– Unnskyld, du må ta med deg håndkleet ditt fra solsengen hvis du skal gå. Her er det ikke lov å reservere plasser fra morgenen av, – sa en korpulent dame i blomstret pareo og stengte veien for Borghild ut fra stranden.
– Folk kommer, finner ingen plass å ligge, men du har hatt tøflene dine liggende i tre timer.
Borghild dro lydløst et falmet håndkle fram fra under madrassen og rullet det hardt sammen. Mellom fingrene rant fin sand og la grå, støvete striper på huden. Bryggen i den lille kystbyen, som lå klemt mellom klipper og hav, sydet av travelhet midt på dagen.
Høyttaleren på livreddertårnet kreklet og lokket til kveldstur med båt, mens det sto kø ved drikkefontenen – skrikende barn og utslitte mødre.
Borghild gikk mot gjestehuset langs en smal asfaltert sti, forbi endeløse boder med oppblåsbare ringer og skjell. I shortsens lomme ringte mobilen – vertinnen, Bjørg, minnet henne på å hente rent sengetøy fra vaskeriet.
Denne ferien, kjøpt for penger spart opp over halvannet år, skulle gi ro og stillhet, men så langt ga den bare kjas og tretthet av fremmede mennesker.
Hun kjøpte tur til sjøen, men møtte en gammel skam.
Ved porten til pensjonatet, under et stort, gammelt epletre, sto en mann i lyse linbukser og løs skjorte. Han røykte, slo asken ned i en rhododendronbusk, og så på forbipasserende. Tinningene var grå, pannen var furet, men de regelmessige trekkene, måten han holdt haken på og vanen med å vri på en sølvring – Borghild kjente ham igjen med én gang. For atten år siden hadde denne mannen lagt igjen en lapp på kjøkkenbordet, skrevet på baksiden av en strømregning, og forsvunnet fra byen to dager før bryllupet deres.
I det lille rommet i andre etasje, som Borghild leide for to uker, luktet det av tørre urter og billige plastmøbler. En gammel vifte på et lavt bord surret og sirkulerte den varme luften. Tingene lå på plass: en sammenbrettet sommerkjole over stolryggen, en rad med kremer på speilet, en åpen kriminalroman på sengen. Denne forutsigbarheten i hverdagen ga henne alltid kontroll over livet – et liv hun en gang måtte plukke opp bitene av, som en knust suppebolle.
Om kvelden, da varmen ga seg for en kjølig havbris, banket det svakt på den felles verandadøren av tre. Borghild, som helte vann i et glass, stanset. Hånden senket seg mot bordet.
– Borghild, det er meg. Åpne, – kom den kjente stemmen bak døren, litt hesere og lavere nå. – Jeg spurte vertinnen hvilket rom du hadde. Gav henne en liten gave, så sa hun det.
Hun gikk bort, skjøt slåen til side. Arne sto på døren med en flettet kurv full av jordbær og en flaske vin. Naboens dame fra rommet ved siden av, en ung blondine med farget hår, kom ut for å røyke på terrassen og senket farten, så på gjesten.
– Nå, god kveld, – Arne gikk over dørterskelen, satte kurven på bordkanten og satte seg på en plaststol. – Så mange år. Og du er nesten uforandret – bare blikket ble strengt, ikke til å komme inn på.
– Hvorfor kom du? – hun trakk seg mot vinduet, presset ryggen mot vinduskarmen. Blikket gled over ansiktet hans, merket de små tegnene på alder: litt fylde i skuldrene, en tynnere tinning, poser under øynene.
– Vi må snakke, Borghild. Så mye tid har gått, vi var dumme og stolte, – han lente seg fram, la hendene på knærne. – Jeg husket deg alle disse årene. Jeg lette etter deg, ærlig talt. Men felles kjente sa du hadde flyttet til Finnmark – og her er du på Sørlandet på ferie. Jeg bor selv i sanatoriet tre hus bortenfor, så deg tilfeldigvis på stranden i folkemengden.
– Lete? – hun smilte, ansiktet var rolig. – I atten år, Arne? I nabokommunen? Eller tre timer unna med buss?
– Det var problemer da, skjønner du? – han sukket og spredte hendene. – Bedriften var ny, gjeld, saker med alvorlige folk. De presset meg hardt, Borghild. Ville ta firmaet, truet meg. Hvor skulle jeg dra deg med? Jeg dro for din skyld, for å ikke utsette deg for fare. Var ung og dum, trodde det var best slik. Ville redde deg fra marerittet.
Fra det åpne vinduet kom høy barnegråt – noen hadde falt av sparkesykkel på lekeplassen. I kjøkkenet i første etasje klirret det med gryter, en kniv smalt mot skjærefjøl – vertinnen laget middag. Det vanlige kjasete livet i feriehuset gikk sin gang, og gjorde mannens ord til støy.
Morgensolen sivet inn gjennom tynne gardiner og tegnet lange gule striper på linoleumen. Borghild satt i felleskjøkkenet, ventet på at den emaljerte vannkokeren skulle koke opp. Naboene i etasjen, to eldre damer fra Trondheim, hvisket mens de vasket en plastboks.
– Hør, Borghild, beileren din spurte Bjørg i går om hvor lenge du skulle være her, og om du var alene, – sa den yngste, med lys pedikyr, og snudde seg. – Skikkelig mann, ser man med én gang. Bilen står ved porten – dyr, svart. Høflig, ga Bjørg en konfekteske. Ikke mist lykken, i vår alder ligger ikke slike menn på gaten.
– Ligger ikke, – gjentok Borghild stille og så på det kokende vannet.
Arne traff henne igjen ved bryggen nærmere middag, da det begynte å småregne og spredte folk under tak og på kaféer. Han sto der med en stor svart paraply og tok tak i armen hennes. Det luktet tobakk og eau de cologne.
– Skal vi spise middag på et ordentlig sted i kveld, Borghild? Det er en utmerket restaurant fem kilometer herfra, på klippen. Sitte og mimre om ungdommen. Jeg er fri nå – skilt for tre år siden, ingen barn. Har alt: bedrift i Bergen, hus på landet, stor leilighet. Men det er ingen sjel i det. Jeg savner deg, den oppriktigheten vi hadde.
Borghild stoppet, løsnet armen. Vendte seg mot ham. Hun så ham i øynene, prøvde å finne et spor av den nitten år gamle gutten hun elsket, som hun ville droppe studiene for. Men foran henne sto en fremmed, altfor selvsikker førti år gammel mann som prøvde å kjøpe seg inn med en restaurantmiddag.
– Jeg har andre planer i kveld, Arne.
– Å, slutt, hvilke planer i dette hullet? – han rynket nesen, viftet med hånden mot de grå lavblokkene. – Hvor mye betalte du for denne turen? Småpenger. Jeg kan gi deg mer på én dag – bare flytt over til sanatoriet, der er en ledig suite. Dette er ikke ditt nivå – å stange i private hjem, klirre med gryter på felles kjøkken. Du skulle bo som en dronning. Hvorfor er du taus? Har du ingenting igjen fra før?
En lokal fiskekone gikk forbi med en tung kjølebag og kastet et raskt blikk på Borghild – der leste man alminnelig nysgjerrighet: «Se, en slik dame som vender nese opp for en slik mann».
Fra veien kom en skarp bremselyd – en bussjåfør var nær ved å treffe en hund. Et øyeblikk ble det stille, bare regnet som trommet mot paraplyduken.
– Vet du, Arne, – Borghild tok et skritt tilbake, gikk ut i regnet. – Mor lå på sykehus i to måneder etter at du dro. Med blodtrykket. Og jeg hadde brudekjolen hengende i skapet i tre år – klarte ikke å kaste den, det kvalte meg. Jeg trodde du hadde hatt en ulykke, lette via felles kjente. Og du reddet meg. Fra gjeld. I stille Lillehammer, der hver hund kjente deg.
– Hvorfor rote i gamle saker? – Arne vendte blikket bort, snurret ringen på fingeren. – Hvem av oss gjorde ikke dumheter som nittenåringer? Jeg hadde mine saker, svingte meg som best jeg kunne, ville overleve. Men nå kan jeg gjøre alt godt igjen. Hva som helst du vil – i morgen drar vi til byen, innom en gullsmed?
Regnet tok seg opp om kvelden, ble til uvær med torden. Vannet skyllet mot vinduene i gjestehuset, oversvømte den trange gårdsplassen og gjorde leirstier om til gjørme. Gjestene satt på rommene – fra vinduene hørtes TV-lyd og dominobrikker.
Borghild satt på sengen med bena trukket opp. Innvendig var det stille, som om et gammelt sår endelig hadde grodd. Ingen sinne, ikke behov for å si gamle beskyldninger, heller ikke smerten som hadde holdt henne fra nye forhold. Bare en lett forbauselse over hvor sent mannen var med løftene sine.
Nærmere ti om kvelden ringte telefonen igjen. Skjermen viste et ukjent nummer, men Borghild visste hvem det var.
– Tenk deg om, Borghild, – Arne snakket høyt, overdøvet regnet. – Jeg er her til slutten av uken. Rom tre og to, hovedbygningen. Kom innom, vi sitter uten all denne skitten. Slutt å være vanskelig, vi er jo som familie. Så mange år tapt på dumheter – hvorfor kaste bort tid på tull?
– God natt, Arne, – sa hun med rolig stemme og trykket på den røde knappen.
Hun reiste seg, gikk til vinduet og dro for gardinene, stengte rommet ute fra uværet. Livet hadde lenge gått i et annet spor – og i det sporet var det ingen plass til Arne.
Fredag slo været om igjen. Himmelen klarnet, solen stekte fra morgenen av, og asfalten luktet tungt. Bryggen fyltes igjen med mennesker i lyse shorts og med oppblåsbare madrasser.
Arne dukket ikke opp ved pensjonatporten. Bjørg sa i forbifarten om morgenen at hun hadde sett den svarte bilen kjøre mot motorveien – gjesten hadde visst sjekket ut før tiden.
– Så dro han, kommersmannen din, Borghild, – vertinnen ristet en dørmatte på snoren. – Og du er dum, jente, unnskyld en gammel kone. En slik fremtredende mann, med penger. Du kunne bodd i Bergen nå, i stedet for å sitte på kontoret for småpenger. Hva manglet du? Han stakk av som ung, redd for ansvaret – nå ville han jo gjøre opp for seg.
Borghild svarte ikke, bare smilte. Hun tok et håndkle og en bok, gikk mot sjøen og prøvde å holde seg i skyggen.
Om kvelden, da solen begynte å gå ned og farget vannet rosa, satt hun ytterst på bryggen, borte fra støyende kaféer og lekeplasser. Det luktet saltvann, jod og tare som var kastet opp på stranden etter stormen. Borghild tok en fiken fra posen, brøt den forsiktig i to.
Nede ved vannet satt en eldre mann i slitt lue og trædde en mark på kroken, mens barnebarnet, omtrent syv år, holdt øye med duppen. Et enkelt liv gikk sin gang.
Borghild tok en slurk av den kalde mineralvannet og så på solnedgangen. Det var fortsatt en hel uke igjen av ferien.
