Mamma, Molly har tygd på blyanten min igjen!
Sunniva stormet inn på kjøkkenet med en avgnagd fargeblyant i hånden, og bak henne trippet en skyldbetynget labrador med logrende hale. Ingrid måtte rive seg løs fra komfyren, der både suppa småkokte og kjøttkakene freste iltert i panna, og sukket tungt. Tredje blyant i dag.
Kast den i søpla og hent en ny i skuffen, sa hun. Henrik, har du gjort matteleksene?
Nesten! lød det fra rommet til barna.
«Nesten» fra den tolv år gamle sønnen betydde at han satt limt til mobilen, med matteboka ved siden av, urørt. Ingrid visste det godt, men nå måtte hun både snu kjøttkaker, røre i suppa, fange fireårige Andreas som målbevisst krabbet mot hundeskålen, og ikke glemme klesvasken i maskinen.
…Tretti-to år gammel. Tre barn. Én ektemann. Én svigermor. Én labrador. Og hun det eneste tannhjulet som fikk hele maskineriet til å gå rundt.
Ingrid ble sjelden syk. Ikke fordi hun var av jern, men fordi hun ikke hadde råd til det. Hvem skulle lage mat? Pakke sekker? Lufte Molly? Svaret var: ingen andre.
Inger, kommer middagen snart?
Margit dukket opp i døråpningen og støttet seg tungt til stokken sin. Åttifem år gammel, fortsatt kvikk i hodet og med god apetitt.
Etter fem år under samme tak, kunne Ingrid telle på én hånd hvor mange ganger den eldre kvinnen faktisk hadde bidratt hjemme.
Ti minutter, Margit.
Den gamle nikket tilfreds og subbet inn i stua. Av og til, om kvelden, leste hun eventyr for Andreas. «Den lille røde høna» eller «Reven og gåsa» ikke mye variasjon, men gutten lyttet med stjerner i øynene. Resten av døgnet satt Margit og så på dramaserier, eller ventet på at neste måltid skulle bli servert.
…Klokken viste halv seks da nøkkelen dreide i døra. Øystein kom inn med det samme ansiktsuttrykket som en som har løpt Oslo maraton.
Er middagen klar?
Ikke «hei» engang. Ingrid pekte bare mot det ferdigdekte bordet. Mannen gikk og vasket hendene, satte seg på plassen sin. TV-en startet som automatikk fjernkontrollen virket nærmest som en kroppsdel.
I dag fikk Sunniva fem på lesing, prøvde Ingrid seg.
Mhm.
Og Henrik trenger hjelp med miljøprosjektet sitt.
Mhm.
«Mhm» det var det meste man kunne vente seg. Etter middag flyttet Øystein seg til sofaen. Arbeidsdagen var ferdig. Oppdrag utført. Han hadde brakt penger inn resten var ikke hans sak.
Når barna omsider sov, åpnet Ingrid laptopen. Netthandel, ordrehåndtering, kundeservice og leveringer. Ingen stor lønn, men det var egne penger. I tillegg leide hun ut en liten leilighet fjerde året på rad.
«Burde egentlig flytte», tenkte hun. Men så kom alle de vante motargumentene: Henrik går på en god skole, Sunniva trives i barnehagen, tap av leieinntekter… Ingrid lukket laptopen. I morgen. Alt i morgen.
Desember kom med julestria og influensa. Temperaturen steg til 39 grader på noen timer. Kroppen verket, halsen brant, hodet dundret. Ingrid kom seg med nød og neppe til senga.
Mamma, du er syk, sa Henrik nøkternt, da han tittet inn.
Øystein kom like etter, med noe som kunne minne om bekymring i blikket. Men bekymringen var ikke for henne.
Bare du ikke smitter moren min. Influensa på hennes alder er alvorlig.
Ingrid lukket øynene. Selvsagt. Margit. Hun måtte ikke glemme det viktigste.
De neste tre dagene var et febermareritt. Svetting, tørre lepper, dyner som klistrer seg fast. Ikke en eneste gang hverken mann, barna eller svigermor kom med et glass vann til henne. Vannkokeren sto på kjøkkenet, ti skritt unna. De ti skrittene stavret Ingrid av gårde selv, klamrende til veggene.
Alle var bare bekymret for Margit. «Ikke gå inn der, mamma er syk.» «Ta på deg maske når du går forbi soverommet.» «Kanskje vi skal legge henne på et annet rom?»
Henne Ingrid. I sitt eget hjem ble hun sett på som smittekilden, mens det var de andre som skulle beskyttes.
En uke senere fikk de andre i husstanden viruset. Først Andreas snørrete, varm, grinete. Så Sunniva. Så Øystein, som demonstrativt klagde over 37,2 i feber, og til sist Margit med høylytte klager og enda flere krav.
Ingrid knapt på beina selv reiste seg. Kyllingsuppe. Apoteket. Febermåler. Vaskebøtte. Vaskemaskin. Den vanlige runden, bare denne gangen med bomull i knærne.
Øystein, pass Andreas en time. Jeg må på apoteket.
Han stønnet tungt, men sa ja. Presist etter seksti minutter Ingrid tok tiden bar han sønnen inn på soverommet igjen.
Jeg er sliten. Jeg har jo også feber.
Tretti-seks og åtte. Ingrid sjekket.
Våren var ikke snillere. Ny forkjølelse, nye febersyke barn, nye våkenetter. Andreas gråt, Sunniva nektet å ta hostesaft, Margit krevde spesialmat. Midt i kaoset totalt frisk Øystein.
Øystein, jeg trenger litt hjelp.
Ingrid, jeg hjalp jo forrige helg. Nå jobber jeg, og det er slitsomt.
Han trakk bare på skuldrene. Det forklarte tydeligvis alt. Om kvelden satte han seg til bords, ventet på middag. Syke barn, en sliten kone, rotete leilighet ikke hans sak.
En kveld, etter at Andreas endelig sov, og de store jobbet med leksene, gikk Ingrid bort til mannen. TV-en sto på fotballkamp.
Hvorfor hjelper du meg aldri? Hvorfor er det bare jeg som skal dra hele lasset?
Øystein svarte ikke. Lydnivået på TV-en økte. Ingrid sto stille i døråpningen og skjønte alt uten et ord.
Neste dag tok hun frem et par store bager. Barnas klær, leker, viktige papirer. Henrik sto i døråpningen:
Mamma, skal vi reise et sted?
Vi skal til mormor Randi.
Hvor lenge?
Vi får se.
Sunniva hoppet av glede mormor bakte alltid hennes favorittboller. Andreas forstod ingenting, men dro med seg kosedyret for sikkerhets skyld.
I siste liten husket hun Molly. Hun fikk bli med.
Øystein ble liggende på sofaen. Han løftet ikke engang blikket da hun sto i gangen med barna i vinterdresser og bager klare. Når døren smalt igjen, byttet han kanskje bare kanal på TV-en.
Randi tok imot datteren og barnebarna uten spørsmål. Hun serverte mat, ga klemmer. Femtiåtte år, lærer med tretti års erfaring hun skjønte alt uten at Ingrid behøvde å forklare.
Bli så lenge du vil.
På den tredje dagen begynte telefonen å kime. Øystein.
Ingrid, kom tilbake. Det er rotete her. Ingenting å spise. Mor maser konstant.
Ikke et ord om savn, ikke et ord om barna. Bare klager over manglende bekvemmelighet.
Øystein, det er ikke en kone du trenger. Det er en hushjelp.
Hæ? Hva mener du nå ?
Har du egentlig savnet barna i det hele tatt?
Stille. Betydningsfullt og utmattende stille.
Jeg tjener penger, sa han til slutt. Hva mer vil du ha?
Ingrid la på røret. Alt var over, og det ga en underlig ro.
To uker senere flyttet leietakerne ut, og Ingrid og barna flyttet inn. Ny skole til Henrik, ny barnehage til Sunniva det ordnet seg enklere enn hun trodde.
Siste samtalen med Øystein ble definitivt sluttpunktet. Alt det usagte, alle svelgede tårer, alle netter alene med syke barn alt kom ut som en elv det ikke fantes noe vern mot.
Jeg har vært gratis hushjelp i tolv år! Og ikke én gang har du spurt hvordan jeg har det! Eller hvordan det er å leve sånn! Nå er det nok!
Hun blokkerte nummeret. Og sendte inn skilsmissepapirene.
Retten var unnagjort på tjue minutter. Øystein protesterte ikke, skrev under på bidrag og gikk ut. Kanskje han forstod. Mest sannsynlig orket han bare ikke mer bråk.
…Om kvelden satt Ingrid på kjøkkenet i deres nye, gamle leilighet. Henrik leste bok på rommet sitt. Sunniva tegnet på kjøkkenbordet, dønn konsentrert. Andreas bygget med klosser på gulvet.
Stille. Fredelig. Molly sov ved føttene hennes.
Hun måtte fortsatt lage mat, rydde og jobbe på kveldene. Men nå var det for de menneskene som virkelig var hennes familie. Og hun bestemte seg for å oppdra barna sine til å bli medmennesker ikke noen som sin far.
Mamma, sa Sunniva, du smiler mye oftere nå.
Ingrid smilte på nytt. Sunniva hadde helt rett.
Noen ganger må man velge seg selv for å finne lykken og for å lære barna hva kjærlighet egentlig betyr.
