Svigerfaren min ble helt målløs da han så hvordan vi bodde
Jeg møtte mannen min i bryllupet til en felles venn. Da hadde jeg nettopp flyttet til Oslo, og fått meg jobb. Ærlig talt var jeg utrolig glad for å ha kommet meg vekk fra bygda. Forholdet vårt utviklet seg raskt, og etter ett år fikk vi ei lita datter.
Men da forandret alt seg.
Hvorfor er datteren vår blond og har blå øyne, mens du og jeg har mørkere trekk?
Kjære, hun ligner nok på din far. Se, de har så like ansikter.
Slutt med det. Barnet skal ligne moren eller faren, ikke andre slektninger. Min mor tror heller ikke hun er min.
Jeg vil bare si at svigermor har vært imot meg helt fra start. Hun trodde ikke jeg elsket sønnen hennes. Svigerfar, derimot, var en god mann. Han var skilt fra svigermor, hadde en ny familie, men han glemte aldri sønnen sin.
Etter hvert tok mannen min med seg en ny kvinne inn i huset vårt. Han ba meg pakke sakene mine og dra med en gang. Jeg hadde ikke noe valg.
Jeg hadde ingen steder å gå. Mine egne foreldre ville ikke ta imot meg og barnet de syntes det var skam. Og i en gammel, uoppvarmet bolig kunne vi ikke være midt på vinteren. Jeg ringte en venninne, og fikk bo hos henne en liten periode. Deretter fant jeg et leierom, og mamma-barnet flyttet dit. Men pengene begynte å ta slutt.
En dag gikk jeg inn på nærbutikken, og plutselig hørte jeg noen rope navnet mitt.
Jenter, hvor har dere tatt veien? Jeg dro til og med ut på landet for å lete etter dere, sa svigerfar.
Hvordan har du det? Så godt å se deg igjen, hvisket jeg.
Jeg vet hva sønnen min har gjort, og det finnes ingen unnskyldning. Han og min ekskone er like Hvor bor dere nå?
Vi leier et lite rom.
Ok. Jeg må videre, jeg skal ut og reise med jobben. Men med én gang jeg kommer tilbake, skal vi løse boligproblemet deres. Her, ta dette det skal holde dere i to uker, sa han og rakte meg en konvolutt.
Jeg ble lettet; endelig kunne jeg kjøpe mat og melk.
Svigerfar kom tidligere tilbake enn planlagt og besøkte oss. Han ble sjokkert over de trange og kummerlige forholdene vi levde under. Han kunne ikke ta oss hjem til seg hans nye kone ville ikke det. Men han fant en annen løsning: for alle sine oppsparte kroner kjøpte han en liten leilighet og skrev den over på barnebarnet sitt. Jeg prøvde å avslå en slik gave, men han stod på sitt. Det var ikke for min skyld, men for sitt barnebarn.
I løpet av en måned startet vi livet i det lille hjemmet vårt. Svigerfar kom med møbler og alt vi trengte.
Ikke stress med å sende lillejenta i barnehagen hun trenger sin mamma. Jeg skal hjelpe deg, bare slapp av. Forresten, kona mi har tenkt mye og ønsker å møte barnebarnet sitt.
Tusen takk!
Ikke gråt, vennen min. Kom til meg for hjelp når du trenger jeg sier aldri nei. Alt kommer til å ordne seg med tiden, du skal se.
Jeg er så takknemlig for at datteren min har fått en fantastisk bestefar, selv om hun ikke hadde like mye flaks med faren. Han ga absolutt alt han hadde for å hjelpe oss.
Med årene giftet jeg meg på nytt, men jeg har ikke glemt svigerfar. Han er alltid velkommen, og vi besøker ham ofte. Livet har ordnet seg. Jeg har lært at selv når alt virker håpløst, må man aldri gi opp for det finnes alltid noen som strekker ut en hånd når livet er som vanskeligst.
