– Vi blir boende hos deg en stund, for vi har ikke penger til å leie egen leilighet! – Slik sa min venninne til meg. Jeg er en svært aktiv kvinne. Selv om jeg er 65 år gammel, klarer jeg fortsatt å besøke nye steder og møte interessante mennesker. Med både glede og vemod minnes jeg ungdomstiden, da man kunne tilbringe ferier hvor enn man ville! Man kunne dra til sjøen, dra på telttur med venner, eller ta en båttur på en hvilken som helst elv. Alt dette kunne man gjøre for en billig penge. Men den tiden er forbi. Jeg har alltid elsket å bli kjent med nye folk. Jeg har møtt mennesker på stranden og i teatret, og mange av disse vennskapene har vart i flere år. En dag møtte jeg en kvinne som het Sara. Vi bodde på samme pensjonat i ferien, og vi skiltes som gode venner. Årene gikk, iblant skrev vi brev og sendte hverandre julekort. Men så, en dag, fikk jeg et telegram. Det var uten avsender, og det sto bare: “Toget kommer klokka tre om natta. Vent på meg på stasjonen!” Jeg ante ikke hvem som kunne ha sendt telegrammet. Selvfølgelig dro ikke mannen min og jeg noen steder. Men klokken fire banket det på døren. Jeg åpnet – og ble stum av forbauselse. Der sto Sara, sammen med to tenåringsjenter, en bestemor og en mann, og de hadde med seg en enorm haug med bagasje. Både mannen min og jeg ble sjokkerte, men vi slapp dem likevel inn. Sara sa til meg: – Hvorfor kom du ikke for å hente oss? Jeg sendte deg jo et telegram! Forresten, taxi koster jo penger! – Unnskyld, men jeg ante ikke hvem det var fra! – Men jeg hadde jo adressen din. Nå er vi her. – Jeg trodde vi bare skulle skrive brev til hverandre, ikke mer enn det! Senere fortalte Sara at én av jentene nettopp var ferdig med videregående og nå skulle begynne å studere. Resten av familien var med for å støtte henne. – Vi skal bo hos deg! Vi har ikke råd til å leie! Dessuten bor dere nær sentrum! Jeg ble sjokkert. Vi er jo ikke engang i slekt! Hvorfor skulle de bo hos oss? Vi måtte lage mat til dem tre ganger om dagen. De tok med seg litt mat, men lagde aldri noe selv – jeg måtte gjøre alt. Jeg orket ikke mer, så etter tre dager ba jeg Sara og familien hennes om å flytte ut. Det spilte ingen rolle for meg hvor de dro. Det ble et kaos uten like. Sara begynte å slå med kjøkkenutstyr og skrek hysterisk. Jeg var bare målløs over oppførselen hennes. Deretter dro de. De klarte å stjele med seg morgenkåpen min, noen håndklær og utrolig nok – tok de også med seg den store gryta full av kål. Hvordan de fikk det til, aner jeg ikke, men gryta var sporløst borte! Slik endte vårt vennskap. Heldigvis! Jeg har aldri sett eller hørt fra henne igjen, og nå er jeg mye mer forsiktig når jeg møter nye mennesker.

15. april

Noen ganger undrer jeg meg over hvor naiv jeg kan være, til tross for at jeg er 65 år og har mye livserfaring. Selv nå elsker jeg å utforske nye steder, gå på museer i Oslo, reise til fjellene eller ut til kysten ved Stavanger, og møte nye, spennende mennesker. Med et smil og litt vemod tenker jeg tilbake på ungdomsårene. Den gang kunne vi ta toget til Kristiansand, teltet på ryggen, og le med venner ved sjøen. Eller hoppe på en båt over til en liten øy. Alt var billig; vi kunne gjøre det meste for noen få hundrelapper.

Men det er en annen tid nå.

Jeg har alltid satt pris på å bli kjent med folk. Enten det var på en strand på Sørlandet, under en forestilling på Nationaltheatret, eller på kafé i Bergen. Mange av disse vennskapene har vart i årevis.

En sommer for mange år siden møtte jeg ei dame som het Åse. Vi bodde på samme gjestehus på Hvaler. Da vi reiste hjem, var vi blitt gode venninner. Etter det holdt vi kontakten sporadisk, stort sett gjennom julekort og noen brev. Så, plutselig en dag, fikk jeg et telegram. Det sto ikke noe navn, bare: Toget kommer inn klokka tre i natt. Møt meg på stasjonen!

Jeg ante ikke hvem som hadde sendt meldingen. Selvfølgelig dro ikke mannen min og jeg til Oslo S midt på natta. Men rundt fire-tiden ringte det på døra. Jeg åpnet i halvsøvne og der sto Åse, sammen med to tenåringsjenter, en eldre dame og en mann. Med masse bagasje. Både jeg og mannen min ble paffe, nesten målløse. Likevel lot vi dem komme inn. Åse så på meg og sa:

Hvorfor kom du ikke for å hente oss? Jeg sendte deg telegram! Taxien var dyr, altså!
Unnskyld, men jeg forsto jo ikke hvem det var fra!
Jaja, jeg hadde adressen din. Så her er vi.
Jeg trodde vi holdt oss til brevskriving, ikke husbesøk…

Så fortalte Åse at en av jentene hennes var ferdig med videregående dette året og tenkte å begynne på universitetet i Oslo. Hele familien hadde kommet for å støtte henne.

Vi skal bo hos deg! Vi har ikke råd til å leie egen leilighet, og dere bor så sentralt!

Jeg var forbløffet vi var jo knapt i slekt! Hvorfor skulle vi plutselig gi hele denne gjengen husrom? Dessuten forventet de å bli servert tre måltider om dagen. Av og til kom de hjem med matposer, men de lagde aldri mat selv. Alt falt på meg.

Etter tre dager klarte jeg ikke mer. Jeg ba Åse og familien pent om å finne et annet sted å bo. Det fikk være nok. Da ble det fullstendig kaos. Åse begynte å slå i tallerkener, ropte og hylte så det ljomet i hele oppgangen.

Jeg var helt sjokkert over oppførselen hennes. Da de endelig gikk, oppdaget jeg at de hadde fått med seg både morgenkåpen min, flere håndklær, og utrolig nok den store kjelen min med hjemmelaget fårikål! Jeg fatter ikke hvordan de greide å smugle den ut, men borte var den.

Slik endte vårt vennskap. Heldigvis, vil jeg si. Jeg hverken har sett eller hørt fra Åse siden. Nå er jeg langt mer forsiktig med hvem jeg slipper inn i livet mitt.