Kjære dagbok.
Jeg satte meg på den ledige plassen på benken, etter å ha forsikret meg om at den var ren, så den lyse kjolen ikke skulle få et eneste støvfnugg. I hendene holdt jeg den nye hvite vesken. Her på sanatoriet har det blitt en vane å ta på seg noe pent etter middag og gå ut. De fleste gjestene viser også frem antrekkene sine. En kvinne innrømmet: «Hvor ellers skal man få luftet kjolene sine, hvis ikke på et opphold? Hjemme er det jo ingen steder å gå.»
Fra øyekroken så jeg at Jørgen kom bort og satte seg rolig ved siden av meg. «La oss tie sammen,» sa han med en lav og inntrengende stemme – en stemme som passet inn i denne harmonien av stillhet og vakkert landskap. Under den beige jakken kunne jeg se en hvit skjorte, buksene var perfekt strøkne, og det mørke håret var klippet som om han nettopp hadde kommet fra frisøren. Grå tinninger, som sølvtråder, skadde ikke utseendet; tvert imot ga de ham en viss trygghet og soliditet.
Allerede for to dager siden hadde jeg lagt merke til at han så på meg på en spesiell måte når vi møttes, som om han skilte meg ut fra de andre damene.
«Så vakkert du sa det: la oss tie sammen,» sa jeg, for setningen falt i smak.
«Med deg, kjære Åslaug, er det godt å tie, selv om jeg alltid liker å prate.» Jørgen vendte seg halvt mot meg, som for å gi meg hele sin oppmerksomhet. Jeg hadde likt ham fra første stund.
Jeg vendte meg også mot ham og sendte ham et varmt blikk.
«Forresten ventet jeg på deg på dansen i går, men du kom ikke … Liker du ikke å danse?»
«Jo, dans er fint, men i går gikk jeg bare en tur. Kveldsluften er så frisk, man har lyst til å puste og puste.»
«Jeg visste ikke at du liker kveldsturer,» sa Jørgen og rørte så vidt ved hånden min. Jeg kjente en lett kribling av berøringen. De brune øynene hans så på meg med håp om noe mer.
«I kveld inviterer jeg deg med på en tur langs en rute jeg har oppdaget selv. Der er det en fantastisk utsikt – fjellene er godt synlige. Men jeg hadde ingen å dele skjønnheten med … Nå har jeg deg.» Og han klemte hånden min forsiktig, som om han ga et signal om mer pågående oppmerksomhet.
«Hvorfor ikke,» tenkte jeg. «Det er bare en tur. Og det er farlig å gå langt alene; med en mann ved siden er man tryggere.» Jeg så et par gå forbi benken; de snakket ivrig sammen, og jeg forsto at de hadde møtt hverandre her på sanatoriet og nå koste seg.
«For en vakker hånd du har, Åslaug lille,» hvisket han – ikke sa, men nesten hvisket. Han flyttet seg enda nærmere og beundret profilen min.
Jeg hadde ikke lyst til å spørre om han var gift; som regel er de fleste her opptatt, og de rettferdiggjør gjerne småflørten med lengsel etter nye inntrykk. Men akkurat nå var det bare ubeskrivelig behagelig å sitte på benken med en mann som tydelig likte meg og hadde valgt nettopp meg.
«Kom, vi går en tur med en gang,» foreslo han. «Vi får snakket, og i kveld inviterer jeg deg på kafé.» Jørgen rakte meg hånden elegant og hjalp meg opp.
Jeg sa ja uten betenkeligheter, tok den hvite vesken og tok ham under armen. Etter fem skritt svingte jeg vesken tankeløst, som en jentunge, og mistet den. Vesken falt i en sølepytt som var blitt igjen etter regnet. Jeg utbrøt forskrekket over kontrasten: den snøhvite vesken lå i søla.
«Det er ikke farlig, den blir som ny,» sa Jørgen og løftet den forsiktig opp på gresset. Jeg fant servietter og begynte å gni, men det ble likevel grå striper igjen.
«Jeg vasker den på rommet,» sa jeg.
«Da venter jeg,» foreslo Jørgen. «Eller, la oss gjøre det slik: Jeg venter på deg etter middag på samme sted … Greit?»
Jeg nikket og gikk raskt mot rommet, med vesken holdt langt fra meg for ikke å bli skitten. Jeg vasket den nye hvite vesken, som jeg hadde kjøpt spesielt like før jeg dro til sanatoriet. Alle spor så ut til å være borte, men likevel føltes den skitten, som om den hadde mistet nyheten.
Så kom jeg til å tenke på Jørgens tilbud om en kveldstur, blikket hans som antydet noe mer, og jeg kjente en ubehagelig bismak. For første gang i løpet av hele uken dukket det opp noe ubehagelig, noe som irriterte meg selv. Plutselig sammenlignet jeg det som ved første øyekast var et helt uskyldig forhold, med vesken som hadde falt i søla.
Telefonen ringte: «Mamma, Sindre og Tarjei vil ikke la meg få gjort leksene,» hørte jeg stemmen til datteren min, og latter i bakgrunnen.
«Hva holder dere på med?» spurte jeg, som om jeg kom tilbake til virkeligheten.
«Åslaug, det er meg,» lød mannens stemme. «Jeg har tatt med barnebarna, og vi har tenkt å bake eplekake, men Veslemøy protesterer og sier at vi griser ned hele kjøkkenet.»
«Anders, kjøp noe godt til ungene i butikken, så kommer jeg hjem og baker kake, kanskje en bløtkake.»
«Kom snart hjem, vi savner deg alle,» sa Anders. Så la han lavt til: «Og jeg savner deg mest. Vil du at jeg setter meg i bilen nå og kjører etter deg?»
«Det er ikke lenge igjen, hold ut. Jeg savner dere også. Gi telefonen til Veslemøy.»
Etter å ha snakket med datteren og barnebarna, og sagt til mannen min at jeg også elsker ham, oppdaget jeg at jeg kom til å bli sen til middag. Jeg skiftet raskt, tok vesken, snudde den i hendene og konstaterte at det ikke var en eneste flekk igjen. «Sånn, nå er den fin igjen,» sa jeg til meg selv med godt humør.
Og jeg behøvde slett ikke løpe av gårde på tur med en eller annen Jørgen – det var jeg helt sikker på, ettersom jeg hadde sammenlignet vesken med det som var i ferd med å vokse fram mellom oss.
Jeg kjente hvor mye jeg savnet mannen min, barna og barnebarna … Jeg hadde reist for å få litt fri fra dem, men nå var jeg bare glad for å høre stemmene deres, og jeg ville gjerne se mannen min på kjøkkenet, som prøvde å bake kake til barnebarna. Jeg husket da Anders på kvinnedagen 8. mars ville overraske meg med et kulinarisk mesterverk – det var både rørende og morsomt, for han er så klossete. Morsomt, men likevel så søtt og gledelig.
«Jeg tar ikke bussen,» bestemte jeg. «Jeg skal be Anders komme og hente meg når oppholdet er over, og så skal jeg vise ham hvor vakkert det er her, og vi skal gå tur sammen. Og vi trenger ingen «skitten veske».»Den kvelden gikk jeg ikke til benken. I stedet fant jeg frem den hvite vesken igjen, betraktet den under lampen – ren, men aldri helt den samme. Og jeg smilte, for det var nettopp sånn jeg følte meg selv: ikke skitten, men heller ikke den samme som før jeg dro. Kanskje var det akkurat det jeg trengte – et lite møte med min egen lengsel for å kjenne etter hva jeg allerede hadde.
Jeg ringte Anders. «Kom i morgen,» sa jeg. «Ikke for å hente meg. For å bli her med meg. Jeg har en rute å vise deg, og en utsikt som er penest når den deles med deg.»
Det ble stille et øyeblikk. Så sa han, med den varme latteren som alltid fikk meg til å føle meg hjemme: «Du vet at jeg er dårlig til å gå på fjellet, men jeg stiller gjerne opp, bare jeg får ha deg i hånden.»
Da jeg la på, så jeg ut på kvelden som ség sakte inn over fjellene. Og jeg forsto at noen ganger er det ikke utsikten som er målet – det er hvem man står ved siden av når man ser den. Den hvite vesken la jeg pent oppå skapet. Den skulle få bli der, som et vårenes vitnesbyrd: at selv om noe faller i søla, kan man velge å se opp og gå videre – med eller uten den.
Morgenen etter sto Anders der, med en bukett markblomster i hånden, og barnebarna låste seg fast rundt beina hans. «Vi tvang ham til å ta oss med,» ropte Veslemøy. Og da vi gikk langs min rute, med vinden i håret og latteren i ørene, kjente jeg at jeg alt var kommet hjem. Jeg klemte den hvite vesken under armen – noen flekker var borte, noen minner satt igjen. Men det viktigste var her: en hånd som holdt min, og et hjerte som aldri trengte å vaskes rent.
