Mannen min tilbød seg selv å kjøre meg til jobb, men en time senere stoppet en eldre sjåfør meg ved bakeriet og hvisket: «I morgen setter du deg ikke inn i Runes bil, hvis du vil redde datteren din.» Jeg tenkte at Arne sikkert var blitt senil. Men samme kveld sa Rune faktisk at han skulle kjøre meg inn til sentrum.
— Du pleier jo å dra tidligere, — bemerket jeg.
— Det har endret seg. Vi kjører sammen, — svarte han og fortsatte å skrelle eplet i en lang spiral.
Telefonen lå ved siden av ham, med skjermen ned. På håndleddet skinte en ny, dyr klokkerem, selv om han for to uker siden hadde forsikret meg om at det knapt var penger nok til Kines tegnetimer. Datteren vår drømte om å komme inn på designhøyskolen, og jeg sparte hver måned til kontoen hennes. Rune sverget på at han også bidro.
Om natten låste han seg inne på badet. Vannet rant ikke, men telefonen vibrerte flere ganger. Jeg hørte ham hviske:
— Nei, jeg kjører henne i morgen. Hun får ikke vite noe.
Om morgenen nektet Rune plutselig å ta meg med. Han sa at Kine var svimmel, kysset meg med tørre lepper og gikk. Jeg ventet til bilen hans var forsvunnet bak huset, tok vesken og dro til busstasjonen.
Bussen til Lier var nesten tom. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg dro dit, før en ung kvinne med en gutt i blå lue gikk på ved legesenteret. På sekken hans var det brodert en rakett. Barnet løftet hodet — og jeg mistet pusten.
Det var Runes øyne. Tunge øyelokk, en lys ring rundt regnbuehinnen, det samme blikket jeg hadde sett på gamle bilder av Kine.
På kvinnens finger glitret en ring med en grønn stein. For ett år siden hadde Rune tatt med en slik hjem, og så sagt at han hadde levert den tilbake.
På endestasjonen fulgte jeg etter dem. Noen minutter senere svingte kvinnen inn mot et grått hus. Ved porten sto Runes bil, selv om de på fabrikken trodde han var på tjenestereise.
Han kom ut mot gutten, løftet ham opp og lo. Så kysset han kvinnen, rettet på sønnens skjerf og åpnet grinden.
Jeg kom hjem før ham. To timer senere kom Rune inn med en pose appelsiner.
— Er Kine bedre? spurte han.
Jeg så ham rett inn i øynene.
— Hva heter sønnen din?
Posen gled ut av hånden hans. Appelsinene trillet bort under radiatoren. Rune ble blek, men svarte:
— Tore.
I det øyeblikket dreide nøkkelen seg i låsen. Vera, moren hans, kom inn uten å banke på, så på oss og sa rolig: «Endelig.» Så tok hun opp en grå forseglet konvolutt fra vesken og rakte den til Rune. Fingrene hans strakte seg mot papirkanten…
Fingrene hans strakte seg mot papirkanten, men jeg rakk å ta konvolutten før ham.
— Hva er det der?
Vera blunket ikke engang.
— Ikke bland deg inn i ting du ikke har med å gjøre. Rune har en sønn, og du må forstå hva det betyr.
— Rune har en datter, — svarte jeg. — Og hun er også barnet hans.
— Dattera vokser opp og flytter. En gutt fører slektsnavnet videre.
Rune var stille. Det var nettopp stillheten hans som knuste meg mer enn noen tilståelse. Han forsvarte meg ikke. Han stoppet ikke moren. Han bare stirret på konvolutten, som om han var redd for at inni den lå noe verre enn smerten min.
Vera strøk på seg hansken og sa at Sara var alene, at Tore trengte en far, og at jeg burde la være å lage bråk. Rune skulle bo med meg, men hjelpe den andre familien. «Sånn gjør voksne mennesker,» sa hun.
Jeg pakket vesken, men gikk ikke. På rommet sov Kine, med læreboka trykket mot brystet. Ved siden av lå et kort fra Rune: «Til min fremtidige kunstner.» Jeg husket at datteren hadde takket nei til en konkurransereise fordi faren sa: «Det er trangt om tid nå.» Da trodde jeg på ham.
Om morgenen ventet Arne meg ved biblioteket. I stedet for å hilse la han en tykk perm på benken.
— Jeg burde ha sagt fra før, — innrømmet han. — Rune ba meg skrive ut kjørebøker. I rapportene sto det ett sted, men han kjørte til helt andre steder.
Inni lå kopier av ruter, bensinkvitteringer og bilder av elektroniske adgangskort. På ett bilde sto Runes bil hver uke utenfor Saras hus. Men verre var bankutskriftene.
Fra Kines sparekonto var det tatt ut penger. Femti tusen til byggearbeid, åtti til møbelbutikk, trettito til privatklinikk, og enda hundre og tjue til Saras kort.
— Hvor mye er igjen? spurte jeg.
Arne så bort.
— Tjuetre tusen.
Jeg lukket permen. En regndråpe falt på omslaget og spredte seg over Runes etternavn.
Hjemme la jeg dokumentene på bordet. Rune nektet først for alt, så gråt han, så skrev han et gjeldsbrev: han lovet å betale tilbake, selge bilen og gi avkall på tomten min. I to uker var han nesten perfekt. Han overførte hundre tusen til Kine, kjørte henne til høyskolen, kjøpte nye materialer.
Jeg var nesten begynt å tro at frykt kunne gjøre et menneske ærlig.
Men en kveld la Rune en søknad foran meg.
— Skriv under. Det er bare en garasje.
Jeg leste første linje og ble iskald: det dreide seg ikke om en garasje, men om tomten jeg hadde arvet fra tanta mi.
— Du ville pantsette tomten min?
— Midlertidig. Jeg må dekke et underskudd på jobben.
— Hvilket underskudd?
Ansiktet hans ble hardt.
— Hvis du begynner å bråke, blir Kine den første som lider. Jeg kjenner folk som kan sørge for at hun ikke kommer inn.
Gjennom veggen hostet datteren svakt. Rune løftet telefonen og ringte noen:
— Hun nektet. Da kjører vi i kveld. Det er lite tid igjen før revisjonen…
Jeg ventet til han sovnet, tok kopier av alle papirene og skrev et brev til fabrikksjefen. Om morgenen tok jeg permen og dro dit. Utenfor sjefskontoret sperret Rune veien for meg, og bak ham sto allerede direktøren og regnskapsføreren.
Han smilte, som om han fremdeles kunne styre samtalen.
— Lise, legg bort permen. Ellers kommer du til å angre…
Jeg la hånden på låsen og åpnet den.
I permen lå ikke bare bankutskriftene. Jeg hadde på forhånd tatt opp nattesamtalen hans om underskuddet på mobilen og lagt ved brevet til direktøren. Ved siden av lå gjeldsbrevet, kopier av søknaden om tomten min og bilder av rutene.
— Ellers kommer jeg til å angre? spurte jeg. — Eller er du redd for at de du har stjålet fra, kommer til å angre?
Rune kastet seg mot permen, men direktøren stoppet ham med en gest.
— Ikke rør dokumentene, — sa han. — Regnskapsføreren har allerede tilkalt kontrollørene.
Ansiktet til Rune ble grått. Han var plutselig ikke lenger en selvsikker innkjøpssjef. Foran meg sto en mann som i to år hadde løyet for kona, skjult sønnen sin, tømt datterens konto og prøvd å pantsette tomta mi for å dekke et hull i regnskapet.
— Du ødelegger familien, — hvisket han.
— Du har ødelagt den selv. Jeg bare slutter å dekke over ruinene.
Samme dag ble han suspendert. Revisjonen viste at han hadde utstedt falske følgesedler, forfalsket ruter og ført penger ut via kjente underleverandører. Den grå konvolutten som Vera hadde tatt med, viste seg å være en kopi av pantsettelsessøknaden for tomta mi. Hun ville at jeg skulle skrive under hjemme, mens Rune spilte angrende.
Advokaten bekreftet: uten mitt notarielle samtykke kunne ingen pantsette tomta. Og Kines penger fikk vi tilbake etter en klage til banken og en offisiell etterforskning. Rune solgte bilen, sin andel av leiligheten og betalte tilbake det meste av det stjålne. Resten ble inndratt via rettskjennelse.
Sara ble heller ikke værende hos ham. Hun fikk vite at Rune hadde lovet å sette huset i hennes navn, mens han sa til meg at han bare hjalp en enslig mor. Hun tok Tore og flyttet til søsteren, og forbød Rune å komme uten avtale.
Kine snakket lenge ikke med faren. En dag spurte hun meg:
— Mamma, hvorfor sa du ikke fra før?
Jeg klemte henne og svarte:
— Fordi jeg håpet at han skulle bli ærlig av seg selv.
— Og nå?
— Nå vet jeg at håp ikke skal koste deg fremtiden din.
Om våren åpnet vi et lite verksted hjemme. Jeg sydde trekk og puter, mens Kine tegnet mønstre. I vinduet hang linnengardiner, på bordet sto en lampe med grønn skjerm — nesten akkurat slik datteren hadde tegnet i sin første skisse.
Arne kom en dag med et glass syltetøy og sto lenge ved døren.
— Unnskyld, Lise. Jeg burde ha varslet deg før.
— Du varslet meg da jeg var i stand til å høre, — sa jeg. — Det er godt nok.
Han gikk, haltende bortover den våte stien. Jeg lukket døren, gikk tilbake til bordet og så at Kine klippet stoff etter en opptegnet linje.
Før var jeg redd for å klippe i noe som helst: en kjole, et familieportrett, en gammel vane med å holde ut. Nå gled saksen lett gjennom stoffet.
Utenfor ble det mørkt, men inne i rommet ble det mer og mer romslig — som om mennesket som hadde tatt for stor plass, endelig var ute for godt.
