Det var nyttårsaften. 31. desember. Fridag. Midt på dagen. Utenfor var det ordentlig vinter, og alt var dekket av snø. I luften, som slo mot rutene, fløy store snøfnugg; det var skikkelig frost ute, og jeg kjente tydelig frost på hjertet. Vet du hva det vil si å stå på terskelen til nyttårsfesten på en så vakker, snøhvit dag? Akkurat det var det som skjedde denne dagen. Jeg hadde slått opp med kvinnen min, og det var definitivt ingen å feire med.
Jeg hadde ikke lyst til å dra til slektninger. Gadd ikke å høre spørsmålene deres om livet mitt, mine egne svar, og så se på de medlidende ansiktene deres. Ute var det frost, og i hjertet var det frost. Sånn var det.
Jeg tenkte på tanta mi. Det godeste mennesket, hvil i fred. Helt til siste stund hjalp hun alle hun kunne, og hun sa til meg: «På selveste nyttårsaften må du samle alt du kan. Mat, tepper, og så går du ut. Du må mate hver eneste katt og hund du møter, og legge et varmt teppe under dem.» Slik gjorde hun.
Men jeg var en lathans. Bare et par ganger stakk jeg raskt innom parken vår og strødde tørrfôr på forskjellige steder.
Nå var det tydeligvis min tur, tenkte jeg. På tide å huske tantas gode råd og hedre minnet hennes. Jeg pakket to store poser. I én var det kokt kylling og en haug med tørrfôr, i den andre håndklær og et par gamle tepper.
Jeg tok på meg en varm jakke med hette og gikk ut. Vinden med snø slo meg i ansiktet. Jeg hutret og begynte å gå. Jeg lette lenge, men uten hell. Enten hadde kattene gjemt seg for kulda, eller så var jeg bare ikke i stand til å finne dem. Helt utmattet og uten anelse om hva jeg skulle gjøre, eller hvor jeg skulle gjøre av alt sammen, kom jeg fram til en liten plass.
Merkelig nok: Overalt snødde det og kald, hylende vind blåste, men her skilte skyene seg, og en eneste solstråle falt ned og ble hengende, og i strålen sto en benk midt på plassen, og på benken satt et menneske.
Jeg gikk bort og satte meg ved siden av. Jeg var så trøtt, og det var godt å sitte i den milde strålen.
Det var en merkelig gammel mann i strikkelue, og i hendene holdt han en bukett tulipaner. Han stirret rett fram.
«Her var det godt å være,» sa jeg ut i løse luften. «Deilig og varmt,» svarte han.
«Hvorfor går du ikke for å feire nyttårsaften?» spurte jeg. «Jeg skal straks,» svarte den gråhårede mannen. «Jeg har mye å gjøre enda, men jeg må bare røyke ferdig og fullføre en av oppgavene.» Han så på meg. «Men du da, hvorfor går du ikke?» smilte han. «Jeg har ingen å feire med,» nølte jeg. «Og tanta mi sa…» Jeg viste frem posene.
«Tanta di sa at du på selveste nyttårsaften må samle alt du kan. Mat, tepper, og gå ut for å gi det til hjemløse katter og hunder,» fortsatte den gråhårede gamle mannen og så meg rett i øynene.
Kjeven min falt ned, og sigaretten trillet på bakken. «Hvordan vet du det?» utbrøt jeg forbløffet. I den gråhårede mannens øyne glitret det plutselig stjerner. «Gå du,» sa han. «Du må skynde deg, for du blir ventet. Husk tanta di oftere. Hun var et godt menneske.» Han reiste seg, la buketten tulipaner igjen på benken, og gikk fremover. Han trådte ut av solstrålen, krysset veien og forsvant plutselig bak en buss som kjørte forbi. Som om han løste seg opp i luften.
Jeg reiste meg fra benken, og la merke til fire katter som stirret grådig på posene mine. Sikkert hadde lukten av kylling nådd dem.
Først kom to raggete skjønnheter med buskete haler. Så, fra buskene, hoppet to til morsomt i snøfonnene.
«Det var akkurat dere jeg trenger,» sa jeg til dem og la ut all maten og teppene. Jeg brettet det under et lite skur som trygt beskyttet kattene mot den tette snøen.
Med lett hjerte gikk jeg hjem, kastet de tomme posene. Men jeg skjelte meg selv ut for at jeg ikke spurte den gråhårede mannen med stjerner i øynene hva han mente med at jeg ble ventet. Og jeg burde ha spurt om tanta. Sånn er jeg alltid. Jeg glemmer alt, det viktigste, og roter det til. Hele livet har jeg vært sånn, tenkte jeg.
Uten å merke det bar bena meg hjem, og jeg hadde allerede gått opp til inngangsdøren da blikket mitt falt ned.
Der, i buskene, i en snøfonn, satt en bitte liten, grå kattunge og gråt, med den ene labben presset inntil seg.
Jeg satte meg på huk foran den og spurte: «Hva er det, lille venn?»
Kattungen snufset og strakte ut en liten, våt og iskald labb. Jeg tok begge hendene ut av lommene og grep den. Og så. Helt plutselig slapp det fra meg:
«Pappa har helbredende hender. Nå skal du få det bedre, lille solstråle.»
Jeg tok forsiktig den skjelvende, lille kroppen i håndflatene, trykket den inntil meg og gikk inn i oppgangen.
Nå hadde jeg noe å ta meg til, og noen å feire nyttårsaften med.
Altså, den gråhårede mannen med stjerner i øynene løy ikke. Jeg ble ventet. Veldig ventet. Og det er det viktigste. Når noen venter på deg.
