Kari skjønte ikke med en gang hvem det var som snek seg langs veien. Hun parkerte bilen og løp mot skapningen som desperat trengte hjelp…
Da hun kom nærmere, holdt Kari på å briste i gråt av medlidenhet. Foran henne sto en utmagret katt og vaklet. Kari kunne ikke engang se hvilken farge den hadde, for dyret var helt tilgriset av søle.
Men det verste – den stakkars katten kunne verken se eller puste ordentlig. På hodet hadde den en avkuttet plastflaske.
– Hvem har gjort dette mot deg? – utbrøt hun forskrekket, mens hun forsiktig løftet opp den stakkars skapningen.
Det føltes som om katten var vektløs. Den prøvde å spjette i siste liten, men klarte det ikke, og hang livløs i hendene hennes.
– Anders, er du på jobb? Jeg trenger hjelp med en gang. Vent! – ropte hun i telefonen og suste av gårde til dyreklinikken hvor vennen hennes jobbet.
De neste to timene kjempet Anders og kollegene hans for kattens liv. Kari satt stille i gangen og lyttet.
– Vel, hva kan jeg si… Katten var heldig som møtte deg. Litt til, og vi hadde ikke kunnet gjøre noe. Den får bli her i natt. Jeg har vakt og skal passe på den lille vennen din, – smilte han.
– Anders, takk. Uten deg hadde jeg ikke visst hva jeg skulle gjort… – begynte Kari og gråt stille, mens hun hvilte hodet mot skulderen hans.
Anders strøk henne over håret:
– Alt ordner seg, Kari. Du husker jo hvordan det var da vi var små? – han blunket til sin beste venninne.
Kari smilte gjennom tårene. De hadde kjent hverandre i mange år. Anders hadde reddet henne utallige ganger. Helt fra barndommen visste Kari at så lenge Anders var i nærheten, ville alt gå bra.
– Gå hjem nå. Ellers blir mora di sint igjen, – sa han bekymret.
Kari nikket og skyndte seg mot utgangen. Anders så etter henne med ømhet…
*****
Anders’ bekymring var ikke ubegrunnet. Han var naboen til Kari og kjente familien hennes. Foreldrene hennes hadde lenge misbrukt alkohol.
Året før hadde faren hennes gått bort. Moren til Kari var uforløselig. Hun mistet mer og mer av menneskelig form og tok det ut på datteren.
Anders hadde alltid litt vondt av den pene jenta med rødt hår og fregner.
Han var tre år eldre enn Kari og tok henne straks under sine vinger. Han beskyttet henne mot bøller og jenter som erte henne. Hjelpen fra Anders tok Kari imot med takknemlighet.
I motsetning til foreldrene, strebet hun etter et bedre liv. Kari fullførte skolen med sølvmedalje. Og hun forsto at hun måtte legge ned maksimal innsats for å komme inn på et prestisjefylt universitet.
Nå var Kari tredjeårsstudent på institutt for fremmedspråk.
Anders var veldig stolt av venninnen. Han hadde selv nylig fullført veterinærstudiet, elsket jobben sin, men mente at å lære seg fremmedspråk var mye vanskeligere.
Kari rakk ikke bare å studere, men også å jobbe som bud på en gammel bil hun hadde arvet etter faren.
– Jeg er hjemme! – ropte Kari fra gangen.
Som svar hørte hun regelmessig snorking. Leiligheten luktet sterkt av alkohol. Moren lå og sov med ett ben hengende ned fra sofaen. På gulvet lå tomme flasker.
Jenta sukket tungt, ryddet opp søppelet og gikk inn på rommet sitt for å forberede seg til forelesningene.
Bildet av det mishandlede dyret satt fast i hodet hennes. Hvordan hadde det det? Hun tok telefonen og skrev til Anders…
Den stakkars katten sov, og skalv urolig. Den følte at plageåndene fortsatt var i nærheten. Den klynket stille av smerte og falt igjen inn i mørket.
– Du skal klare deg, din lille fighter! For Karis skyld. Hun venter på deg og ønsker deg frisk, – hvisket Anders, som satt ved siden av.
Om morgenen åpnet katten øynene, og da den så et menneske ved siden av seg, prøvde den å flykte. Men klarte det ikke. Den så på Anders med redsel. I blikket lå det smerte.
– Rolig, lille venn, jeg skal ikke gjøre deg noe vondt, – sa Anders.
Men katten visste at man ikke kunne stole på noen i denne verden. Den ville frese, men det kom bare en hes lyd fra halsen.
– Alt er bra, vakre, – sa han mens han forsiktig undersøkte katten.
Hele uken tilbrakte den stakkaren på klinikken. Kari kom hver dag for å besøke kjæledyret, som først skydde mennesker. Men så valgte den Kari og Anders, og begynte forsiktig å slippe dem inn på seg.
– Du har bestemt deg for å ta den med hjem? – spurte Anders jenta.
Han var bekymret for hvordan moren til Kari ville reagere på et nytt familiemedlem. Kari nikket bestemt, mens hun holdt katten inntil seg…
Til alles overraskelse tok kvinnen imot kjæledyret med ro. Hun bare spurte hest:
– Jeg håper ikke jeg må mate den?
Kari smilte tørt. Moren, Berit, brukte hele pensjonen sin på sprit. Katten og datteren var ikke en del av planene hennes.
– Mamma, jeg skal mate den selv, – sukket jenta.
– Svar som en voksen. Godt, – sa moren fornøyd.
Og som om hun våknet, spurte hun:
– Hva har du kalt den?
Kari så på den gråaktig røde katten og svarte:
– Rødven.
– Ja, den ligner litt på en gaupe, – lo Berit.
Så begynte de å leve sammen med katten. Kari ble gladere for å komme hjem, for nå visste hun at noen ventet på henne…
Rødven stolte ikke på Berit. Kvinnen skremte ham med den hese stemmen og brå bevegelser. Lukten av sprit gjorde nervøs.
Derfor prøvde han å holde seg unna når Kari ikke var hjemme.
– Han er så vill, ikke kosete, – beklaget moren seg misfornøyd.
Kari trakk på skuldrene og unngikk krangel.
Når Anders kom på besøk, kom Rødven forsiktig ut til ham. Så gned han seg mot beina. Han husket godt den unge mannen og var takknemlig for at han ble reddet.
Anders fortalte Kari at Rødven var omtrent fire år gammel. Men katten hadde opplevd mye. Han manglet noen tenner, hadde problemer med den ene labben og hjertet.
– For stor belastning, som for eksempel en flytur, er farlig for helsen hans, – sa Anders.
– Jaja, og vi som skulle reise til utlandet med Rødven på ferie, – lo jenta, vel vitende om at noen flyreiser ikke var aktuelt…
To år gikk.
Kari fullførte universitetet og drømte om en karriere som tolk. En dag leverte hun en pakke med dokumenter på kontoret til et stort firma.
Sekretæren tok imot pakken. Kari var i ferd med å gå, da en forvirret mann kom ut av kontoret:
– Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Forhandlinger om en time, og ikke en eneste dyktig tolk! – sukket han.
Kari betraktet den kjekke mannen. Han la også merke til henne.
– Du er vel ikke tilfeldigvis tolk? – spurte han.
Sekretæren åpnet munnen, men Kari kom henne i forkjøpet:
– Jo, jeg er tolk. Jeg kan engelsk og kinesisk, – svarte hun kjapt.
Med øyekroken så hun at sekretærens øyne ble store som tallerkener. Men hun tok sjansen…
Dermed ble Kari snart uteksaminert og ansatt som personlig assistent for Ola Valerius.
Ola viste seg å være en sjarmerende mann på trettifem år. Et par måneder senere ble forholdet deres ikke bare profesjonelt. Kari likte oppmerksomheten fra Ola. Han fridde vakkert og ga uvanlige gaver.
– Du er ikke til å kjenne igjen, venninne. Siden du fikk jobben, har du blitt helt annerledes, – sa Anders til Kari.
Jenta smilte gåtefullt. Hun ville ikke dele lykken sin med noen…
– Du burde si det til henne. Hvor lenge skal du tørste etter Kari? – sa Anders’ beste venn, Niklas.
– Du har nok rett. Men jeg er redd hun ikke gjengjelder følelsene. Og jeg ødelegger vennskapet vårt, – innrømmet han.
– Dette er ikke vennskap, det er ren tortur. Du ser helt forandret ut, – sukket Niklas trist.
Anders forsto at vennen hadde rett…
Det var Anders’ bursdag, og Kari kom som alltid først for å gratulere ham. Hun banket på døren. Anders ventet på henne i gangen.
– Anders, gratulerer med dagen! – sa Kari da hun kom inn.
– Årene går, og ingenting forandrer seg, – smilte moren til Anders mens hun så på dem.
Kari hadde som alltid bakt favorittkaken hans. De satt på kjøkkenet og drakk te.
– Du er så hemmelighetsfull i dag, Anders. Hva er det? – begynte Kari.
– Kari, du vet, jeg har lenge ville si deg noe… – begynte Anders. Men Kari avbrøt:
– Hør, jeg har også noe alvorlig å snakke om.
Anders stivnet. Et lite håp rørte seg i sjelen hans.
– Da kan du si det først, – foreslo han.
Kari smilte:
– Jeg har fått jobb. Det vet du. Og… jeg har forelsket meg! – slapp hun ut og så rett inn i øynene hans.
Han ble litt forlegen:
– Endelig, Kari. Jeg er så glad, for jeg har også… – rakk han ikke å si før Kari avbrøt igjen:
– Og han er så omsorgsfull… Riktignok eldre enn meg. Men det spiller ingen rolle, gjør det vel?
Anders tenkte seg om. Aldersforskjellen på dem var bare tre år og plaget ham ikke i det hele tatt. Han nikket og lyttet videre, uten å puste.
– Du skjønner, dette er sjansen min til et lykkelig liv. Ola reiser til London om to måneder og vil at jeg skal bli med.
Men jeg kan ikke ta med Rødven. Du sa selv at hjertet hans er svakt. Og Ola er allergisk mot dyr, – sa hun.
Anders ble lamslått. Det føltes som om en valse hadde kjørt over ham:
– Vent, hvilken Ola? Hva har allergi og Rødven med saken å gjøre? – spurte han stille.
– Anders, hører du ikke? Ola er sjefen min og forloveden min. Vi reiser til London. Jeg har lenge drømt om å bo og jobbe i utlandet. Det er så mye erfaring!
Men vi kan ikke ta med Rødven. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Å la ham bli med mamma er ikke et alternativ, og å gi ham bort… Du vet at Rødven ikke stoler på fremmede, – sukket Kari.
Anders satt stille.
“Så dum jeg er!” – tenkte han. Han tok seg sammen og smilte likeglad:
– Nei, Kari. For en nyhet! Du trenger ikke bekymre deg. Alt ordner seg, lover! Jeg kan ta Rødven. Han kjenner meg. Det viktigste er at du blir lykkelig, – sa han glad.
Kari så inn i øynene til Anders. De hadde plutselig blitt triste og slukket, selv om de strålte av lykke for et øyeblikk siden.
– Hva var det du ville si? – spurte hun usikkert.
– Å, det er bare tull. Litt omorganisering på jobben, – viftet Anders med hånden…
To måneder forberedte Kari seg på reisen.
Rart nok, jo nærmere flyttedagen kom, desto tyngre ble hjertet hennes:
“Jeg er vel redd for å forlate mamma alene…” – tenkte Kari. Men innerst inne visste hun at det ikke var hovedgrunnen til sorgen.
Hele tiden så hun for seg det triste blikket til Anders. Hvordan skulle hun klare seg uten ham? De hadde jo vært bestevenner så mange år.
Den siste tiden hadde Kari til og med begynt å føle at vennskapet deres hadde utviklet seg til noe mer…
“Nok! Snart skal jeg bo med Ola i London. Og likevel tenker jeg på Anders” – prøvde Kari å jage bort de urolige tankene.
Rødven krøp forsiktig opp i fanget hennes. Han følte at noe var galt med matmoren. Derfor prøvde han å trøste henne med en myk mjau.
– Rødven, lille venn. Hvordan skal jeg klare meg uten deg? – hvisket Kari.
Hun husket den nylige samtalen med Ola, som tydelig hadde gjort det klart at katten ikke hadde plass i livet deres:
– Kari, jeg kan ikke gå på piller hele livet på grunn av et eller annet dyr. Uansett hvor kjært det er, – sa han.
Og disse ordene lød som en dom…
– Nå, Kari, tiden er kommet for å si farvel! – sa Anders muntert. Han holdt Rødven i armene.
– Anders, ring meg, ikke glem, – hvisket jenta gråtende.
– Ikke vær lei deg, ellers blir Rødven nervøs. Beklager at vi ikke kan kjøre til flyplassen for å følge deg, – smilte Anders.
De sto i gangen utenfor leiligheten. Han slapp Rødven inn og omfavnet Kari.
“Ikke slipp henne… Bare ikke slipp!” – banket det i tinningene hans.
– Jeg må gå, – sa Kari og kysset ham på kinnet.
– Jeg glemmer deg aldri. Aldri, – hvisket Anders og slapp henne…
Hun sto ved innsjekkingsskranken og forsto at hun i dette øyeblikk avgjorde skjebnen sin.
– Hvorfor ser du så trist ut? – oppmuntret Ola henne.
Hun prøvde å smile.
“Jeg glemmer deg aldri… Aldri…” – banket ordene til Anders i tinningene hennes…
Kari så ut av vinduet på flyplassbygningen som ble mindre og mindre.
– Har du kommet tilbake fra noe? – spurte drosjesjåføren.
– Nei, jeg bare ble igjen, – svarte Kari med gledestårer.
– Slikt skjer… Jeg tror du tok det riktige valget, – sa sjåføren filosofisk.
Rødven satt og så trist ut.
– Alt ordner seg, Rødven! – trøstet Anders.
Noen banket på døren. Han åpnet og ble stående…
– Den gangen på bursdagen din, ville du tilstå noe, men jeg avbrøt, – sa Kari.
Anders smilte:
– Hva gjør du her? – spurte han.
– Anders, svar meg: hva var det du ville si? – gjentok Kari.
Men han var stille og så på henne. Så gikk han nærmere og tok henne i armene.
Hun strøk over den glade Rødven, som gned seg mot beina hennes, og hvisket:
– Jeg elsker deg, og jeg kan ikke leve uten deg og Rødven…
– Det var akkurat det jeg ville si deg, kjære, – svarte Anders.
*****
Noen ganger er det ikke det vi tror vi vil, som gir oss mest lykke. Vennskap og kjærlighet finner oss ofte når vi minst venter det, og det modigste valget er å lytte til hjertet, ikke til fornuften alene.
