Line Martinsen gifter seg sent – etter morens mening – i en alder av trettien. Det blir likevel slik, selv om hun har et pent ytre: grå øyne, lyskastanjebrunt, lett krøllete hår til skuldrene, et vennlig smil.
– Du skulle ha funnet deg en mann tidligere, men du bare studerte og var beskjeden. Venninnene dine valgte seg de beste frierne, – klager Kari Martinsen, Lines mor, – og nå må du ta det som er igjen. Jeg liker ikke den frieren din, Anders. Han kommer fra enkle kår, foreldrene er fra bygda, men han har nok av innbilskhet … Hva er det for noe?
Anders har virkelig et vanskelig vesen, maktglad, arrogant og lite tolerant. Men det kommer frem først etter at Line har giftet seg med ham. I begynnelsen oppfører Anders seg pent, gjør kur, gir blomster og er oppmerksom.
Når den første romantiske tiden som ungt par er over, viser mannen sitt sanne jeg, gir frekke kommentarer til Line om alt mulig, uten å tenke på at den strenge, belærende tonen kan såre henne. Men Line prøver, vil bevare ekteskapet, lytter til mannen, jobber på prosjektinstituttet, er respektert på jobben, og rekker alt hjemme, mens Anders bare rynker pannen og lar det dårlige humøret gå ut over henne.
De får en sønn, Anders junior. Når gutten blir syk og ikke sover om natten, trekker Anders seg helt unna, sover i det andre rommet for ikke å bli forstyrret.
Når Anders junior er fire år, skiller foreldrene seg. Line, utslitt av mannens temperament, bestemmer seg for å oppdra sønnen alene, og Anders går med på skilsmissen med en letthet som sårer Line mest. Det viser seg senere at han allerede har noen å gå til. Heldigvis flytter Anders raskt sammen med sin nye kone til en annen by, og Line synes det er lettere, i hvert fall slipper hun å møte eksmannen på gaten …
All sin ømhet bruker Line Martinsen på sin eneste sønn, Anders junior.
– Line, – sier moren ofte, – du er fortsatt ung, pen. Du kunne gifte deg på nytt, eller i det minste finne deg en venn …
Men Line hører ikke på Kari og jobber iherdig for å gi sønnen alt han trenger. Hun sparer på alt for å legge opp til utdanning og bryllup for Anders, og nekter seg selv alt. Barnebidraget fra eksmannen er svært beskjedent.
Anders vokser opp, gjør det godt på skolen, tar privatundervisning på videregående for å forberede seg til opptak på universitet. Line får ham interessert i sitt eget yrke, og når han er ferdig med studiene, vet han at moren har avtalt med instituttet at han kan få jobb der.
– Jeg går snart av med pensjon, og da kommer du hit som nyutdannet! Jeg har snakket med direktøren. Han kjenner familien vår godt og har lovet å ta deg inn … – gleder Line Martinsen seg.
Anders kommer hjem og begynner straks å jobbe på prosjektinstituttet der moren har arbeidet i mange år.
– Jeg skal prøve å ikke skuffe deg! – klemmer han moren, – og snart får du hvile deg … Generasjonsskifte!
Ett år senere går Line av med pensjon, hun fyller akkurat femtifem, og på samme tid har Anders funnet seg en kjæreste, Synne. Hun er en pen blondine med fyldige former og slanke ben. Anders er hodestups forelsket, og paret planlegger bryllup.
Line Martinsen gleder seg over sønnen. Men én ting formørker hverdagen: morens svekkede helse. Kari er allerede over åtti, og ambulanse står stadig utenfor leiligheten hennes. Line bor av og til hos moren når hun er ekstra dårlig, og haster så hjem igjen, men besøker henne hver dag, tar med mat, kjøper medisiner. Moren spør om de unge, om været, og om Lines egen helse.
– Snart går jeg bort, min datter, – sier Kari, – og jeg bekymrer meg for deg. Ikke for Anders junior, han er ikke alene, han har kona si. De er friske, unge, sterke. Men du har hele livet ditt oppdratt Anders, dratt lasset, lært ham opp, spart til bryllup, og vi ga dem penger til bil sammen. Alt for ham. Du giftet deg ikke på nytt, du reiste ikke på sydentur … Jeg synes synd på deg. Og nå har jeg vært syk i to år, og du må igjen ta deg av meg.
– Å, mamma, jeg angrer ikke på noe … Anders er lyset i mitt liv … – begynner Line.
– Nettopp, lyset, men slik skulle det ikke være. Du har skjemt ham bort … Det er gått et halvt år siden bryllupet, og de har ikke vært innom meg en eneste gang … Selv om de vet at jeg er syk, på randen av graven … Kanskje vi ikke sees mer … Og de kommer ikke til deg heller. Er det riktig? – uroer Kari seg.
– Å, mamma, de er i bryllupsreisefasen. De har ikke tid til oss. Dessuten jobber de … – Line forsvarer sønnen og svigerdatteren.
– Nei, – ryster Kari på hodet, – det er ikke riktig sagt. En mor er en mor. Og alt du har gjort for ham … Man skal ikke glemme. Verken i sorg eller glede … Du har skjemt ham bort, altså.
Line tier. Så ringer hun til Anders og ber ham komme til bestemoren, fordi hun føler seg dårlig.
Anders kommer med kona, de sitter hos Kari i en halvtime, drikker te og skynder seg hjem. De bor hos Synnes foreldre, i et eneboligområde.
Kari dør. Line gråter, sørger over moren, og litt over seg selv. Morens ord ringer i ørene hennes lange kvelder, når Line sitter alene ved vinduet og husker hvordan sønnen pleide å komme hjem fra jobb, mens hun dekket på bordet, og de utvekslet nyheter … Nå er hun alene.
Men Line tar seg sammen og begynner å jobbe i barnehage, til alles store overraskelse.
– Du har høyere utdanning, og nå vasker du gulv? I pensjonsalderen … – sier naboene, men Line svarer: – Det gjør ingenting. Hele livet har jeg sittet bak en pult, med tegninger. Jeg må også bevege meg. Moren min jobbet som barnehageassistent i unge år, og jeg elsket å gå innom henne da jeg gikk på skolen …
Line har en liten pensjon, alle sparepengene er brukt på sønnen. Selv om hun før har levd beskjedent, vil hun nå gjerne ha litt mer frihet i økonomien. Jobben tar både krefter og tid, men Line har i hvert fall ikke tid til å kjede seg. I tillegg bestemmer hun seg, etter oppfordring fra nabokonen, for å bli med i et folkekor ved kulturhuset. Livet blir med ett mye mer interessant.
Line holder seg opptatt også fordi hun prøver å ikke forstyrre Anders og Synne, for ikke å blande seg inn i privatlivet deres, selv om det gjør vondt at sønnen ikke bare kommer på besøk, men ringer svært sjelden, og bare hvis det er noe viktig.
Innimellom gråter Line om kvelden, blar i albumet med barndomsbilder av sønnen. For å ikke kjede seg for mye, får hun kopiert opp favorittbilder av seg og sønnen i stort format, rammer dem inn som malerier og henger dem opp over hele leiligheten.
Hun stopper stadig ved bildene, stryker over sønnens ansikt og smiler. Noen ganger synes hun han smiler tilbake. Så kommer venting på telefonen, og glede om han en sjelden gang stikker innom for en kopp te eller for å hente noen av sine ting.
Anders blir vanligvis ikke lenge hos moren. Han legger ikke straks merke til bildene i rammene. Når han endelig ser dem, stopper han opp, ser på moren og spør overrasket:
– Hva er det du har funnet på å henge dem opp?
– Å, bare … – nøler Line, – jeg er jo ikke ung lenger, og da minnes jeg den tiden som var, den gyldne tiden da du var liten …
Anders nikker og skynder seg hjem til kona, uten helt å forstå morens «særheter». Men Line føler nesten at moren hjelper henne fra himmelen. Line får også en venn fra koret.
– Jamen, Line, vi har bare tre menn i hele koret, og du har fanget en av dem. I alle år har vi prøvd å sjarmere ham, men du fikk ham til å forelske seg i deg med en gang! – ler de andre kormedlemmene åpenlyst, – det er det som kalles nykommerens flaks!
Alle ler, og den «forelskede» Nils Fjell kysser Lines hånd når han følger henne hjem etter øvelsene.
Line tar ikke slikt vennskap helt alvorlig, men tar imot den sekstifem år gamle solistens oppmerksomhet med et overbærende, godhjertet smil. Han er derimot pågående og avguder nærmest Line, har festet seg til henne med hele sjelen.
– Line, du aner ikke så godt det er med deg. Du er intelligent, du kan lytte, du er rolig og så vakker.
– Nå, nå … Slutt å rose meg, ellers blir jeg helt innbilsk. Jeg tror deg, og jeg kan si det samme om deg. Dessuten er du så talentfull! Du burde opptre på store scener.
– Jeg har lenge vurdert å slutte med mine konserter. Man kan synge hjemme, ved festbordet, barna mine hører på meg med glede. Men jeg meldte meg inn i koret for ti år siden fordi jeg ble enkemann, og kveldene ble uutholdelige alene. Her har jeg i det minste en dyktig leder, opptredener, små fester og samvær. Nå vil jeg ikke slutte, jeg vil være ved din side.
Line går hjem, ser igjen på bildene og sukker. Anders ringer like sjelden, og ingenting kan erstatte dette savnet – verken sang, jobb eller gode venner.
Men hun holder ut og gleder seg over sønnens sjeldne besøk. Først nylig har han begynt å antyde at bestemorens leilighet bør selges for å hjelpe dem med å få et eget sted å bo.
– Trives dere ikke hos svigerfamilien? – spør Line bekymret.
– Jo, men Synne vil ha egen leilighet, – nøler Anders.
– Da er dere hjertelig velkommen, flytt inn i morgen! – sier Line til sønnen. – Det er en liten toroms leilighet fra sekstitallet, men den holder for en ung familie.
– Virkelig? – lyser Anders opp, – du er den beste moren i verden! Løper og gleder Synne. Nå har vi egen leilighet!
– Et øyeblikk, sønn. Leiligheten er fortsatt min, – stopper Line ham, – Jeg kommer ikke til å skrive den over på noen foreløpig. Men dere kan bo der, og så får dere barn.
Anders går. Snart flytter han og kona inn i den koselige leiligheten etter bestemoren. Som moren ba om, får de et år senere en datter til glede for hele familien, og spesielt for foreldrene selv.
Line slutter i barnehagen, forstår at tiden nå er kommet for å vie seg til barnebarnet, og også til seg selv for å holde seg frisk. Beileren hennes, Nils Fjell, er så pågående at han overtaler henne til å flytte sammen. De blir et par og bor skiftevis i begge leilighetene.
Line har nå vendt seg til rollen som bestemor og samboer, og blir bare overrasket over hvor raskt livet forandrer seg. Hun takker Nils for «våren i livet», og han gleder seg ustanselig over kjærligheten og takker skjebnen for dette møtet.
Hos den unge familien går alt bra. Anders blir mer oppmerksom på moren og stikker oftere innom. En dag snakker han om å bytte leiligheter.
– Vi venter et barn til, mamma, – begynner han.
– Ja, jeg vet, og jeg gleder meg, – smiler Line.
– Synne ber meg snakke med deg om at du flytter inn i bestemorens leilighet, og vi flytter hit. Den er større, ti kvadratmeter mer, bedre planløsning. Det vil være bedre for oss med to barn.
– Hvorfor ber Synne alltid gjennom deg, og sier ikke noe selv? – smiler Line, – hun vet at jeg ikke kan nekte deg? Hvorfor overtaler hun ikke foreldrene sine til å bo i bestemorens leilighet, slik at dere kan få deres store hus? Hun er jo eneste datter! Da ville barna hatt god plass!
Anders rødmer og går. Line Martinsen haster ikke med å glede sønnen. Hun er også blitt glad i sin egen leilighet. Hver gjenstand er på sin plass, alt er kjent og innarbeidet, hun finner selv en nål med bind for øynene …
Samtidig husker hun morens ord: «Du har skjemt bort Anders, skjemt bort …» Og Line bestemmer seg for å ikke forhaste seg. Det andre barnebarnet blir født, en jente til. Det gir mye glede og travelhet for hele familien. Jentene vokser opp i ett rom på knappe kvadratmeter, men i helgene er de på besøk hos bestemor Line og hos Synnes foreldre med stor hage, terrasse, huske og bærbusker.
Line Martinsen og Nils Fjell flytter sammen i Lines leilighet, og leier ut Nils’ leilighet for å få mer penger til dagliglivet. De elsker å gå i teateret og dra på små dagsturer eller helgeturer, og derfor bestemmer de seg for å bo sammen.
Først tolv år senere, når Nils Fjell er gått bort, flytter Line Martinsen inn i barndommens leilighet, morens gamle hjem.
– Nå, sønn, ta deres leilighet og bo der. For meg holder den lille, – sier hun til sønnen, – jeg har reist nok, sunget nok, nå blir jeg hjemme og venter på jentene og dere. Håper dere ikke glemmer meg …
Sønnen omfavner moren og hjelper henne å flytte inn i barndomshjemmet, som han pusser opp.
Line forandrer ingenting i innredningen, henger bare opp de store bildene av sønnen, moren og seg selv som ung. Og på bordet står et portrett av Nils …
– Nå er vi alle sammen her, – smiler Line lyst og rolig, mens hun ser på de kjære ansiktene på bildene, – og hva mer kan jeg ønske meg? Kjente vegger og varmen fra de jeg er glad i.
Barnebarna besøker bestemor ofte. Jentene elsker å overnatte hos henne, i det lille rommet der sengene deres fremdeles står, og de snakker lenge, med latter og spøk.
– Nå, jenter, tid for søvn! – kommanderer bestemor fra stuen, – skjære, skjære … I morgen skal vi opp tidlig. Jeg skal lære dere å lage ostesmørbrød. Snart er dere bruder, og da holder jeg eksamen i matlaging selv!
