**Søndag 14. mai**
I dag var det mammas sekstiårsdag. Alt var så fint, helt til tante Ingrid kom. Hun stilte seg ved bordet og så seg grådig rundt: «Så, hva er det igjen etter festen? Jeg må få med mat til Kristin!»
Jeg så på henne – tante Ingrid Nilsen, mors yngre søster – og kjente at jeg måtte bite meg i tunga. Gjestene satt ennå med kaffen, men hun hadde allerede funnet fram tre plastbokser fra veska. På fatet lå noen stykker stekt svinekjøtt, salater, og nesten hel kake.
«Tante Ingrid, vi har ikke engang spist dessert ennå,» sa jeg. «Kan du vente til festen er over?»
«Å, jeg er ikke i veien, dere bare kos dere. Jeg tar bare litt, så Kristin får mat etter jobb. Hun jobber til ni i dag, stakkars, rekker ikke engang å lage middag. Snille jenta mi.»
Kristin er tjueni år. Hun bor for seg selv og tjener godt. Men tante Ingrid snakker om henne som om hun var et lite barn.
Hun strakte seg etter kjøttet, men far – Arne – flyttet fatet mot gjestene: «Folk spiser ennå. Når de har gått, kan vi se hva som blir igjen.»
«Arne, er du gjerrig på et par kjøttstykker?» freste tante.
Jeg så mor – Marte – senke blikket. Hun har alltid prøvd å overse lillesøsterens uvane. Hver gang noen i familien reagerer, ber hun oss om å ikke lage bråk, ikke ødelegge forholdet på grunn av mat.
Slik har det vært på hvert familieselskap. Tante Ingrid kommer med en billig konfekteske – eller tomhendt – setter seg først ved bordet, plukker de beste bitene, og etter middagen pakker hun restene. En gang tok hun halve kaka før vertene rakk å skjære den opp. En annen gang krevde hun fire porsjoner varmmat – datteren ville visst ha med til venninnene.
Far ble sint den gangen, men mor dro ham inn på kjøkkenet: «Arne, ikke begynn nå, for Guds skyld! Ingrid blir sur, så ringer hun ikke på en måned.»
«La henne heller tie i et år! Hvorfor skal vi også fø på den voksne datteren?»
«Å, det gjør vel ingenting. Maten blir jo til overs. La henne ta.»
Jeg holdt munn bare av hensyn til mor. Lillebror Eirik prøvde også å ikke blande seg, men etter hver familiesamling knurret han at tante fikk med seg mer hjem enn tre gjester spiste til sammen.
Nå nærmet mammas sekstiårsdag seg. Jeg hadde spart i flere måneder for å gi henne noe ordentlig. I gullsmedbutikken valgte jeg et par øredobber i hvitt gull med små, lyse steiner. Eirik så bildet på telefonen, og blaff – fant et anheng fra samme serie i katalogen.
Da mor med skjelvende fingre tok på seg øredobbene, holdt Eirik fram anhenget. Hun så at det var et sett, ble helt rørt, klemte oss og sa som vanlig at vi hadde brukt for mye.
«Å, la meg se,» sa tante Ingrid og grep uten videre etuiene. Hun studerte stemplene, lirket på låsen: «Dere har vel brukt en formue? Er steinene ekte?»
«Det er ekte gull,» sa jeg kort. «Hovedsaken er at mor liker dem.»
Tante Ingrid så på søsteren sin, så smilte hun svakt til meg: «Jaså, Markus. Om tre måneder har jeg rund dag. Jeg venter meg samme sett. Bare steinene skal være grønne, smaragd eller noe. Det passer til øynene mine.»
Stillhet ved bordet. Først trodde jeg det var en spøk, men hun sto der og klødde seg på en annens gaveske.
«Hvorfor i all verden skal jeg kjøpe gull til deg?» spurte jeg.
«Hvorfor?» løftet hun øyenbrynene. «Jeg er din mors søster! Jeg fortjener også dyre gaver.»
Jeg tenkte på alle barnebursdagene mine. Fra tante Ingrid fikk jeg som regel sokker, et krus eller en pakke kjeks. Da jeg fylte atten, kom hun tomhendt – men ba meg kjøre henne til den andre siden av byen. Bensinen kostet mer enn gaven. Nå sto hun der og snakket som om hun hadde sponset utdannelsen min.
«Du er ikke min mor,» sa jeg rolig. «La dine nærmeste kjøpe gaver til deg.»
«Kristin har det tungt nå,» kom det kjapt. «Jeg kan ikke be henne om gull. Men du er en ung mann med jobb. Du kunne vise litt respekt for eldre.»
Mor prøvde å dempe, men jeg så hvor flau hun var: «Ingrid, nok med spøk. La oss heller bestille kaffe, nå kommer kaken.»
«Spøk? Julle? Så mor får gull, men tante skal snus? Jeg venter meg settet til bursdagen min! Eirik også må spytte i, siden dere er så rike.»
Eirik la fra seg gaffelen: «Hvorfor skulle vi sponse dine lyster?»
«Fordi familie må behandles likt! Julle får både øredobber og anheng! Hvis dere ikke vil gi, tar jeg anhenget! Julle, du har nok med øredobbene!»
Tante Ingrid rakte hånden rett mot mors hals. Mor rygget unna. Noe klikket i meg – all irritasjonen jeg hadde samlet gjennom årene, fosset ut.
«Prøver du seriøst å ta av mamma gaven?» Jeg grep håndleddet hennes. «Har du noen gang gitt henne noe dyrere enn disse kjøkkenhåndklærne?»
«Ikke vær frekk!» glefset hun. «Jeg har andre inntekter. Hovedsaken er omtanke!»
«Men du er mester i å telle andres penger. Du kommer tomhendt til hvert selskap, fyller trynet først, og så stuer du mat i bokser. Og du gjemmer deg alltid bak Kristin, en voksen dame som fint kan kjøpe sin egen middag.»
Tante Ingrids ansikt ble flammende rødt. Hun skjøv stolen bakover og snudde seg til søsteren: «Julle! Hører du hvordan snørrvalpen din snakker til meg? Ta ham i øret! Han vanærer deg foran alle!»
Mor så hjelpeløst fra meg til henne. Jeg ventet på det vanlige: «Markus, la det være, ikke bry deg…»
Men nå snakket far.
«Markus har rett,» sa han tungt. «Jeg har vært stille av hensyn til Julle. Du kommer hit ikke som familie, men som til et gratissmørbrød med take-away.»
«Å, er dere sammensverget?» Tante Ingrid vendte seg mot Eirik. «Kommer du også til å telle hvor mange biter jeg spiste?»
«Jeg kan minne deg om da du tok med mat fra min bursdag før gjestene satte seg,» mumlet Eirik. «Og så ble du sur fordi du ikke fikk hele kaka.»
«Utakknemlige!» hylte hun. «Julle, hvem har du oppdratt? Ingen respekt for eldre!»
Hun rev veska til seg, dro fram plastboksene og begynte å skuffe inn pålegg: «Hvis jeg er til bryderi, får i det minste Kristin mat! Hun har ikke skyld i dette!»
Jeg tok rolig boksen og tømte kjøttpålegget tilbake på fatet: «I dag er det mammas dag, ikke et utleveringssted for nødhjelp. Du tar ikke med deg noe herfra.»
«Gi hit, din tulling!» skrek hun. «Dere har ydmyket meg, nektet meg gave, og nå sulter dere meg! Kom med kjøttet, det var til Kristin!»
Gjestene satt stive. Noen holdt latteren tilbake. Jeg så på mor – redd for at hun skulle begynne å gråte.
Men mor åpnet langsomt smykket på halsen, la anhenget forsiktig tilbake i etuiet, og så på søsteren.
«Vet du, Ingrid … jeg er lei. Lei av å telle hvor mye mat du får stappet i lommene hver gang. Lei av å hysje på mannen og guttene mine for at de skal tåle dine påfunn, bare for å unngå krangel. Markus har rett. Du har tatt godviljen for svakhet.»
Tante stammet: «Du … du tar deres parti? Jeg er din egen søster!»
«De er ikke fremmede for meg, Ingrid. Det er mannen min og barna mine! Pakk sakene dine og gå.»
«Gi meg i det minste litt varmmat til ungen!» krevde hun, nå lavere, men fortsatt sint.
Far tok opp mobilen, bestilte taxi, og skjøv plastposen med håndklær mot henne: «Ta veska og dette skrotet. Resten blir på bordet.»
«Beina mine skal aldri sette fot i dette huset igjen! Gjerrigknarker!» spyttet hun, grep sakene og smalt restaurantdøra igjen.
Mor så et øyeblikk mot døra, trakk pusten dypt.
«Unnskyld, mamma,» hvisket jeg, satte meg ved siden av henne. «Jeg ville ikke ødelegge dagen din. Men det bare kokte over.»
«Du har ikke ødelagt noe, gutten min,» smilte hun svakt og strøk meg over hånda. «Jeg var naiv. Burde ha satt henne på plass for lenge siden.»
… Noen dager senere ringte tante Ingrid. Jeg satt på kjøkkenet da det pep i mors mobil: «Julle, hei. Har dere noe mat til overs fra jubileet?»
Mor lukket øynene, pustet ut, men stemmen skalv ikke: «Ingrid, selv om det var noe, får du ingenting. Du kan komme på besøk når du har lært å respektere vertene, i stedet for å se på huset vårt som en gratis restaurant.»
På tante Ingrids runde dag sendte jeg bare en SMS om morgenen. Ingen gull, så klart.
Hun ventet lenge på å bli invitert til neste familiesamling, men mor hadde rett og slett strøket henne fra gjestelisten. Og det blir nok en stund.
**Var det riktig av oss? Skriv gjerne i kommentarfeltet – og legg igjen en like.**Jeg lukket kommentarfeltet og la telefonen fra meg. Mor satt i sofakroken med en kopp te og så ut gjennom vinduet. Solen rant ned over hagen, og fuglene sang som om ingenting hadde forandret seg.
«Mamma?» sa jeg.
«Mm?»
«Savner du henne noen gang?»
Hun drakk en slurk, tenkte lenge. Så smilte hun – et ekte smil, uten den gamle spenningen i kjeven.
«Jeg savner tanken på en søster jeg aldri hadde, Markus. Men jeg har fått noe annet i stedet.» Hun så bort på meg. «Fred.»
Eirik kom inn fra kjøkkenet med en skål nystekte vafler. Han satte seg ved siden av mor, dyppet en vaffel i rømme og sa: «Neste gang vi inviterer, kan vi lage en ekstra porsjon til oss selv, bare fordi vi kan.»
Mor lo, og lyden var lettere enn jeg hadde hørt på år. Jeg tok en vaffel, og vi satt der alle tre mens kveldsmørket kom krypende. Ingen plastbokser, ingen krav, ingen baktanker. Bare oss – og en stille, velfortjent ro.
