket bare av og til, og naboene i etasjen over bråkte om nettene.
Likevel: de var lykkelige!
Sånn trodde hun i hvert fall.
Allerede første dag bestilte han mineralvann med sitron.
– Har du smakt det? spurte han med et lurt blikk.
– Nei.
– Det er smaken av kjærlighet.
Hun lo.
Men han … han tullet ikke.
Han trodde oppriktig på tegn og varsler. På at hvis man drakk slikt vann ved solnedgang, så varte kjærligheten evig.
Og de drakk. Rett fra flasken, og delte én flaske på to.
Surt, søtt, med små bobler som kilte i tungen.
Han så på henne med forelskede øyne. Hun sank i dem med hud og hår.
– La oss alltid drikke sitronvann, sa han drømmende.
– Ja, svarte hun, uten å ane at denne smaken skulle bli forbannelsen hennes.
***
Hjemme ble alt skjevt med en gang. Han ble kaldere. Avlyste ett møte, så ett til, så sluttet han å ringe, og når han endelig svarte, var det bare av og til.
Hun ventet. Tenkte: han har jobben, krisen, depresjonen.
Etter en måned sa han:
– Jeg trenger å være alene og tenke.
Etter to:
– Ikke ring mer.
Etter tre måneder var han bare borte. Uten et ord.
Telefonen var stille. Vennene sa at de ikke visste hvor han var.
Moren hans sa i telefonen, med sammenbitte tenner:
– Sønnen min vil ikke snakke med deg. Ikke ring mer. Ikke plag ham, og ikke plag deg selv.
Hun ringte ikke. Ventet. I ett år.
Så giftet hun seg med en annen. En god, trygg, men helt ordinær mann.
Han drakk ikke mineralvann med sitron, så ikke på henne med forelskede øyne og sa aldri «du er mitt liv».
Han var bare der. Kom hjem med lønn, og gjorde ting i huset hvis hun ba om det.
Hun bestemte seg for at dette var kjærlighet. Den rolige, hverdagslige, voksne kjærligheten.
Verken fugl eller fisk.
Hun fødte en datter. Mannen gledet seg, men på en fjern måte, som om barnet var en ny hylle de nettopp hadde kjøpt på Møbelringen.
Etter fem år ble de skilt.
Hun orket ikke lenger å leve i «stillestående vann». Det var i hvert fall sånn hun forklarte det.
Ikke på grunn av sitronvannet. Ikke på grunn av Gran Canaria. Ikke på grunn av minnene.
Hun hadde bare forstått at et kjedelig ekteskap er et bur.
Hun var ingen fugl. Hun var bare en kvinne. Og hun ville leve, ikke bare eksistere.
Hun ble alene. Med datter, katt og en følelse av at livet hadde gått henne hus forbi.
Jobb som regnskapsfører i et lite firma, leilighet med boliglån, en bil som stadig gikk i stykker. Venninner spredd for alle vinder, mamma død, faren ukjent. Datter. Og katt.
Mineralvann med sitron drakk hun ikke. Og ikke noe annet som minnet om den forbannede smaken.
På restauranter bestilte hun cola, juice eller vann uten kullsyre. Hun hadde funnet på at hun var allergisk mot sitron – til og med mot lukten.
– Siden når?
– Lenge siden.
Ingen visste sannheten. Sannheten var for dum for en kvinne på førti til å si høyt.
Egentlig var hun redd for vannet. Sitronen. Boblene.
Og minnene.
***
En dag oppdaget hun at hun ikke husket ansiktet hans.
Hun satt på kjøkkenet, drakk te og så ut vinduet. Datteren gjorde lekser på rommet sitt, katten lå i vinduskarmen.
Plutselig tenkte hun: «Hva slags nese hadde han egentlig? Rett eller med pukkel? Øynene: brune eller grønne? Håret: mørkt eller lyst?»
Hun husket det ikke!
Hun husket bare sitronvannet.
En kveld var hun innom Kiwi. Brød, melk, egg, kattemat. Og plutselig, i drikkehyllen, så hun den. Mineralvann med sitron. Akkurat som på Gran Canaria. Samme etikett: gul, med en sitron skåret i to. De samme boblene som danset i flasken.
Hun tok flasken i hånden. Holdt den. Satte den tilbake. Gikk noen skritt. Kom tilbake. Tok den opp igjen.
– Skal du ha den? spurte en ung mann i uniform som pakket ut varer.
– Nei, svarte hun og forlot butikken.
Hele veien hjem tenkte hun på vannet. På ham. På Gran Canaria. På hvor dumt det er å frykte noe som ikke lenger finnes.
Om natten lå hun våken på sofaen, stirret i taket og hørte datteren skifte stilling på rommet sitt. Katten kom, la seg på brystet hennes og malte. Stillhet.
Plutselig reiste hun seg, kastet en jakke over skuldrene, stakk bena i tøflene, grep nøklene og løp ut.
I Kiwi kjøpte hun akkurat det mineralvannet. Én flaske. Ikke noe mer.
Hjemme igjen gikk hun på kjøkkenet, fant frem et glass. Et helt alminnelig glass, uten mønster. Pustet dypt. Åpnet flasken. Det hveste, og boblene slapp fri.
Hun helte opp et halvt glass. Luktet på det. Det luktet Gran Canaria. Hav. Ungdom. Smerte. Den solnedgangen da han sa «det er smaken av kjærlighet».
Hun drakk.
Og … ingenting skjedde.
Ingen minner som veltet opp, ingen tårer, ingenting som stakk i hjertet. Det var bare … mineralvann med sitron.
Helt vanlig.
Hun drakk opp resten, kastet flasken, vasket glasset og satte det til tørk. Så la hun seg, og for første gang på mange år sovnet hun uten sovepiller.
Om morgenen våknet hun med et smil om munnen.
– Mamma, er det noe? sa datteren og merket forandringen.
– Ingenting.
– Du er rar.
– Jeg er normal. Jeg har bare fått sove.
Hele dagen hadde hun det bra. Ikke som vanlig: tung om morgenen, trøtt til lunsj, hat mot mennesker til kvelden. I dag var hun lett. Fri. Som om hun hadde lagt fra seg en sekk hun hadde båret på i over ti år.
Om kvelden kjøpte hun nok en kjent flaske. Drakk. Smilte.
– Dumme meg, sa hun til seg selv. Hva var jeg redd for?
Hun forsto: mineralvann med sitron hadde aldri vært fienden. Fienden satt i hodet hennes og hvisket:
– Ikke drikk, ellers husker du alt, du klarer ikke å glemme, og du kommer til å lide igjen …
Og vips: hun hadde drukket, og var hel og uskadd. Enda mer: helt rolig og lykkelig.
Hun hadde glemt.
***
En uke senere møtte hun en venninne fra studietiden.
– Målfrid, jeg drikker mineralvann med sitron igjen, sa hun.
– Hva? Målfrid svelget feil.
– Nesten hver dag.
– Men allergien?
– Det var aldri noen allergi.
– Hva nå?
– Nå er jeg fri.
– Har du lyst til å skrive til ham?
– Hvorfor det?
– Kanskje han husker deg. Kanskje han elsker deg fremdeles.
– La ham gjerne huske. Jeg har glemt.
Hun valgte å glemme. Nå er mineralvann med sitron ikke lenger noe som handler om fortiden. Det handler om livet som går videre. Til tross for alt.
Eller på grunn av alt …En lørdag tok hun med datteren til en liten kafé ved sjøen. Solen hang lavt, og bordene utenfor var fulle av folk som lo.
– Mamma, kan jeg få smake? sa datteren, og pekte på glasset med mineralvann og sitron.
Hun nølte ikke. Hun skjøv glasset over.
– Det er smaken av livet, sa hun, og visste at det var sant.
Datteren drakk, rynket på nesen, lo.
– Det bobler!
– Ja, sa moren. Det gjør det.
De satt der til solen gikk ned. Hun tenkte ikke på Gran Canaria. Ikke på mannen som forsvant. Hun tenkte på at hun satt her, med sin datter, og at livet faktisk var godt.
Da de gikk hjem, kjøpte hun en flaske til. Ikke fordi hun måtte, men fordi hun kunne.
Hun hadde sluttet å flykte fra smaken. Nå drakk hun den som hun drakk alt annet: uten redsel, uten lengsel.
Og da hun la seg den kvelden, med katten på brystet og datteren trygt på rommet sitt, hvisket hun til taket:
– Det var aldri kjærlighet. Det var bare vann.
Men hun visste bedre.
Det var kjærlighet. Den var bare ikke hennes lenger. Og det var helt greit.
