Mari skjønte ikke med en gang hvem det var som snek seg langs veien. Hun parkerte bilen og løp bort til skapningen som desperat trengte hjelp.
Da hun kom nærmere, holdt hun på å briste i gråt av medlidenhet. Foran henne sto en utmattet katt og vaklet. Mari kunne ikke engang se hvilken farge den var, for dyret var helt tilgriset med søle.
Men det verste – stakkar’n kunne verken se eller puste ordentlig. På hodet hadde den en avkuttet plastflaske.
– Hvem har gjort dette mot deg? – sa hun forskrekket, mens hun forsiktig løftet opp den lille stakkar’n.
Den føltes nesten vektløs. Katten prøvde å sprelle, men orket ikke, og hang slapt i hendene hennes.
– Arne, er du på jobb? Jeg trenger hjelp med en gang. Vent! – ropte hun i telefonen og satte kursen mot veterinærklinikken der vennen hennes jobbet.
De neste to timene kjempet Arne og kollegene hans for kattens liv. Mari satt stille i gangen og lyttet.
– Vel, hva skal jeg si… Katten var heldig som traff deg. En liten stund til, og vi kunne ikke ha gjort noe. I natt får den bli her. Jeg har vakt og passer på pasienten din, – smilte han.
– Arne, takk. Hadde det ikke vært for deg, vet jeg ikke… – begynte Mari, og brast i gråt med ansiktet gjemt mot skulderen til veterinæren.
Arne strøk henne over hodet:
– Det ordner seg, Mari. Du husker vel hvordan vi var som små? – blunket han til bestevenninnen sin.
Mari smilte gjennom tårene. De hadde kjent hverandre i mange år. Arne hadde reddet henne så mange ganger. Helt siden barndommen visste Mari at så lenge Arne var i nærheten, ville alt gå bra.
– Stikk hjem. Ellers blir mora di sint igjen, – sa han bekymret.
Mari nikket og skyndte seg ut. Arne så etter henne med et varmt blikk…
*****
Arne hadde grunn til å være bekymret. Han var nabo av Mari og kjente familien. Moren til Mari hadde lenge hatt et alkoholproblem.
I fjor døde faren. Moren var helt knust. Hun ble mer og mer forandret og tok det ut på datteren.
Arne syntes alltid litt synd på den pene jenta med rødt hår og fregner.
Han var tre år eldre enn Mari og tok henne under vingene sine med en gang. Beskyttet henne mot mobbere og jenter som erte henne. Hjelpen tok Mari imot med takk.
I motsetning til foreldrene, ville hun ha et godt liv. Mari gikk ut av ungdomsskolen med sølvmedalje. Og hun visste at hun måtte jobbe hardt for å komme inn på et prestisjefullt universitet.
Nå var Mari tredjeårsstudent på språkfakultetet.
Arne var veldig stolt av venninnen. Han selv hadde nylig blitt ferdig med veterinærstudiene, elsket jobben sin, men syntes det var mye vanskeligere å lære seg fremmedspråk.
Mari rakk ikke bare å studere, men jobbet også som bud på en bruktbil hun hadde arvet etter faren.
– Jeg er hjemme! – ropte Mari fra gangen.
Svaret var en jevn snorking. Leiligheten luktet sterkt av alkohol. Moren lå og sov med det ene beinet hengende ut fra sofaen. Tomme flasker lå strødd på gulvet.
Mari sukket tungt, ryddet opp og gikk inn på rommet sitt for å lese til forelesningene.
Bildet av den stakkars katten satt i hodet hennes. Hvordan gikk det med den? Hun tok opp mobilen og skrev til Arne…
Den ulykkelige katten sov, skvatt i søvne. Den følte at plageåndene fortsatt var i nærheten. Den klynket svakt av smerte og sank igjen ned i mørket.
– Du klarer deg, lille fighter! For Maris skyld. Hun venter på deg og ønsker deg alt godt, – hvisket Arne, som satt ved siden av.
Om morgenen åpnet katten øynene, og da den så et menneske ved siden av seg, prøvde den å stikke av. Men det gikk ikke. Den så skrekkslagen på Arne. Blikket var fylt av smerte.
– Rolig, lille venn, jeg skal ikke gjøre deg noe, – sa Arne.
Men katten visste at man ikke kunne stole på noen i denne verden. Den ville frese, men det kom bare en hes lyd.
– Alt er bra, vakre, – sa Arne og undersøkte den forsiktig.
Hele uka var den stakkars katten på klinikken. Mari kom hver dag for å besøke kjæledyret sitt, som først skydde folk. Etter hvert valgte den Mari og Arne, og lot dem forsiktig nærme seg.
– Har du bestemt deg for å ta den med hjem? – spurte Arne.
Han var bekymret for hvordan moren til Mari ville reagere på et nytt familiemedlem. Mari nikket bestemt og holdt katten inntil seg.
Overraskende nok tok kvinnen imot katten med ro. Hun spurte bare med hes stemme:
– Jeg håper ikke jeg må mate den?
Mari smilte tørt. Turid, moren, brukte hele pensjonen sin på sprit. Katten og datteren var ikke en del av planene hennes.
– Mamma, jeg skal mate den selv, – sukket Mari.
– Det var et voksent svar. Skryt, – sa moren fornøyd.
Og som om hun våknet, spurte hun:
– Hva har du kalt den?
Mari så på den grå- og rødbrune katten og svarte:
– Mons.
– Ja, den ligner litt på en gaupe, – lo Turid.
Så begynte de å bo sammen med katten. Det ble lettere for Mari å komme hjem, for nå visste hun at noen ventet på henne.
Mons stolte ikke på Turid. Kvinnen skremte ham med den hese stemmen og brå bevegelser. Lukten av sprit gjorde katten nervøs.
Derfor prøvde han å holde seg unna når Mari ikke var hjemme.
– Han er så vill, ikke særlig kosete, – knurret moren misfornøyd.
Mari trakk på skuldrene og unngikk å krangle.
Når Arne kom på besøk, våget Mons seg forsiktig frem. Så gned han seg inntil beina. Han husket godt Arne og var takknemlig for at han hadde reddet ham.
Arne fortalte Mari at Mons var omtrent fire år gammel. Men katten hadde vært gjennom mye. Han manglet noen tenner, hadde problemer med den ene labben og hjertet.
– For mye belastning, som en flytur for eksempel, kan være farlig for helsen hans, – sa Arne.
– Ja, og vi som skulle reise til utlandet med Mons, – lo Mari, godt vitende om at det ikke var aktuelt med noen flyreiser…
Slik gikk det to år.
Mari var ferdig med studiene og drømte om en karriere som tolk. En dag leverte hun en bunke dokumenter på kontoret til et stort firma.
Sekretæren tok imot pakken. Mari skulle til å gå da en forvirret mann kom ut fra kontoret:
– Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre? Forhandlinger om en time, og ikke en eneste dyktig tolk! – sukket han.
Mari så på den kjekke mannen. Han la også merke til henne.
– Er du tilfeldigvis tolk? – spurte han.
Sekretæren åpnet munnen, men Mari kom henne i forkjøpet:
– Ja, jeg er tolk. Jeg kan engelsk og kinesisk, – svarte hun kjapt.
Ut av øyekroken så hun at sekretærens øyne ble runde som tallerkener. Men hun bestemte seg for å ta sjansen.
Slik ble Mari ansatt som personlig assistent for Mikael. Kort tid etter at hun var ferdig med universitetet.
Mikael var en sjarmerende mann på trettifem. Et par måneder senere ble forholdet deres mer enn forretningsmessig. Mari likte oppmerksomheten hans. Han var en flott frier og ga henne uvanlige gaver.
– Du er forandret, venninne. Siden du fikk den jobben, har du blitt helt annerledes, – sa Arne til Mari.
Mari smilte hemmelighetsfullt. Hun ville ikke dele lykken sin med noen…
– Du burde si det til henne. Hvor lenge skal du gå og sukke etter Mari? – sa bestevennen Nils til Arne.
– Du har nok rett. Men jeg er redd hun ikke føler det samme. Og da ødelegger jeg vennskapet vårt, – innrømmet Arne.
– Dette er ikke vennskap, det er ren pine. Du ser helt forandret ut, – sukket Nils dystert.
Arne visste at han hadde rett…
Det var Arnes bursdag, og Mari kom tradisjonen tro først for å gratulere. Hun banket på døren. Arne ventet allerede ved døren.
– Arne, gratulerer med dagen! – sa Mari da hun kom inn.
– Så mange år, og ingenting forandrer seg, – smilte moren til Arne da hun så dem.
Mari hadde som vanlig bakt favorittkaken hans. De satt på kjøkkenet og drakk te.
– Du er så mystisk i dag, Arne. Hva er det? – begynte Mari.
– Mari, du vet, jeg har lenge ønsket å si deg noe… – begynte Arne. Men Mari avbrøt:
– Hør, jeg har også en alvorlig samtale med deg.
Arne stivnet. Håpet rørte seg i sjelen.
– Da kan du begynne, – foreslo han.
Mari smilte:
– Jeg har fått jobb. Det vet du. Og så… jeg har blitt forelsket! – utbrøt hun og så Arne rett i øynene.
Han ble litt forlegen et øyeblikk:
– Endelig, Mari. Jeg er så glad, for jeg også… – rakk han ikke å si før hun avbrøt igjen:
– Og skjønner du, han er så omsorgsfull… Riktignok eldre enn meg. Men det spiller ingen rolle, ikke sant?
Arne tenkte seg om. Aldersforskjellen mellom dem var bare tre år og plaget ham slett ikke. Han nikket og lyttet videre, med tilbakeholdt pust.
– Skjønner du, dette er sjansen min til et lykkelig liv. Mikael reiser til London om to måneder og vil at jeg skal bli med.
Men jeg kan ikke ta Mons med. Du sa selv at han har dårlig hjerte. Og Mikael er allergisk mot dyr, – sa hun.
Arne ble satt ut. Han følte at en valse rullet over ham:
– Vent, hvilken Mikael? Hva har allergi og Mons med saken å gjøre? – spurte han lavt.
– Arne, hører du i det hele tatt på meg? Mikael er sjefen min og forloveden. Vi reiser til London. Jeg har alltid drømt om å bo og jobbe i utlandet. Det er en så stor erfaring!
Men vi kan ikke ta Mons med. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Å la ham bli hos mamma er ikke et alternativ, og å gi ham bort… Du vet at Mons ikke går til andre, – sukket Mari.
Arne satt taus.
“For en idiot jeg er!” – tenkte han. Han prøvde å samle seg og smilte bekymringsløst:
– Javel, Mari. For en nyhet! Ikke bekymre deg, venninne. Det ordner seg, lover! Jeg kan ta Mons. Han kjenner meg. Det viktigste er at du blir lykkelig, – sa han med glede i stemmen.
Mari så inn i øynene hans. De hadde plutselig blitt triste og sluknet, selv om de strålte av lykke for et øyeblikk siden.
– Hva var det du ville si? – spurte hun usikkert.
– Å, det er bare tull. Litt omorganisering på jobb, – viftet Arne med hånden…
To måneder forberedte Mari seg på reisen.
Merkelig nok, jo nærmere flyttedagen kom, desto tyngre ble hjertet hennes:
“Jeg er vel redd for å forlate mamma alene…” – tenkte Mari. Men innerst inne visste hun at det ikke var hovedårsaken til sorgen.
Hele tiden så hun for seg det triste blikket til Arne. Hvordan skulle hun klare seg uten ham? De hadde tross alt vært bestevenner i så mange år.
I det siste hadde Mari til og med følt at vennskapet deres var blitt til noe mer…
“Nok! Snart bor jeg sammen med Mikael i London. Og så tenker jeg på Arne” – prøvde Mari å jage bort de urolige tankene.
Mons klatret forsiktig opp i fanget hennes. Han merket at noe var galt med vertinnen. Derfor prøvde han å trøste henne med en myk maling.
– Mons, lille venn. Hvordan skal jeg klare meg uten deg? – hvisket Mari.
Husket hun nylig en samtale med Mikael som tydelig hadde gjort det klart at katten ikke hadde noen plass i deres liv:
– Mari, jeg kan ikke gå på medisiner hele livet på grunn av et eller annet dyr. Selv om det er det kjæreste, – sa han.
Og de ordene hørtes ut som en dom…
– Javel, Mari, tiden er kommet for å ta farvel! – sa Arne muntert. Han holdt Mons i armene.
– Arne, du må ringe, ikke glem meg, – hvisket Mari gjennom tårer.
– Ikke bli for trist, ellers blir Mons nervøs. Beklager at vi ikke kan kjøre deg til flyplassen, – smilte Arne.
De sto på trappeavsatsen. Arne slapp Mons inn i leiligheten og omfavnet Mari.
“Ikke slipp henne… bare ikke slipp!” – hamret det i tinningene hans.
– Jeg må gå, – sa Mari og kysset ham på kinnet.
– Jeg glemmer deg aldri. Aldri, – hvisket Arne og slapp taket…
Hun sto ved innsjekkingsskranken og visste at skjebnen hennes ble avgjort akkurat nå.
– Hvorfor ser du så trist ut? – oppmuntret Mikael henne.
Hun prøvde å smile.
“Jeg glemmer aldri… aldri…” – hamret det i tinningene hennes – ordene til Arne…
Mari stirret ut av vinduet på flyplassbygningen som ble mindre og mindre.
– Kommer du fra noe sted? – spurte taxisjåføren.
– Nei, jeg ble bare igjen, – svarte Mari med gledestårer.
– Slikt skjer… Jeg tror du tok det rette valget, – sa sjåføren filosofisk.
Mons satt og så trist ut.
– Det ordner seg, Mons! – oppmuntret Arne.
Noen banket hardt på døren. Arne åpnet og ble stående…
– Da, på bursdagen din, ville du tilstå noe, men jeg avbrøt, – sa Mari.
Arne smilte:
– Hva gjør du her? – spurte han.
– Arne, svar meg, hva ville du si? – gjentok Mari.
Men han var stille, bare så på henne. Så gikk han nærmere og tok henne i armene.
Hun strøk den glade Mons, som gned seg inntil beina hennes, og hvisket:
– Jeg elsker deg, og jeg kan ikke leve uten deg og Mons…
– Det var akkurat det jeg ville si til deg, kjære, – svarte Arne.
