Kleopatra så ingen egen skyld i dette. Jo, hun holdt seg ikke en gang, røk etter en katt, rykket i båndet hardere enn nødvendig, og eieren falt. Men Luna mente det ikke ondt – instinkter.
Livet ga Sander konstant en på nesen: «Ikke stikk deg fram, du hører ikke hjemme her, hold deg unna». Sander gjorde som han fikk beskjed om. Livet hadde rett, best å ikke stikke seg ut – da holdt man seg frisk. Mor Natur hadde virkelig tatt seg en hvil på ham: liten, tynn, spinkel.
Derfor ble han ertet på skolen for pingle, og noen ganger fikk han en klype for sikkerhets skyld. Venner hadde Sander nesten ingen, bortsett fra en – Pål.
«Det går over når jeg blir voksen,» tenkte Sander den gangen. «Voksne er fornuftige. De gir ikke dumme kallenavn og deler ikke ut ørefiker uten grunn.»
Å, så feil han tok.
*****
Med ørefiker i voksenlivet var det faktisk bedre. Ikke vanlig i den voksne verden å dele dem ut til høyre og venstre. Men med kallenavn derimot.
Hva kalte de ikke Sander. Både stakkar, knøtt, yngel og mus. Han ble selvfølgelig såret, men problemet var at han ikke kunne svare skikkelig. For til den spinkle høyden hans hørte en enorm sjenerthet.
Å, så mye den sjenertheten plaget Sander. Enda mer enn det pene ytre. Nye forhold ble ikke til noe. Så han omgikk bare den gamle skolevennen Pål, og moren så lenge hun levde.
Årene gikk, Sander jobbet som lagerarbeider i en butikk og tenkte ikke engang på kjærlighetslivet, selv om butikkpersonalet var nitti prosent kvinner.
Men damene så på Sander som en slags «sønn av regimentet». De passet på, beskyttet, og bød på hjemmelaget mat. Hvorfor? Fordi han var «stakkars liten».
I tillegg, da Sander nærmet seg førti, stod han igjen som foreldreløs. Så de medfølende kvinnene syntes synd på ham.
Slik fortsatte det helt til den dagen han møtte Marte. Marte var en kvinne med stor K. Det var umulig å ikke legge merke til henne!
Hun hadde både høyde, fremtredende former, og en høy røst. Hun var praktfull!
Sander ble håpløst forelsket. Han turte ikke engang å nærme seg henne. Hva var han for henne? En loppe, et blekt møll, et molekyl! Men livet har en sær humor. Og styrt av den bestemte det seg for å føre den lille, sjenerte pingle sammen med den store, høylytte Marte.
Metoden livet valgte var ganske oppbrukt, men pålitelig. Hvor mange eksempler finnes det på at en redder forelsker seg i den reddede? Mange! Så også Marte fikk en gang anledning til å redde Sander.
Det gikk slik til. Sander stod i køen ved kassen. Bak kassen satt den praktfulle Marte. Sander ble blek, rødmet, nervøs, og flyttet på en kartong melk fra hånd til hånd.
Da dukket det opp to unge tøffelhelter bakfra med et par flasker brennevin, og dyttet den spinkle Sander til side med skulderen:
– Du står bak oss, onkel. Vi har det travelt, sa den ene.
En hvilken som helst annen dag ville Sander ha sluppet dem forbi i stillhet, men ikke i dag. For han ble sett av selveste Marte!
– Ta dere nå i køen, gutter. Jeg har også en lunsjpause, pep han.
– Ikke mas! Vi sa du står bak oss, så står du bak oss! – den ene gutten satte allerede flaska si på båndet.
Den andre snudde seg for å understreke poenget og dyttet Sander lett i brystet:
– Hold avstand, onkel!
Sander ble purpurrød, åpnet munnen, men ble foregrepet:
– I rekkefølge! – dundret Marte fra kassen. – Og forresten, unge menn, kan jeg få se legitimasjonen deres? Kanskje jeg i det hele tatt ikke har lov til å selge dere alkohol!
Sanders plageånder ble nervøse:
– Å, kom igjen, vi har sju unger hjemme, og du maser om legitimasjon! – prøvde en å spøke.
– Hør her, «unge fedre», ikke tull med meg. Enten bekrefter dere at dere er myndige, eller så stikker dere hjem til mamma og pappa, – befalte Marte.
Bak Marte hadde den butikkvante vekteren Pedersen allerede kviknet til. Derfor foretrakk de «unge fedre» å trekke seg fortumlet tilbake.
– For en frekk ungdom! – sa Marte sint.
Så så hun på Sander og la til, allerede mildere:
– Kom igjen, Sander, jeg ekspederer deg. Ellers rekker du ikke å spise. Og du må spise, du er så tynn. Selv småskurkene angriper deg.
– Takk… – mumlet Sander.
Han ville synke i jorden.
«Nå er det ingen svak håp igjen om at Marte ser på meg. Måtte jeg bare gjøre meg til latter. Redd for noen gutter! Selv om jeg ikke visste at de var gutter, de var jo store!» – tenkte Sander.
Men det ble helt omvendt.
Fra den dagen av begynte Marte å oppføre seg annerledes mot ham. Hun smilte, flørtet, og tok med mat hjemmefra til ham. De andre butikkdamene trakk seg tilbake. Sander ante ikke hva Marte hadde gjort for å få det til. Men en gang hørte han kvinnene hviske:
– Musen vår er blitt Martes trofé.
– Ja, så får det være. Kanskje hun gifter seg med ham, og så får vi se om hun får fôret ham opp ordentlig.
Tittelen som trofé plaget ikke Sander for mye:
«Da er jeg altså dyrebar for henne!» – tenkte han. «Da verdsetter hun meg. Og derfra er det bare ett steg til kjærlighet. Inntil videre holder min kjærlighet. Det blir nok for oss begge.»
Denne tanken presset Sander til handling. Han trampet på egen sjenerthet og inviterte Marte på date.
Hun sa ja. Ord for ord, møte for møte – det ble et forhold, og så ble det bryllup.
Men ekteskapet skuffet Sander. Marte utropte seg straks til familiens overhode. Og det hadde vært greit nok, men hvordan hun så på dette overhodet var ganske spesielt.
I hennes forståelse skulle overhodet ikke bare bestemme og kontrollere alt, men hadde også full rett til å oppdra og straffe.
Å, så mange ganger Sander fikk kjenne det for den minste forseelse. Enten hang han lysekronen feil, eller så tørket han gulvet dårlig, eller så vasket han ikke opp tallerkenen sin.
Sander holdt ut. Han, til tross for alt, elsket sin redningskvinne Marte. Og han ville så gjerne at han også skulle bli elsket. Han håpet at alt kunne bli annerledes. At de ville gli inn i hverandre og leve i harmoni.
Illusjonene, og restene av kjærlighet, ble slått ut av Sander av en eneste ørefik.
– Skadegjører, pingle, stakkar! – skjelte Marte den kvelden. – Kan du gjøre noe som helst riktig? Tier du? Det skulle du ikke! Du får heller fortelle meg hvor jeg skal finne en annen sånn kopp?
Den var fra bestemoren min, gammel, min favoritt. Hendene dine er klønete, du klarer ikke engang å vaske opp! Æsj, jeg blir så sint på deg.
Sander rakk ikke å svare. Da Marte gikk tom for ord, gikk hun over til handling! Hånden hennes var tung.
Men da Sander endelig fikk hodet på rett kjøl, skjønte han: «Nå må det ta slutt! Jeg hadde nok av klyper som barn!»
Med krangling og roping ble de skilt. Sander ble nok en gang skuffet over mennesker og lovte seg selv å aldri forelske seg igjen.
Luna ble også slått av livet. Og det helt ufortjent. Hun var et under av skjønnhet – sort, lang, stor. Hele tolv kilo med lykke!
Men av en eller annen grunn var det ingen som trengte så mye lykke. Derfor vandret Luna fra hånd til hånd.
Den første eieren likte ikke utseendet hennes:
– Det er en slags superdachs, eller kanskje en møllerhund! Kort sagt, ikke noe særlig. Ikke greit. Har aldri drømt om en blandingshund.
Så han ble fort kvitt Luna til en kompis.
– Hva slags rase er det? En diger dachs? – spøkte han. – Diger! Moren må ha hatt det gøy med en basset. Og så bjeffer hun! Flott, hun får vokte hytta.
Men voktingen gikk ikke så bra. Ja, stemmen var dyp og truende. Men Luna bjeffet ikke når hun så potensielle fiender og tyver av gods, men når det falt henne inn.
– Ufornuftig hund, – skjelte de henne. – Tomme bjeff. Du spiser mye, men vokter ikke. Du tråkker ned alle blomstene og graver opp plenen. Du må finne en annen eier.
Med nød og neppe fant de en ny eier. Eller rettere sagt, en eier. En eldre dame, hyggelig på alle måter, men veldig treg. Luna lovte seg selv å være en bra hund. Men det gikk ikke.
Kleopatra så ingen egen skyld i dette. Jo, hun holdt seg ikke en gang, røk etter en katt, rykket i båndet hardere enn nødvendig, og eieren falt. Men Luna mente det ikke ondt – instinkter. Og eieren slapp unna med en lett skrekk, gudskjelov. Var det grunn til å skilles? Men mennesker er uforståelige skapninger.
– Jeg klarer ikke å håndtere henne! – klaget den falne eieren til noen på telefonen. – Livet er dyrebart. Få henne bort. Ellers slipper jeg henne ut.
Og den noen gjorde visst sitt. Luna fikk en familie. En ekte familie på tre: en mann, en kvinne og et barn.
– Luna, ikke plage Andreas! – befalte mannen. – Ellers får du smake belte.
Luna hadde ikke tenkt å plage den lille ungen. Men han hadde egne planer for hunden:
– Du skal være hesten, – erklærte fire år gamle Andreas, og prøvde å ri på Luna.
Hun vred seg og knurret. Hun var riktignok stor, men ingen hest.
Andreas ble sint og hylte. Moren ble sint og skjelte. Faren grep beltet. Luna gjemte seg. Da ble faren rød, skrek og truet med å gi Luna til dyrebeskyttelsen.
Det er uvisst hvordan det hadde endt, men en dag kom en venn på besøk til faren. Luna krøp fram fra under sengen for å se hvem det var.
Vennen viste seg å være en liten, tynn mann som het Sander.
«En stakkar,» tenkte Luna. «Min er mye større. Han er sikkert også ikke noe særlig, som meg.»
– Hei, det var lenge siden jeg så deg, Pål, – Sander omfavnet Lunas eier. – Jeg ser du har fått nytt familiemedlem. Skaffet deg hund? Jeg har endelig blitt skilt.
– Gratulerer, på tide! Og jeg vil gjerne «skille meg» fra denne hunden. Jeg har angret hundretusen ganger på at jeg skaffet henne, – sukket Pål. – Uoppdragen, slem, knurrer på Andreas, og når jeg kjefter, gjemmer hun seg under sengen. Kort sagt, jeg vurderer å gi henne bort.
– Hva snakker du om? Hvorfor gi henne bort? – Sander så med sympati på Luna. – Uoppdragen, sier du. Men har du oppdratt henne? Skjelle og straffe er ikke oppdragelse.
Hun trenger en hundetrener. Jeg er ikke akkurat hundemenneske… Men jeg ble også prøvd oppdratt med skjenn og klyper – det fungerte ikke.
– Hvilken hundetrener, Sander? Jeg har ikke tid til familien en gang, jeg jobber som en hest! Kona har heller ikke tid til dette.
Hør, siden du er så klok, kanskje du tar over Luna? – fant Pål på. – Du er enslig og fri. Så kan du oppdra henne så mye du vil. Hva med det? En god idé. Bra for oss, bra for Luna, bra for deg!
– Jeg kunne tatt henne, men vil hun det? Hun er vel vant til dere? – Sander så spørrende på Luna.
«Han liker jeg meg,» tenkte hun. «Han snakker fornuftig, har ingen unger, så vidt jeg forstår, og selv er han annerledes. Da forstår han meg raskere enn andre! Jeg må vise at jeg er med!»
Og hun logret et par ganger med halen.
– Se der, hun er ikke imot! – gledet Pål seg. – Vi får håpe du klarer deg med henne. Og så ser vi, kanskje du treffer kjærligheten på en hundepark.
– Det trenger jeg ikke. Jeg har fått nok, – viftet Sander bort.
Om kvelden gikk de to, Sander og Luna, hjem sammen.
Det viste seg at det var mye lettere å håndtere Luna enn den forrige kona. Hun var ikke vrang, skrek ikke over småting, og brukte ikke labben.
Hvis hun ikke skjønte noe første gang, så skjønte hun det andre. I tillegg elsket hun Sander! Han var alt for henne: en venn, en eier, en hel verden.
De gikk på hundeskole sammen, lekte på banen, lærte, lekte, pratet. Og Sander var lykkelig over at skjebnen den kvelden drev ham til å besøke den gamle skolevennen.
«Hunder er definitivt bedre enn mennesker,» tenkte Sander. «Luna er et levende bevis. Intelligent, vakker, lydig. Vel, kanskje ikke helt lydig ennå, men det går seg til.»
Men det varte ikke lenge. Det viste seg at det fantes fantastiske mennesker også: snille, følsomme, omsorgsfulle.
Bare tidligere visste ikke Sander hvor de holdt til. Nå oppdaget han at på hundeparker var det fullt av dem. Han ble kjent med mange takket være Luna. Noen ble venner med.
Og hvem vet hva fremtiden bringer: kanskje kommer dagen da han igjen forelsker seg i en eier av en spiss eller en grand danois. Ikke med det samme, selvfølgelig. Men Sander utelukker det ikke.
