— Mamma, kan jeg få penger, vær så snill. Ingrid har bursdag, blir nitten år. Hun har bestemt seg for å feire den sammen med meg. Vi to reiser til byen, sitter på en kafé. Jeg kjøper en gave til henne, bestiller middag, går en tur og så tar vi bussen hjem til bygda, — sa Sindre til moren.
Berit Smidt smilte:
— Greit, gutten min, så Ingrid inviterer altså ikke venninnene denne gangen. Det er kanskje like greit, dere to kan kose dere alene.
Sønnen skjuler ingenting for moren, han forteller ofte hvem han har vært sammen med og hvor han har vært. Nå er det sommer og ferie, og han studerer byggfag på yrkesskolen, er ferdig om ett år. Ingrid kommer fra samme bygd, er ett år yngre enn Sindre. Berit synes hun virker grei nok, jenta røyker ikke, men hun har ikke tatt mer skole etter ungdomsskolen, jobber i butikken på hjørnet.
Berit tok opp noen sedler fra lommeboken og rakte dem til sønnen.
— Vær så god. Men ikke sløs for mye. Og kom hjem i rimelig tid, det er ikke noe poeng å gå rundt i bygda i mørket.
Sindre kysset moren på kinnet, stakk pengene i jeanslomma og trakk på seg joggeskoene. I bygdebussen var det kvalmt, men han satt med vinduet åpent, vinden lekte i det lyse håret hans. Ingrid satt ved siden av i en lett prikkete kjole, med en liten sekk på ryggen.
— Gratulerer med dagen, du stråler, — sa han da hun kom til busstoppet.
— Takk, — smilte Ingrid og justerte sekken. — Tenk, for første gang i livet bestemte jeg meg for å feire ikke med en stor gjeng, men… bare med deg. Ikke bråkete, ikke full. Bare for å huske det.
Da de gikk av bussen, tok han hånden hennes og de gikk opp hovedgata, forbi butikkvinduer, forbi fontenen der sprutene la seg på den varme asfalten. Sindre kjøpte en bukett røde roser til henne, hun sa hun elsket roser og takket ham.
På kafeen var det koselig, med dempet musikk og lukt av vanilje og kaffe. De bestilte mat, og til dessert fikk de en liten kake med ett lys. Da servitøren tente lyset, lukket Ingrid øynene, tenkte et ønske og blåste ut lyset.
— Forteller du hva du ønsket? — spurte Sindre.
— Kan ikke, — sa hun lurt og smilte. — Men hvis det går i oppfyllelse, skal jeg si det.
Om kvelden gikk de langs byens strandpromenade, spiste is, lo og tok bilder mot solnedgangen. Ved ellevetiden tok de siste rutebussen hjem til bygda.
Hjemme var det tent lys. Berit hadde, som lovet, satt igjen varme boller på kjøkkenbenken under et håndkle og laget fersk te. Da hun hørte skritt, kom hun ut i gangen, og Sindre kom inn med Ingrid.
— Nå da, bursdagsbarnet, gikk ønsket i oppfyllelse? — spurte hun og ga Ingrid en klem.
— Ikke ennå, — smilte Ingrid. — Men jeg tror dette var den beste dagen, en jeg kommer til å huske lenge.
Sindre sto ved siden av, rufsete i håret og lykkelig, og så på moren og jenta han var glad i. Han følte at i dette øyeblikket hadde han alt. Ikke for mye, ikke for lite. Akkurat nok for å være lykkelig.
Kvelden etter Ingrids bursdag varte lenge utover natten. Berit hadde gått og lagt seg, i stua spilte det lav musikk, og Sindre og Ingrid satt på gulvet med restene av bollene og godteri på salongbordet. De småpratet om løst og fast: om skolen, om jobben i butikken, om at Sindre kanskje skulle ut i praksis i fylkeshovedstaden til høsten.
— Bollene er blitt kalde, — sa Berit og stoppet i døra. — Skal jeg varme dem?
— Nei, mamma, vi er mette, — svarte Sindre og så opp. — Legg deg, du må på jobb i morgen. Jeg følger Ingrid hjem.
Berit nikket, men ble stående. Hun satte seg på kanten av lenestolen og så på Ingrid.
— Du vet, da Sindre var omtrent ti år, en gang dro han med seg hele fem stykker hjem. Øsregnet sto som spikere, de var våte og skitne, med kjepper som sjørøvere. Jeg kom hjem fra jobb, og der var det fullt av unger, leven og støy.
Ingrid så spørrende på henne.
— Jeg laget kakao med melk til dem alle sammen, og tok frem bestemors syltetøy. Så satte jeg meg i kroken med en bok og hørte på. De kranglet så morsomt om hvem som skulle være sjørøverkonge, og Sindre, du skulle sett ham, — moren smilte, — han fikk alle til å sitte på plassene sine, sa hvor koppen til hver enkelt sto, og ingen ble oversett. Da skjønte jeg at hvis sønnen lærer seg å være en god venn fra barnsben av, da vil han også vite hvordan man elsker.
Sindre klødde seg forlegent i nakken, og Ingrid la hånden hans i fanget og sa stille:
— Min mor sa alltid at det skulle være stille hjemme. Jeg turte aldri å ta med venner hjem. Ikke engang jenter fra skolen. Så da Sindre sa at hos dere var alt mulig, trodde jeg først ikke på det.
Berit reiste seg, gikk bort til Ingrid og la hånden på skulderen hennes:
— Det er sant. Vil du komme i morgen og drikke te? Jeg skal steke kålpaier i morgen tidlig.
Ingrid holdt ikke ut, hun klemte henne, trykket ansiktet mot skulderen hennes og hvisket:
— Takk.
Sindre så på dem og sa ingenting, men det var varmt og rolig i brystet, akkurat som den regnfulle kvelden fra barndommen da moren serverte kakao til sjørøverne. Da Sindre fulgte Ingrid hjem, sov Berit allerede.
Da han kom tilbake, gikk han inn på rommet sitt, men fikk ikke sove på lenge. Han så på månen utenfor vinduet og tenkte på hvor rart livet er: du vokser opp, og alt kommer tilbake til det du lærte som barn. Og hvis moren en gang slapp fremmede barn inn i huset for at han ikke skulle være redd for folk, så hadde han nå sluppet Ingrid inn i hjertet for ikke å være redd for kjærligheten.
Han visste at han skulle treffe Ingrid i dag igjen, og i morgen også, og så hver dag så lenge ferien varte. Og resten ville vise seg. Det viktigste var at de hadde hverandre, og at mamma var der, og at ingen var redd for noen.
Noen dager senere inviterte Berit Ingrid til middag. Hun dekket bordet, satte fram kirsebærkompott, og da jenta nølende kom over dørterskelen, sa hun:
— Kom inn, kjære deg. Sett deg. Hos oss er det enkelt: det vi har, det serverer vi. Jeg vet at moren din ikke tillot gjester, men nå er du ikke gjest lenger, du er en av oss. Og husk: vårt hjem er alltid ditt.
Omtrent en uke var gått siden den minneverdige bursdagen. Sommeren var varm og støvete, og bygda levde sitt langsomme liv: hagearbeid, vanning, kveldssamvær på benkene utenfor. Berit var på vei hjem fra butikken med handleposer da hun ved krysset møtte Kari, storesøsteren til Ingrid. Kari dyttet foran seg en barnevogn der den halvår gamle sønnen hennes sov fredelig.
— Hei, tante Berit, — ropte Kari. — Lenge siden sist. Hvordan står det til?
— Takk, det går bra, — svarte Berit og rettet på posen. — Og med deg? Lillemann har vokst, ser jeg.
— Han vokser, ja, — smilte Kari. — Masse arbeid, men lykke selvfølgelig. Jeg hørte forresten fra Ingrid om hvordan hun og Sindre feiret bursdagen hennes. Hun var så begeistret!
Berit strålte:
— Ja, det er jo sønnens kjæreste, hvordan kunne jeg ikke la ham dra? Han er en seriøs gutt, gjør ikke dumme ting. Han valgte gave, bestilte middag, gjorde alt for at hun skulle huske det.
— Ja, Sindre er flink, — sa Kari. — Han er kjekk og veloppdragen. Ikke som noen andre her, som bare sitter med mobilen og ikke får et pent ord ut av seg.
De småpratet litt om været, om prisene, om at slåtten snart skulle begynne. Kari skulle til å dytte vognen videre, men stoppet opp, nølte, og så, som tilfeldig, sa hun:
— Egentlig er Sindre en fin fyr. Det sa jeg også til Ingrid. Men hun svarte meg… vel, dette blir mellom oss, da. Hun sa at han egentlig ikke var helt i hennes smak, men at han fikk duge så lenge det ikke var noen andre. Bedre med ham enn å være alene. Unnskyld, tante Berit, kanskje jeg sier for mye, men du er jo en av oss, du forstår.
Kari trakk på skuldrene, smilte unnskyldende og trillet vognen videre, og lot Berit stå midt i gata med åpen munn. Handlenettene føltes plutselig tunge, og sola for skarp.
— Jøss, — tenkte Berit. — Så hun har ham som en reserve… Og Sindre som er så helhjertet, gir henne gaver, feirer bursdagen hennes, og hun… som en ting man setter på hylla til noe bedre dukker opp.
Berit kom hjem opprørt. Hun satte på vannkokeren i stillhet, helte mel over i en boks, men alt falt ut av hendene. Hun hadde lyst til å fortelle sønnen med en gang, men hun behersket seg. Sindre var voksen, han måtte finne ut av tingene selv. Men morhjertet verket.
To dager gikk. Sindre gikk rundt og var mutt, svarte enstavelses på spørsmål, og ikke engang morens kjære boller kunne muntre ham opp. Om kvelden, da han satt på trappa og stirret opp i himmelen, klarte ikke Berit å la være:
— Gutten min, er alt bra mellom deg og Ingrid?
Sindre var stille lenge, sa så gjennom sammenbitte tenner:
— Det er slutt, mamma. Alt er over. I går møtte jeg gutta, de sa de hadde hørt… vel, Ingrid går og forteller alle at jeg egentlig ikke er så viktig for henne, at hun er sammen med meg bare for å ha noen, helt til hun finner noen «bedre». Og til meg sa hun at hun elsket meg, at jeg var den eneste…
Stemmen hans skalv. Berit satte seg ved siden av, la hånden på skulderen hans:
— Da skulle du ikke ha forelsket deg i en slik jente, gutten min. Det ser ut til at hun ikke forsto hva ekte følelser er. Ikke bli sint, men en mor ser alltid hvem som kommer med gode hensikter, og hvem som bare vil se seg om.
— Jeg ringte henne i går, — fortsatte Sindre. — Sa at jeg visste alt. Først nektet hun, sa det var løgn, at vennene hadde misforstått. Men så, mamma, da eksploderte hun: «Hva så om jeg tenkte sånn? Hva forventet du? Jeg er ung, jeg må velge. Du er ikke den kjekkeste og ikke den rikeste, men jeg er jo sammen med deg foreløpig…»
Berit gispet og trakk sønnen inntil seg:
— Herregud… Tilgi henne, gutten min, ikke bær nag. Livet skal nok ordne opp.
— Ja, mamma. Jeg vil ikke være en reserve. La henne lete etter den «bedre».
Sindre snakket ikke mer om Ingrid. Og da hun dagen etter kom løpende inn i gårdsplassen og ropte på ham: «Sindre, tilgi meg, jeg mente det ikke», hørte han på henne og gikk så inn i huset.
Berit så ut av vinduet, ristet på hodet og sa lavt:
— For sent, jenta mi. Du sa det du mente. Nå får du leve med det.
Ingrid sto en stund, så gikk hun. Og kom aldri tilbake. Sommeren gikk sin gang. I slutten av juli dro Sindre til byen for praksis på et byggeprosjekt. Han reiste med glede: han trengte å komme seg bort, få andre tanker. Og der, på byggeplassen, møtte han Marte.
Marte jobbet på kontoret som koordinator. Lav, med lysebrune vakre krøller, snakket hun lavt men bestemt. Lo som en bjelle, og spurte aldri hvor mye penger han hadde eller hvor han hadde vært i går. Hun interesserte seg for ham: hvordan dagen hadde vært, om han var trøtt, hva han drømte om. Sindre så på henne og kunne nesten ikke tro lykken.
Et halvt år senere fridde han. Marte nølte ikke: hun sa ja med en så oppriktig glede at hjertet til Sindre banket fortere.
— Jeg har aldri angret på at jeg sa ja, — hvisket hun til ham senere, i rådhuset, da han satte ringen på fingeren hennes.
Berit gråt nesten av lykke i bryllupet. Ved siden av satt de gamle venninnene hennes, naboer, og alle sa i kor:
— Et flott par! Og bruden så mild og stillferdig, man ser med en gang at hun har et godt hjerte.
To år senere ble lille Stian født, en sterk, blåøyd liten kar som straks ble bestemors øyensten. Sindre og Marte kom til bygda hver helg. Stian løp rundt i hagen, plukket blomster til bestemor, og om kvelden satt han på fanget hennes og hørte på eventyr.
En gang, seint på høsten, satt Berit på kjøkkenet mens Sindre hjalp henne med å skrelle poteter. Utenfor duskregnet det, og ved bordet satt Marte med Stian på armen.
— Mamma, — sa Sindre plutselig, — husker du den historien med Ingrid?
— Ja, gutten min, — sukket hun.
— Jeg er glad det gikk som det gikk. Hadde hun ikke sviktet meg, hadde jeg aldri møtt Marte. Og vi ville ikke hatt Stian, — han så på kona og sønnen, og øynene lyste.
Berit smilte, tørket hendene på kjøkkenhåndkleet og strøk barnebarnet over hodet:
— Da er alt til det beste, som de sier. Du sa selv: du ville ikke være en reserve. Nå er du den viktigste for Marte og Stian. Og det, gutten min, er det viktigste.
Marte spurte ikke om noe. Hun kjente historien og var ikke sjalu på fortiden. Hun tok bare mannens hånd og sa stille:
— Lykken elsker stillhet, Sindre. Og vi skal ikke søle den bort.
Berit så på familien sin, slik den var: uten hemmeligheter, uten reserveplaner, bare kjærlighet som lever ikke i ord, men i handlinger. Og hun visste: nå skulle alt bli bra. Alltid.
