Ivar? Tora Voss så forundret på naboen. Er du hjemme? Jeg trodde du var i Oslo. Kari fortalte at dere skulle bytte leilighet om to uker.
Jeg er blitt litt syk, mumlet Ivar Sverre og, etter å ha lukket døren, vendte seg mot naboen.
Er det alvorlig? spurte hun omsorgsfullt.
Nei, ikke noe sånt, svarte Ivar hevet stemmen, bare en liten hoste, men de gjør et helt drama av det! Reis deg, du kan smitte barnet! Så kom jeg hjem. Ingrid måtte gå på egen regning. Hun dro i natt.
Hvor lenge tenker dere å leve sånn? spurte naboen med et snev av sarkasme. Blir dere lei?
Hva mener du? rynket Ivar.
Han likte ikke at folk gravde i familielivet hans, men nå holdt han igjen.
På vikarordning!
Sånn, sier du, Tora, trakk Ivar på smilebåndet, hva har vikarordning med dette å gjøre? Vi er jo ikke på jobb. For oss er det bare en glede.
En glede? Jeg ser at dere de siste ukene har gått rundt som om dere var i vannet! Dere jubler! Kanskje dere skal holde opp å gjøre narr av dere selv? Ingen kommer til å sette pris på det!
***
Datteren deres, Solveig, hadde etter endt studium brukt nesten ett år på å finne en jobb innen fagfeltet. Alt enten lå for langt unna, lønnen var lav, eller så likte hun det bare ikke.
Foreldrene beroliget henne, lovte at hun til slutt ville finne drømmejobben.
Men tiden gikk, og drømmen forble drømmen.
Til slutt bestemte Solveig seg for å prøve lykken i Oslo. En studievenninne hadde nettopp fått en stilling der og foreslo at de skulle reise sammen. «Det er jo tryggere sammen, og ikke så skummelt å dra til en annen by.»
Foreldrene var ikke begeistret. De mente hun kunne få en anstendig jobb hjemme, bare hun ventet litt.
De påpekte også at hun aldri hadde bodd for seg selv før, og at leie av leilighet var dyrt. «Hvem skal bære den økonomiske byrden? Hvor lenge, tror dere?»
Uansett hva de prøvde å si, lovte Solveig å ringe hver dag og komme på besøk ofte, og i siste liten pakket hun kofferten og dro til Oslo.
Hun fikk en grei plass på studentboligen, så hun trengte ikke leie. Det var mer enn hun hadde drømt om.
I starten kom hun ofte på besøk, savnet hjemmet, men etter hvert ble telefonene sjeldnere og samtalene kortere.
I Oslo falt hun for den unge journalisten Kyrre. Forholdet utviklet seg raskt, og snart ble snakk om bryllup.
Ivar og Ingrid var i ekstase; datteren hadde i hemmelighet fortalt at hun ventet barn.
***
Etter bryllupet leide paret en liten leilighet. Kyrre nektet å bo sammen med foreldrene sine. De ble fornærmet, men aksepterte hans beslutning: «Hvis du vil stå på egne ben, så gjør det men ikke forvent hjelp fra oss.»
Kyrre svarte med et smil:
Jeg forventer ingenting!
Hvorfor så? spurte Solveig mykt da de var alene. Det er jo dine foreldre. Hva om noe skjer?
Ikke vær redd! omfavnet Kyrre henne. Alt vil gå bra.
***
Og det gikk faktisk bra. De tjente godt, svangerskapet gikk uten komplikasjoner. Solveig gikk i permisjon og fødte en vakker, frisk jente.
Besteforeldrene, Ola og Mette, gledet seg over barnebarnet.
De pensjonerte Osloførene besøkte barnebarnet hver uke. Solveigs foreldre dro opp når de kunne: faren hadde fem år til pensjon, moren var i fem år fra pensjon.
Alt var fint, helt til Kyrre mistet jobben. Ikke mistet, men han sa opp i troen på å finne en bedre stilling. En annen kandidat fikk stillingen i siste øyeblikk.
Kyrre falt ned i en dyp depresjon, endte opp på sykehus. Han begynte å drikke, ble irritabel, sint på hele verden. Til slutt lå han i en mørk tåke som kun kunne løses med medisinsk behandling.
Solveig var splittet mellom mannen og barnet. Kyrre krevde mer oppmerksomhet enn den to år gamle lille Vera.
Svigermoren, Mette, ropte stadig at Solveig hadde forlatt sin sønn, at hun ikke brydde seg, selv om hun hadde “sitt på halsen” til ham.
På hvilken hals? spurte Solveig. Jeg er jo i permisjon.
Så kan du slutte å sitte hjemme! Barnet er to år! Gå og jobb! Eller skal du leve på våre penger for resten av livet?
Solveig så på svigermoren, undret om hun virkelig mente det eller bare spilte. Kyrre hadde vært arbeidsledig i seks måneder, de levde av barnetrygd og sparepenger fra den lille leiligheten. Mette kritiserte Solveig for en brødskive!
Det såre var stort, men Solveig holdt ut. En dag åpnet hun opp for foreldrene.
Ivar og Ingrid lyttet og foreslo å finne en barnehage, bare for sikkerhets skyld.
Først vil det ta tid, sier Ingrid, hun kjenner seg igjen.
Og hvis svigermoren har tatt opp dette, vil hun nok ikke trekke seg, advarer Ivar.
Men Vera er så liten! hulket Solveig. Hvilken barnehage?
Vi satte dere i barnehage da du var ett år, sier Ingrid, og smilte. Se hvor stor du er blitt!
Mamma! tårene trillet. Så kunne jeg ikke ha gjort dette før? Hvorfor nå? Hvorfor må jeg skade barnet for å tilfredsstille en dum bestemor?
Se, datter, svarer Ivar, men husk, vi hjelper så langt vi kan.
Ingrid tenkte: «Hva kan vi egentlig gjøre? De er 700 km unna!»
***
Det skjedde raskere enn forventet. En plass i barnehagen ble funnet på kort varsel. Solveig fortalte lederen at hun kunne begynne å jobbe om en måned.
Samtidig fikk Kyrre et nytt tilbud.
Alt som gjensto, var å venne Vera til barnehagen.
Barnehagen ba henne om å komme en time den første dagen, så to, så til lunsj. Det hørtes enkelt, men i praksis var det en kamp.
Så snart de så bygningen, begynte Vera å skrike høylytt ikke gråte, men skrike. Hun skrek en hel uke.
I omkledningsrommet stilnet hun kort, men så snart hun skjønte at mamma gikk, begynte skriket igjen.
De prøvde å la Kyrre ta henne, men samme historie. Så prøvde begge foreldrene sammen, men uten hell.
Flere ganger satte de henne i barnehagen i håp om at hun roet seg når de forlot rommet. Ingenting.
Barnehagepersonalet ga opp:
Ikke bekymre dere, dette er vanlig. Kom igjen om noen måneder, så ser vi.
Lett sagt, om noen måneder, klaget Solveig på vei hjem. Jeg må nå dra på jobb! Jeg har jo selv meldt meg frivillig!
Kyrre svarte tørr: Men å torturere barnet er feil.
Dine foreldre er pensjonister! tenkte Solveig, og så et glimt av en løsning. De bor like i nærheten! La dem kjøre Vera til barnehagen en stund!
Jeg snakker med dem, svarte Kyrre, men er usikker på om de vil.
Du må overtale dem mumlet han.
Besteforeldrene, som allerede hadde lovet å hjelpe, minnet Kyrre om at han skulle klare seg selv. Men de ville jo gjøre alt for barnebarnet.
Etter hverandre begynte Ola og Mette å kjøre Vera til barnehagen. Til deres overraskelse gikk hun rolig inn i gruppen, vinket farvel med en liten hånd og smilte.
Da kvelden kom, begynte barnehagepersonalet å legge barna til hvile. Vera nektet å gå til sengen.
De ringte Mette, som fløy ned eller sendte faren på tur. Med en rask plan fikk de barna i seng.
Snart ble Vera kun i barnehagen til klokken to på ettermiddagen. Dette ble en belastning for Kyrre og Solveig, som hevdet at de ikke kunne ta vare på henne mens de jobbet.
Jeg har høyt blodtrykk! klaget Mette. Jeg har ryggproblemer! Du vet hvordan det er med Kyrre, ikke sant?
Jeg vet, svarte Kyrre, men hva skal vi gjøre nå? Barna må hjem før vi kan begynne å jobbe.
Dette er altfor mye! ropte svigermoren. De har bare blitt takknemlige fordi vi har tatt vare på dem i et år!
Det er ikke et år, men noen måneder, presiserte Solveig. Det var deres idé å sette Vera i barnehage. Om vi ikke hadde gjort det, ville hun fortsatt vært hjemme.
Så vi er skyldige? protesterte Mette, hoppende opp fra stolen. La oss gå!
Hun dro med faren inn i gangen
***
Hva skal vi gjøre nå? spurte Kyrre da døren smalt i.
Jeg vet ikke, sukket Solveig. Kanskje jeg må slutte i jobben.
Det er ikke løsningen.
Så hva foreslår du?
Ta Vera til barnehagen og la henne bli der til kvelden.
Og neste morgen? ropte Kyrre. Skal du bære henne selv? Jeg vil ikke delta!
Alle barn går i barnehage uten problemer!
Vår datter er ikke som alle! skrek Solveig og begynte å gråte.
Akkurat da ringte telefonen. Moren hennes, Ingrid, meldte at hun skulle komme neste dag. Hun hadde fri fra jobben og planla å tilbringe tid med dem. «Vi har omtrent en måned til overs», sa hun.
Solveig klappet i hendene som et barn:
Mor kommer i morgen! fortalte hun til Kyrre. Vi er reddet.
Perfekt! lo Kyrre. Da får vi endelig bli bedre kjent med svigermoren. Jeg håper vi kommer overens.
Så klart, sier Solveig, min mor er verdens beste. Hun vil finne på noe.
Ingrid tenkte seg om og bestemte seg for å kjøre med faren, Ola, på veksler for å passe på Vera siden svigerforeldrene ikke hadde tid.
Ikke bli så sint på dem, Solveig, minnet hun, alder er bare et tall. De hadde kraft før, men nå er de trett.
Jeg er ikke sint, svarer Solveig, jeg vet bare ikke hvordan dere skal komme til Oslo med jobb og barn? Det er vanskelig.
Jeg ordner timene, sier Ingrid, og Ola blir pensjonist om to uker. Alt blir greit. Når han kommer, vil Vera sannsynligvis allerede gå i barnehage uten problemer. Hun blir fire år!
Morgenen etter tok Ingrid Vera til barnehagen. Hun ble værende der, og etter tolv timer ringte barnehagen og ba dem hente henne.
***
Nå har Ingrid og Ivar vært på veien mellom Oslo og Bergen i nesten ett år. De bytter hver andre uke.
Av og til blir Ivar værende lenger han er pensjonist, fri, og kjører Vera til barnehagen, henter henne klokken to, og venter til foreldrene kommer hjem fra jobb.
Hver kveld går han ut i Oslo. Ikke fordi han elsker byen, men fordi han ikke kan stå og se de unge bygge sine liv uten å kunne hjelpe.
De gjør ingenting, sier han til sin kone når de møtes for en natt, de rydder ikke, de lager ikke mat, de bestiller bare. Jeg forstår ikke hvordan de kan leve sånn. Vera ser på skrekkfilm etter skrekkfilm. Så er de sta med sine meninger. Tror du de kan holde ut?
Det er lettere for meg, sukker Ingrid. Jeg finner alltid noe å gjøre: vaske, rydde, lage mat. Hva kan vi gjøre? Den nye generasjonen er helt annerledes. Vera er så søt Jeg kan ikke forestille meg hvordan hun skal klare seg uten oss.
Tora Voss, som hadde hørt alt, ville forklare hvorfor de forsvant så ofte.
Hun hadde vært lærer, men forsto ikke. Hun ble sint:
Hva gjør du, Ingrid? Tre år gamle barn manipulerer dere, og dere lar deres foreldre bli med på leken? Hvorfor lar du barnet bli i barnehagen om morgenen og så gråter den hele dagen? Det vil gå over, så vil hun forstå at det er meningsløst. Hvorfor lar dere dette fortsette når hun en dag skal på skolen? Skal dere sitte ved pulten og hjelpe henne? Jeg godtar ikke deres oppdragelse! Tenkt deg om før det er for sent.
Tora konfronterte Ivar:
Ivar Sverre, skal du rydde opp i ditt eget hjem?
Rydd? gjallet Ivar.
Ja. Barna dine ler og utnytter foreldre uten skam. Svigersønnen kaster ansvaret på deg. Du reiser 700 km hver annen uke og ser på dette uten å gjøre noe.
Nå har du blitt kastet ut fra eget hjem fordi du tørte å hoste. Hvem kastet deg ut? Datteren?
Svigermoren, svarte Ivar automatisk.
De respekterer dere, kort sagt Har dere blitt for gamle til å leke? Kanskje dere bør ta ansvar tilbake fra dem som har skylt dere? Hvorfor tier du, Ivar Sverre, har du ingenting å si?
Jeg tier, Tora, fordi jeg ikke forstår hvorfor du blander deg i vår familie. Jeg spurte deg aldri om råd. Jeg husker ikke at du noen gang har spurt meg om hjelp.
Tora svelget, og Ivar, etter en pause, la til rolig:
Forstå, du merkelige person, vi kan ikke handle på annen måte. Vår kjærlighet til datteren og barnebarnet kjenner ingen grenser. Så hjelper vi så lenge vi kan.
Ivar smilte svakt og steg sakte ned trappen.
Tora sto igjen, uten lyst til å snakke mer. Hun tenkte: «Hvorfor har jeg blitt så involvert i deres liv? De vil bare ødelegge barnebarnet og forringe sin egen tilværelse. Hva betyr det for meg?»
Hva tror du? Er hun rett?
