Før var jeg en slange og en latsabb for svigermor. Nå er jeg blitt en helgen. Hun ringer meg nesten hver dag og ber om tilgivelse. Men jeg tror ikke en eneste stavelse. Jeg har bare én ting å si: «Det får dere så godt som! Høste det dere sådde!»
Sånn var det: I 2017 giftet jeg meg med Petter. Vi studerte sammen, møttes på første året på Universitetet i Oslo. Etter bachelorgraden stiftet vi familie. Jeg var ikke herfra – kom fra en liten bygd i Gudbrandsdalen.
Siden vi var studenter og ikke hadde penger, bestemte vi oss for å bo hos svigermor. Gudrun hadde en stor tre-roms leilighet sentralt i byen, nyoppusset. Jeg gikk med på det for å spare fort til vårt eget rede, slapp å leie.
Men svigermor tok meg aldri inn. Hun skammet seg ikke for å si at hun ønsket en bedre kone for sin eneste sønn:
– Du er en skitten bondejente. Her i byen er det andre lover, kjære deg. Trodde du skulle gifte deg for å stjele leiligheten? Glem det!
Jeg hadde allerede fått jobb som assistent i et oversettelsesbyrå. Etter det prøvde jeg å rydde og lage mat hjemme. Men jeg kunne aldri gjøre henne til lags.
– Hva er dette for sølevann?
– Det er kjøttsuppe, fersk, akkurat kokt.
– Du har sikkert laget sånn suppe til grisene!
Petter prøvde ikke engang å snakke med moren. Han var så redd for henne. Han var redd for at hun skulle kaste oss ut på gaten.
Illustrasjonsbilde.
Men problemene sluttet ikke der. Etter ett år hadde vi samlet en solid sum, men alle pengene gikk til oppussing for svigermor. Vi kjøpte nytt kjøleskap, mikrobølgeovn, vask, ventilator og skap. Det gamle kjøleskapet kastet hun ikke, men satte det på soverommet vårt. Der oppbevarte vi all maten vår. En gang tok jeg et smør fra henne – hun brølte som om jeg hadde ranet henne!
Jeg levde i dette galehuset i tre år til. Da pandemien kom, gikk alt til helvete. Petter mistet jobben, satt hjemme hele tiden. Jeg jobbet hjemmefra, fikk en bærbar PC fra jobben.
Men svigermor klaget fortsatt:
– Er det jobb? Du burde heller vaske opp!
– Straks, bare ferdig med dette papiret.
– Og lage mat? Se på Petter, så tynn han er! Du er en dårlig husmor!
Da holdt jeg ikke ut lenger. Pakket sakene og dro tilbake til foreldrene på bygda. Petter ringte bare én gang – ba meg forsones med moren.
Så ble vi skilt. Jeg, takk Gud, jobbet hardt og greide å kjøpe en leilighet i byen. Nylig kjøpte jeg også bil. Nå bor jeg i Oslo, har mitt eget oversettelsesbyrå og flotte ansatte.
For en måned siden ringte svigermor uventet:
– Synne, du er så flink. Jeg har hørt at du har en god jobb. Jeg sa alltid at du ville oppnå mye.
Jeg mistet mælet. Husket hvordan hun pleide å «rose» meg.
– Takk…
– Har du giftet deg igjen?
– Nei. Hva har det med deg å gjøre?
– Petter visner uten deg. Kanskje dere kan møtes?
Det viste seg at Petter etter skilsmissen ikke fant noen – verken kvinne eller jobb. Han satt på morens nakke alle disse årene, bare hatt litt småjobber.
Og svigermor hadde nok hørt om virksomheten min og leiligheten, så hun bestemte seg for å «forsone seg». Nå ringer hun nesten hver dag. Jeg ble lei og ville sette en stopper for dette tullet:
– Vet du hva, du har sikkert glemt hvordan du kalte meg skitten bondejente, hvordan du kritiserte maten min. Hvordan du skjelte ut jobben min!
– Det var lenge siden. Glemt er glemt.
– Nei, sånn fungerer det ikke. Gud har straffet deg for det! Du får passe på sønnen din og finne en verdig kvinne til ham. For jeg er jo skitten bondejente!
Jeg skammer meg ikke et sekund for at jeg sendte svigermor av gårde. Tidligere svigermor. Hun ødela familien vår, og nå vil hun forsone seg? Takk, men som man sier – du kan ikke gå over samme elv to ganger.
