Kjære dagbok. I kveld ble alt snudd opp ned, men på en måte jeg aldri kunne ha forestilt meg. Leukemien tok fra oss så mye, men i kveld tok Mona tilbake noe. Hun lå der, bare sytten år gammel, og jeg prøvde så desperat å holde fast i løftet jeg ga meg selv: at jeg en dag skulle gre håret hennes til skoleballet. Men det ballet skulle aldri bli, trodde jeg. Så kom Erik og de andre, med pizzabokser og ballonger og en billig Bluetooth-høyttaler. De forvandlet det sterile rommet på Rikshospitalet til et lite dansegulv. Mona smilte da vi hjalp henne med den glitrende blusen over sykehusklærne, og mens vi spiste kald pizza, lo vi som før. Jeg så vantro i øynene hennes, ren lykke. I et stille øyeblikk gikk jeg ut i gangen for å puste, og da kom Erik etter meg med en tykk hvit konvolutt. “Mona ba meg gi deg denne før siste sang,” sa han.
Inni lå et brev. Håndskriften hennes. Ordene rant over hverandre: hun hadde overhørt legene for uker siden, visst at diagnosen var terminal. For å skåne meg, for å gi oss en siste god natt, hadde hun bedt alle – legene, vennene – om å tie. Jeg sto der med konvolutten i hendene, og sjokket var som et slag. Hvor stor kjærlighet må ikke til for å bære en slik hemmelighet alene? For å smile gjennom cellegiften og late som alt var som før? Jeg følte smerten bokstavelig talt, men så tenkte jeg på det Mona hadde gjort. Hun hadde ofret sin egen trøst for å gi meg denne kvelden. Jeg kunne ikke la det være forgjeves.
Jeg tørket tårene, samlet meg, og gikk inn igjen. Mona så på meg med blikket fullt av tårer, men også noe annet – en styrke jeg aldri før hadde sett. I stedet for å bryte sammen, klemte jeg henne hardt. “Vi danser,” hvisket jeg. Musikken spilte lavt, og jeg rakte frem hånden. Hun tok den, og vi svaiet sakte i midten av rommet, omringet av venner som holdt rundt hverandre. Det var ikke lenger et sykehusrom. Det var bare oss, mor og datter, og et øyeblikk som ingen sykdom kunne ta fra oss. I mørket fant vi lyset, og jeg forsto at kjærlighet er det eneste som virkelig overlever.
