– Men hva skal du med det, pappa?..
Siden jeg kom hjem fra Italia, har jeg ikke hørt annet enn den setningen. Den følger meg ut i gangen, klinger over morgenkaffen, svever i stua når vi bare sitter der.
– Men hva skal du med det, pappa?
Først la jeg ikke merke til det. Tenkte bare at datteren min var bekymret. Kanskje hun syntes jeg var sliten etter den lange reisen, eller hun ville spare meg for unødvendig strev. Men etter hvert skjønte jeg: bak ordene lå ikke omsorg. Det var noe annet – en merkelig, taus overbevisning om at mitt eget liv var over, og at jeg bare skulle eksistere stille i bakgrunnen av deres familielykke.
Jeg jobbet i Italia i tjue år. Tjue år med andres hverdag, pleie av eldre italienere, nattevakter, fremmed språk og evig hjemlengsel. Jeg kom sjelden hjem. Slik ble livet. Jeg ble tidlig enkemann, det var umulig å forsørge et barn på en liten lønn i bygda, så jeg tok sjansen. Og der i Italia møtte jeg en god kvinne, Giulia. Vi levde sammen i mange år i harmoni og respekt. Jeg ser ikke noe skamfullt i det, selv om noen kjerringer i bygda sladret bak ryggen min. Alle har sin skjebne. Da Giulia døde, gikk huset til hennes familie, og jeg følte at oppdraget mitt var over. Tiden var kommet for å reise hjem.
I løpet av disse årene hadde jeg spart opp til et stort, vakkert hus her i Norge. Jeg hjalp datteren min Solveig, svigersønnen Anders og barnebarna. Kjøpte biler til dem, og til eldste barnebarnet Marte en egen leilighet i byen, for hun skulle snart gifte seg. Jeg har aldri telt hvor mange tusen kroner jeg har sendt i løpet av tjue år. Hvis de trengte noe – til utdanning, oppussing, nye møbler eller ferie – spurte jeg aldri: «Hva skal dere med det?» Hvis de ville ha det, kjøpte de. Hvis de drømte om det, hjalp jeg. Jeg var lykkelig over å kunne gjøre det, at mine arbeidssår ble til deres komfort.
Nå er jeg sekstisju år. Men helt ærlig føler jeg meg mye yngre. I Italia var jeg vant til at kvinner på min alder gikk på kafé, kjøpte fargerike skjerf, fikset håret og reiste. Jeg liker å kle meg pent, liker bevegelse, liker livet. Og jeg mener slett ikke at man i min alder bare skal sitte foran TV-en, strikke sokker og vente på at enda en dag går.
Alt begynte en solfylt maidag. Vi satt på terrassen i det nybygde huset mitt. Solveig drakk kaffe, mens jeg så ut på veien over gjerdet. Kirsebærtrærne blomstret, luften var så ren at jeg hadde lyst til å puste dypt.
– Solveig, sa jeg og satte koppen fra meg. – Jeg har tenkt… Jeg vurderer å melde meg på et førerkortkurs.
Datteren satte kaffen i halsen. Hun satte fra seg koppen, tørket munnen og så på meg som om jeg hadde foreslått å dra til månen.
– Hva finner du på, pappa? Hvilket kurs?
– Et vanlig, for å ta lappen. Jeg vil lære å kjøre bil. Jeg har spart litt kroner akkurat til meg selv. Ikke til ungene, ikke til en regnværsdag, men til mitt eget liv. Jeg vil kjøpe en liten bil, automatgir, så jeg selv kan kjøre til byen eller til fylkeshovedstaden når det trengs. Vi bor jo på landet, bussen går tre ganger om dagen. Å være avhengig av andre har jeg aldri likt.
Solveig lo plutselig høyt og sårende.
– Men hva skal du med det, pappa? I din alder – bil? Har du tenkt på reaksjonsevnen? Veiskiltene? Du blir tutet på ved første kryss! Hvorfor pådra deg ekstra bry og stress? Hvis du skal noe, så si ifra til Anders, vi kjører deg. Eller ta en taxi. Ikke finn på tull, sitt stille.
Latteren hennes var så selvsikker, og ordene så bastant, at noe inni meg ble hardt. Jeg husket hvordan kvinner over sytti i Italia rolig snurret på rattet i små Fiat-er og parkerte i trange gater. Men jeg hadde ikke lyst til å krangle.
– Ja, du har kanskje rett… sa jeg lavt.
Og jeg… ga opp. Gjemte drømmene langt inne i en skuff, og beroliget meg selv med at datteren bare ville passe på sikkerheten min.
En måned gikk. Naboens Guri stakk innom. Vi er jevngamle, vokst opp sammen. Guri hadde aldri jobbet ute eller i utlandet – hun var lærer på lokalskolen hele livet. Men barna hennes ble gode folk, og i år ga de henne penger til ferie og behandling.
– Per! ropte Guri fra døren, øynene hennes strålte av glede. – Ungene har kjøpt tur til Voss for meg! To uker! Der er et flott kursted, jeg skal drikke vann, ta behandlinger, få ryggen fikset. Bli med meg! Det blir gøyere sammen. Du har jo penger, du kan kjøpe en tur på stedet. Vi går tur, slapper av fra alt.
Inni meg hoppet noe av forventning. Endelig ferie! Ikke jobb, ikke rydding, men skikkelig avslapning på et norsk kursted.
– Å, Guri, det er en idé! gledet jeg meg. – Jeg har jo egne penger. Jeg snakker med Solveig, pakker, og så drar vi!
Om kvelden, da Solveig kom med fersk melk, fortalte jeg om planene.
– Solveig, Guri har invitert meg til Voss. To uker på kursted. Jeg er fast bestemt på å dra, få litt helse, gå turer.
Datteren sukket, satte melkekartongen på bordet og la hendene i sidene. Det kjente misfornøyde uttrykket kom igjen.
– Men hva skal du med det, pappa? Hva er det du ikke har sett på Voss? Vanlig vann, masse folk, gamle bygninger. Bare bortkastede penger. Du kan heller sitte hjemme, vi tar med barnebarna i helgen, på frisk luft. Og Anders sier vi må legge nytt tak på garasjen, vi tenkte å låne litt av deg, men nå skal du på kursted…
Jeg så på henne og visste ikke hva jeg skulle si. Guri, som sparte hver krone på pensjonen, reiser fordi barna hennes velsignet og gledet henne. Mens jeg, som hadde sørget for hele familiens bolig og biler, skulle sitte hjemme og passe barnebarn, fordi pengene mine igjen trengtes til noen annens tak.
Men jeg ville ikke krangle. Jeg er far. Jeg er vant til å gi etter.
– Greit, Solveig. Ikke skrik. Jeg skal tenke over det, sa jeg, og dagen etter fortalte jeg Guri en historie om at knærne mine gjorde vondt og at jeg ikke reiste.
Men det som stakk mest, var en helt annen historie. Den ble dråpen som fikk begeret til å renne over for en tidligere utenlandsarbeiders tålmodighet.
En uke senere dro Solveig og jeg til storhandel i Oslo. Hun trengte skolesaker til barna, og jeg ble bare med for selskapets skyld. Været var nydelig, mye folk, støy og farger.
Og i tekstilgaten stoppet jeg som forsteinet.
I et butikkvindu hang den – en utrolig vakker brodert bluse. Hvitt, kvalitetsstoff, og på den et rikt, tett mønster brodert med satengsting. Trådene glitret i solen i toner av dyp rød, myk rosa og gull. Det var ikke bare et plagg, det var ekte kunst. Hjertet mitt stoppet nesten av skjønnheten.
– Solveig, se på blusen… hvisket jeg.
– Bluse er bluse, svarte hun likegyldig og kikket på mobilen. – Kom, vi må rekke skobutikken før stengetid.
– Nei, vent. Jeg vil prøve den.
Jeg gikk inn. En hyggelig ekspeditrise tok blusen ned fra mannequinen og ga den til meg. Da jeg tok den på og stilte meg foran speilet, mistet jeg pusten. Den satt perfekt, som sydd til meg. Ansiktet mitt lysnet, øynene fikk glans. I den blusen følte jeg meg igjen som den kjekke, unge Per jeg en gang var.
– Hva koster den? spurte jeg ekspeditrisen, allerede vitende at jeg ikke ville ta den av.
– To tusen fem hundre kroner. Det er håndarbeid, veldig gode tråder og stoff.
To tusen fem hundre kroner. Det var overkommelig for meg, med tanke på sparepengene fra Italia. Jeg åpnet lommeboken og tok frem pengene.
I det samme kikket Solveig inn i prøverommet. Hun så prislappen og holdt på å hyle. Hun grep armen min og hvisket sint:
– Hva er det du gjør, pappa?! Det er jo dyrt! To og et halvt tusen for en bluse? – Hvor skal du gå i den – på diskotek? Kom, jeg skal vise deg en billigere i neste gate, åtte hundre kroner, maskinbroderte, kinesiske, like fine!
Hun dro meg bokstavelig talt mot utgangen. Ekspeditrisen sukket trist og tok blusen tilbake, mens jeg følte meg så skamfull og bitter at tårene presset på.
Solveig førte meg til en annen gate og snakket entusiastisk om sparing og strømpriser. Der hang det også bluser, mange bluser. Men de var ikke de samme. De var syntetiske, korte, uten sjel. Jeg så på dem og forsto: Jeg ville ikke ha en billigere. Jeg ville ikke kjøpe noe bare fordi noen syntes jeg ikke burde bruke penger på meg selv. Jeg er sekstisju, og jeg har rett til den tingen jeg liker!
For første gang på lenge dro jeg armen løs fra hennes grep og sa veldig bestemt:
– Nei, Solveig. Jeg skal ikke kjøpe de billigere. Jeg skal kjøpe den første blusen.
Datteren stoppet, ansiktet hennes ble langt av overraskelse, og så fylt av harme.
– Ja, vet du hva, pappa? Gjør som du vil! Kast pengene ut av vinduet, hvis du har for mange! Hun snudde seg og gikk mot bussholdeplassen.
Vi kjørte hjem i taushet. Solveig så ut av vinduet og ignorerte meg demonstrativt. I flere dager snakket hun nesten ikke med meg, kom ikke inn på te, sendte ting via Anders. Alt på grunn av den blusen. To og et halvt tusen kroner jeg ville bruke på meg selv.
Og mens jeg satt alene i det store, stille huset, traff det meg som et sjokk. Jeg så på veggene, på de dyre møblene jeg hadde hjulpet barna med å kjøpe, husket bilene deres, Martes leilighet.
I løpet av tjue år hadde jeg sendt familien min så mye penger at det var uhyggelig å tenke på. Hundretusenvis av kroner. Og i alle disse årene hadde jeg aldri sagt til dem:
«Men hva skal dere med ny bil når den gamle går?»
«Hva skal dere med dyre oppussing når veggene er fine?»
«Hva skal Marte med leilighet nå, hun kan bo hos foreldrene eller leie?»
«Hva skal dere med enda en ting, hvor skal dere gjøre av alt?»
Jeg sa aldri slikt! For det var deres drømmer. Deres liv. Jeg ville at de skulle føle seg glade, suksessrike, moderne. Jeg ga helsen min i Italia så de skulle mangle ingenting her.
Så hvorfor skal de, nå som jeg er kommet hjem, fortelle meg hvor jeg hører hjemme? Hvorfor forklare meg hvordan jeg skal leve på mine egne hardt opptjente penger? Hvorfor blir mitt forsøk på å kjøpe en broderet bluse eller reise til Voss sett på som en forbrytelse mot familiebudsjettet?
Jeg forsto: De hadde bare vent seg til at jeg er en endeløs minibank. En finansieringskilde som ikke har rett til egne ønsker, egne innfall eller eget liv. For dem var jeg allerede blitt «bestefar» som skulle leve stille, spare hver krone og gi alt til barna.
Samme kveld reiste jeg meg, kledde på meg, tok en rutebil til byen og dro tilbake til den butikken. Blusen hang der fremdeles, som om den ventet på meg. Jeg tok frem pengene, kjøpte den og dro hjem.
På soverommet stilte jeg meg foran speilet, tok forsiktig på den utrolige blusen. Den luktet nytt stoff. Jeg rettet på de broderte ermene, så på meg selv – og for første gang på lenge smilte jeg bredt og oppriktig til meg selv. Jeg er pen. Jeg er sterk. Jeg er levende!
Neste morgen spurte jeg ikke om lov eller råd. Jeg dro til bussterminalen, gikk inn i et reisebyrå og bestilte en fin tur til Voss – et bra kursted med bedre rom.
Da Solveig hørte det av naboen, kom hun igjen med det uttrykket.
– Pappa, skal du virkelig reise? Men hva skal du med…
– Fordi det er mitt liv, Solveig, avbrøt jeg rolig, uten å la henne fullføre setningen. – Og jeg vil endelig leve det slik jeg selv vil.
Datteren ble stille, uten svar på en så uventet motstand.
Nå pakker jeg kofferten til Voss. Jeg vet at jeg skal få en flott ferie, gå turer i parken i den nye blusen, drikke helsebringende vann. Og når jeg kommer hjem, er det første jeg gjør å melde meg på førerkortkurset. Og kjøpe den lille bilen jeg drømmer om.
For i løpet av disse dagene har jeg lært én veldig viktig, fundamental ting. Barn kan elske oss oppriktig. De kan bekymre seg for oss. Men de skal ikke leve våre liv for oss og bestemme når tiden er inne for «pensjon» fra egne drømmer. Hvis en person har jobbet hardt hele livet, nektet seg selv mye, støttet andre og båret familien på sine skuldre, da har han full, absolutt rett til å endelig oppfylle sine egne ønsker. Og ingen – hører du – ingen skal trenge å forsvare seg for at man bare vil leve.
Nå, når jeg av og til ser i datterens eller svigersønnens øyne et stumt spørsmål, eller igjen hører den vanlige setningen: «Men hva skal du med det, pappa?», da tier jeg ikke lenger og gjemmer blikket. Jeg bare smiler mystisk, retter på skuldrene og sier:
– Fordi jeg vil. Og det jeg vil, har jeg lenge fortjent.
