– Du skjønner vel at mamma har det vanskelig? – Ole kastet bilnøklene opp i hånden, uten engang å se på meg. – Hun har stelt med såplantene. Er det så mye å be om å hjelpe i tre dager? Hver gang er det det samme.
Jeg sto ved det åpne bagasjerommet og så på de tre digre koffertene jeg hadde pakket selv. I den ene: barneklær, i den andre: varme gensere til kvelden, i den tredje: sengetøy, fordi svigermor ikke ville låne oss sitt fra kommoden.
Vår fem år gamle Astrid satt allerede og vred seg bak i bilen, med bamsekaninen trygt inntil brystet. Tore, som nettopp hadde fylt åtte, bladde mismodig i en tegneserie. Foran meg lå nok en helg som skulle ha vært en velfortjent pause etter en førtitimers arbeidsuke i regnskapsavdelingen, men som i stedet så ut til å bli frivillig straffearbeid.
– Å hjelpe i tre dager, det er å komme, grille pølser og vanne to bed om kvelden, Ole, – stemmen min var rolig. – Men når jeg står bøyd over jordbærene fra morgen til kveld mens Anne Sigrid inspiserer hver eneste busk, da heter det noe annet.
Mannen min smelte igjen førerdøren og satte seg bak rattet.
– Greit, vi drar nå. Vi ordner opp der. Det er alltid lettere på stedet.
Jeg satte meg på passasjersetet, spente meg fast og stirret ut på veien. Bilen startet, og vårt rolige forstadshus ble liggende bak oss. Foran oss lå to timer på en humpete vestlandsvei, hetebølge og følelsen av at jeg igjen ga tapt uten kamp.
Ni års ekteskap hadde lært meg at å krangle med Ole om foreldrene hans er som å prøve å stanse et tog i fart. Det var lettere å gi seg, holde ut i to døgn, og så bruke tre dager på å komme til hektene igjen i leiligheten i Oslo. Men denne gangen var det noe som protesterte der inne, som om en tynn tråd var strukket til bristepunktet.
Veien gikk i det uendelige. Ungene bak begynte å sutre halvveis. Tore klaget over kvalmen, Astrid mistet kaninen sin mellom setene og klynket stille. Ole ble sint, skrudde opp radioen der en gammel slager gikk, og kjørte forbi lastebiler i villmannstakt.
– Var vi nødt til å ta med så mye? – kastet han frem, og så raskt i bakspeilet. – Mamma sa hun hadde gamle klær til hagearbeid. Hvorfor måtte du dra med alle disse posene?
– Fordi din mors gamle klær er fettete hjemmesydde kjoler i str. 52 som jeg ikke orker å gå i, – jeg prøvde å holde stemmen rolig. – Og ungene trenger rene skift.
– Å, ikke begynn nå. Du leter alltid etter problemer der det ingen er. Mamma venter, hun har bakt rabarbrapai, og du sitter der som om du skal i rettergang.
Jeg tidde. Det var ikke vits å krangle. Ole mente at hytteturen til foreldrene hans var det beste som kunne skje oss i helgen. For ham var det en reise tilbake i tid, der han kunne gå i gamle shorts, drikke melk fra nabogården og slippe alt ansvar.
For meg var det en endeløs eksamen i «den perfekte svigerdatter», som jeg strøk på gang på gang, uansett hvor mye jeg prøvde.
Da bilen svingte inn på grusveien, begynte understellet å dunker. Grå gjerder, tindvedkratt og like små trehus fløy forbi. Hytta – eller rettere sagt svigermors hytte – skilte seg ut med et grønt stakittgjerde og et digert drivhus som reiste seg som en futuristisk kuppel.
Anne Sigrid sto allerede ved grinda. Hun hadde på seg ei blå rutete hageforkle og holdt en hagesaks i hånda. Ved siden av, på en lav krakk under epletreet, satt svigerfar Per og reparerte en gammel radio.
– Endelig framme! – svigermor åpnet grinda før Ole rakk å skru av motoren. – Slapp dere unna køene? Kom inn, maten blir kald. Marit, vennen, du ser så blek ut. Stakkar, byen har tatt knekken på dere. Men her er det frisk luft, du kommer raskt i form.
Hun smilte, men blikket hennes gled allerede vurderende over t-skjorten og de lyse jeansene mine. Jeg kjente det blikket. Nå starter scanningen: hva koster klærne, hvorfor er de så lyse, hvorfor har du sminke på hytta.
***
Middagen gikk på Anne Sigrids premisser. Hun fordelte kjøttsuppe i skålene sine og ga instrukser for kvelden. Ole spiste med god appetitt, smattet og nikket.
– Ole, du må støtte opp bringebærbuskene, ellers faller de, – svigermor tørket seg forsiktig om munnen. – Marit og jeg tar hagebedene. Ugresset har eksplodert etter regnet. Hvis vi ikke luker i dag, kommer vi ikke til løken i morgen.
– Mamma, jeg tenkte å ta med ungene på elva, – sa Ole nølende, og strakte seg etter en pai til. – Det er så varmt, de får bade litt.
– Elva renner ikke bort, – avbrøt Anne Sigrid. – Vannet er fortsatt for kaldt. Ungene blir forkjølet. Dere rekker det. Først arbeid, så hygge. Marit, er du ferdig? Sett tallerknene i vasken, så går vi. Jeg har gjort klart redskap til deg.
Jeg så på mannen min, håpet på støtte. Men Ole studerte nøye mønsteret på kruset sitt. Han gjorde alltid sånn – trakk seg i skyggen og lot meg takle moren alene.
En halvtime senere sto jeg på alle fire mellom lange rekker med løk. Solen stekte nådeløst, selv gjennom skyggeluen. Jorden var tørr og klumpete, ugresset satt som spikret. Ved siden av, på en plaststol, satt Anne Sigrid. Hun luket ikke selv – legen hadde forbudt henne å bøye seg på grunn av blodtrykket – men hun veiledet med skarphet.
– Ta dypere, Marit, dypere. Roten må med, du bare nipper av toppen. Om tre dager er det like tett igjen. Og ikke stress, gjør det grundig. Vi dyrker jo til oss selv, til barnebarna. Vil du ikke at ungene skal få vitaminer uten sprøytemidler?
Jeg røsket opp en stor løvetann. Jorden satt fast under neglene. Manikyren jeg hadde betalt en formue for torsdag kveld, var historie i løpet av ti minutter. Sinnet kokte sakte inni meg. Ikke på svigermor – hun hadde alltid vært sånn, det var ikke noe å gjøre med. Men på mannen min. På meg selv. På at jeg igjen satt her i støvet, gjorde andres vilje, mens mine egne helgeplaner gikk i vasken.
– Mamma, kan jeg få vann? – Astrid kom løpende bort til bedet, rød i kinnene av varme. Hun hadde prøvd å leke med naboens hund, men den lå og sov i skyggen og brydde seg ikke.
– Ta i huset, det står en mugge på bordet, – sa jeg og tørket svetten av pannen med håndbaken.
– Ikke kom inn med jord, du, – blandet Anne Sigrid seg. – Ole! Hent vann til Astrid fra brønnen, og ta med til Marit også, hun er jo helt rød.
Ole, som akkurat sto og diltet med en spiker på gjerdet, la fra seg hammeren og tuslet mot brønnen. Bevegelsene hans var så trege at jeg fikk lyst til å kaste ei hakke etter ham.
Lørdag kveld kjente jeg ikke igjen ryggen min. Musklene verket av uvant arbeid, håndflatene brant. Vi hadde gått over til gulrotbedene, som krevde nøyaktig luking – de spede spirene var så like ugresset.
– Herregud, for en luking, – Anne Sigrid reiste seg fra stolen og kom nærmere for å inspisere. – Du har jo dratt opp halvparten av gulrøttene, Marit! Se her, tomt, og her er tomt. Jeg ba deg være forsiktig. Har du tankene et annet sted?
Jeg stivnet, fortsatt med en neve ugress i hånda. Noe klikket inni meg. Rolig, tenkte jeg. Bare rolig. Det er bare en eldre dame. Hun mener det godt.
– Anne Sigrid, jeg prøver å gjøre det pent. Spirene er så små, de er vanskelige å se.
– Hvis du ikke ser, må du bruke briller, – svarte svigermor skarpt. – Min Ole luket disse bedene perfekt da han var liten. Du er en voksen kvinne, men kan ikke gjøre de enkleste tingene. Dere moderne jenter er til ingen nytte. Bare penger til bad og spa.
Bak meg kom Ole. Han hadde akkurat kommet tilbake fra byggvarehuset, der han hadde vært med faren for å kjøpe bord. I hånda holdt han en is. En. Han spiste den allerede og slikket de hvite dråpene av fingrene. Til ungene hadde han kjøpt kjepp. På meg hadde ingen tenkt.
– Mamma, ikke mas, – sa han dovent og satte seg på trappa. – Marit gjør det så godt hun kan. Hun er bare ikke vant til det.
– Nettopp, vant til det! – tok Anne Sigrid imot, ivrig etter sønnens støtte. – Og derfor må hun lære seg. Ellers kommer hun hit, slenger seg i en hengekøye med en bok, og tror hun er på hotell. Men her må det jobbes. Far og jeg har holdt denne tomta i tretti år, hvert eneste jordstykke med egne hender. Men hun kan ikke bøye seg.
Jeg reiste meg langsomt. Ristet jorden av buksebeina. Et stikk i ryggen, men jeg lot som ingenting. Så på svigermor – ansiktet hennes samtidig indignert og triumferende. Så på Ole – han satt på trappa, spiste opp vaffelisbiten og stirret på mobilen, helt frakoblet det som skjedde. For ham var denne samtalen bare bakgrunnsstøy.
– Jeg er ferdig, – sa jeg lavt.
– Ferdig? – svigermor slo ut med armene. – Hvem skal ta de tre siste bedene? Det er meldt regn i natt, i morgen gror alt igjen!
– De får du ta, Anne Sigrid. Eller sønnen din. Men jeg setter ikke mine ben i disse bedene igjen. Noensinne.
Jeg snudde og gikk mot huset. Hvert skritt var tungt, beina føltes som bly, men inni meg vokste en merkelig, ny følelse av frihet. Som om jeg lenge hadde båret en tung, ubrukelig koffert uten håndtak, og nå slapp jeg taket.
Inne gikk jeg rett til rommet der vi skulle sove. Dro koffertene fram under sengen og begynte å pakke. Barne-t-skjorter, shorts, sengetøy – alt fløy ned i sekkene uten omtanke.
Ole kom i døra. Han så forvirret ut, nesten litt redd.
– Marit, hva er det du gjør? Mamma tar valerian. Hvorfor måtte du være så frekk mot henne? Hun er gammel, hun har dårlig hjerte.
– Moren din er sprekkferdig av energi, Ole, – jeg glidelåste igjen den første kofferten. – Hun skal nok overleve oss alle. Men ryggen min er ødelagt. Hent ungene. Vi drar.
– Drar? Lørdag kveld! Køene inn til Oslo er vonde. Er du spik spenna gal? Over noen gulrøtter lager du sirkus?
– Jeg lager ikke sirkus. Jeg drar hjem. Vil du bli, så bli med mamma og gulrøttene. Bilen er min, nøklene har jeg. Ungene tar jeg med.
Ole stilte seg i døråpningen.
– Du drar ingen steder. Slutt med hysteriet. Ro deg ned, vi spiser kveldsmat, drikker te, så ordner alt seg. Mamma roer seg, hun glemmer fort.
Jeg så på Ole. Rolig, uten den panikken som vanligvis grep meg under kranglene våre. Og husket ordene til venninna mi: «Han kommer aldri til å stille seg på din side.» For ham var jeg alltid nummer to; mamma var sjefen, jeg måtte finne meg i alt.
– Flytt deg, Ole.
Jeg tok de to tunge koffertene og gikk ut i gangen. Ungene satt på sofaen i stua, stille, og merket at noe var galt.
– Tore, Astrid, ta på skoene. Vi drar hjem til Oslo.
– Hurra! – Tore hoppet ned fra sofaen og gjemte ikke gleden. Hyttelivet med bestemors evinnelige forbud mot å løpe i plenen og plukke bær uten lov var ham også mer enn nok.
Anne Sigrid sto på verandaen med sammenpressede lepper. Per bak henne røykte taus, stirret ut mot trærne. Ingen holdt oss igjen, ingen ba oss bli.
Ole fulgte meg helt til bilen. Han prøvde fortsatt å stoppe meg.
– Du gjør en stor tabbe, Marit, – sa han lavt mens jeg lastet inn i bagasjerommet. – Mamma kommer aldri til å glemme dette. Du ødelegger forholdet for en bagatell.
– Vet du hva, Ole? – jeg lukket bagasjerommet og snudde meg mot ham. – Du bryr deg ikke om følelsene mine. Jeg kommer aldri til å dra på hytta til foreldrene dine igjen. Det er en endelig beslutning. Vil du besøke dem, så gjør du det gjerne – hver helg om du vil. Du kan ta med ungene hvis de selv vil. Men uten meg. Jeg er ferdig.
Jeg satte meg bak rattet, startet motoren. Ole sto ved gjerdet med hendene i lommene. Han så ut som en forvirret guttunge som hadde mistet sin faste leke. Han satte seg ikke inn i bilen. Han ble igjen på hytta, ved siden av mamma, som allerede sto på verandaen og gestikulerte mot ham.
Vi kjørte ut porten. I bakspeilet så jeg mannen min bli mindre og mindre, sammen med det grønne stakittgjerdet og det digre drivhuset. Trykket over brystet var der, men det var en annen følelse: en pussig lettelse, som om jeg hadde sluppet et tungt åk.
Ekteskapet ville ikke rakne i morgen, vi skulle nok finne en måte å leve videre. Men den gamle Marit, som var villig til å finne seg i ydmykelser for en fredens illusjon, fantes ikke lenger.
Jeg tråkket på gassen, og bilen rullet ut på grusveien, bort fra en hytte der jeg altfor lenge hadde forsøkt å leve etter andres regler.
– Mamma, skal vi aldri mer på hytta til bestemor? – spurte Astrid stille fra baksetet.
Jeg så i bakspeilet. Datteren holdt bamsekaninen inntil seg, og Tore ventet spent på svaret.
– Til bestemor og bestefar kan du og pappa dra, hvis dere vil, – sa jeg og skiftet gir mens jeg svingte ut på asfaltveien. – Men jeg har andre planer for helgene framover.
Bensinstasjonslyset blinket foran oss. Jeg svingte inn for å kjøpe juice til ungene og en kopp kaffe til meg selv. Det var fortsatt åtte mil hjem til Oslo, og den kjøreturen skulle jeg ta i mitt eget tempo.
