Grinden hos Pettersen hadde ikke lukket seg ordentlig siden i fjor sommer. Haspen løsnet da han skubbet den med skulderen, for han bar bøtter med vann. Siden den tid hang porten på bare ett hengsel, og vinden smalt den igjen om nettene – som om noen kom og gikk, men aldri våget seg inn.
Pettersen var blitt vant til det. Han ble vant til det meste fort. Til at kona døde for tre år siden. Til at sønnen ringte en gang i måneden, alltid på søndager, og at samtalen varte i fire minutter. Til at ugresset tok over hagen, fordi ryggen ikke holdt til å bøye seg, og å leie hjelp var som å innrømme at han ikke strakk til.
Katten kom i september. Grå, med en hvit flekk på brystet og et flerret øre. Den satte seg på trammen og stirret på døren. Mjauet ikke. Gned seg ikke mot beina. Bare satt der, som om den hadde et ærend og ventet på å bli sluppet inn.
Pettersen kom ut, så på den og sa:
– Jeg har knapt nok mat til meg selv.
Katten gikk ikke sin vei.
Han gikk inn igjen, fant et stykke kokt torsk i kjøleskapet, la det på et ark med avispapir og bar det ut på trammen. Katten spiste fisken, slikket seg om munnen og satte seg på samme plassen.
– Ja, sitt du, sa Pettersen.
I oktober bodde den inne. Ikke fordi Pettersen hadde bedt den, men fordi han en morgen åpnet døren og fant katten sovende på dørmatten i gangen. Hvordan den hadde kommet seg inn, var uklart. Døren var låst. Så oppdaget han at kjøkkenvinduet ikke gikk helt igjen, og forsto.
Han brydde seg ikke om å fikse vinduet.
Nabogutten Tom gikk forbi huset til Pettersen hver dag. Han var ni år, gikk i tredje klasse og tok snarveien over tunet fordi den var kortere. Grinden med den løse haspen lå midt på ruta hans. Tom så alltid inn i gården – ikke av nysgjerrighet, men fordi Pettersen hadde et gammelt epletre bak skuret, og om høsten lå det gule, sure, små epler under det, som Tom likevel plukket opp og spiste.
Nå var det ingen epler. Men vanen med å se seg om var der fremdeles.
Den torsdagen gikk Tom fra skolen og fikk øye på Pettersen som sto på trammen med en sekk av lerret i hendene. Sekken beveget seg.
Tom stanset ved grinden. Sekken i hendene til Pettersen rykket og skrapte, en dump lyd som negler mot treverk.
Pettersen så ikke gutten. Han gikk ned fra trammen, krysset tunet og bort til bilen – en gammel, møkkete Nissan som sto inntil gjerdet. Han åpnet bakdøren, la sekken på setet og gikk tilbake inn.
Tom sto stille. Hjertet hamret som om han hadde løpt, selv om han sto på samme sted. Han hadde sett katten hos Pettersen før. Den grå med den hvite flekken. Den satt av og til i vinduskarmen og så ut. Tom hadde en gang vinket til den, og katten hadde skjevt på hodet, som om den ikke forsto.
Sekken. Katten i sekken. Tom visste hva det betydde. Bestemor hadde fortalt at før i tiden druknet de kattunger i elva. Ikke av ondskap, men fordi det ikke var noen til å mate dem. Bestemor sa det som om hun snakket om været, og Tom hadde ikke sovnet før midnatt den kvelden, for i hodet så han sekken som sank ned i det svarte vannet.
Pettersen kom ut igjen. Nå hadde han en pappeske i hendene. Han satte den på baksetet ved siden av sekken, satte seg bak rattet og startet motoren. Nissansen hostet, frøs og krøp ut av tunet gjennom den åpne porten.
Tom trykket seg inntil gjerdet så bilen ikke skulle treffe ham. Pettersen kjørte forbi og snudde ikke hodet.
Gutten løp hjem.
Moren, Oda, sto på kjøkkenet og skar løk. Øynene var røde, men ikke av gråt – av løken. Tom stormet inn i gangen uten å ta av seg skoene, og ropte fra døren:
– Mamma, Pettersen stappet katten i en sekk og kjørte av gårde!
Oda la fra seg kniven.
– Hvilken katt?
– Den grå med den hvite flekken! Den som bodde hos ham! Han stappet den i sekken og satte den i bilen!
– Tom, ta av deg skoene. Du ødelegger hele gulvet …
– Mamma! Han har kjørt for å drukne den! Eller slenge den i skauen!
Oda tørket hendene på et håndkle. Så på sønnen. Han sto i åpen jakke, med sekken på skulderen, og underleppen skalv. Han gråt ikke, men var like ved.
– Tom, sett deg ned. Vi vet ikke hvor han har kjørt. Kanskje til veterinæren.
– Man tar ikke katter i sekk til veterinæren! Man har bur!
Og da fant Oda ikke noe å si. For sønnen hadde rett. Man tok ikke katter i sekk til dyredoktor.
– Greit, sa hun. – Jeg snakker med Pettersen når han kommer tilbake.
– Hva om det er for sent?
– Tom.
– Hva om det er for sent, mamma?
Oda tok av seg forkleet.
– Kom. Vi kjører.
Hun visste ikke hvorfor hun gjorde det. Pettersen hadde vært nabo i tjue år. En stille, fåmælt kar som før jobbet som mekaniker på fabrikken, og nå var pensjonist og fikset småtteri hos naboene mot en billig penge. Han drakk ikke. Lagde ikke bråk. Etter at kona døde, ble han enda stillere, som om lyden var skrudd ned noen hakk. Oda hadde gitt ham glass med syltetøy til jul, og hver gang sa han det samme: «Å, Oda, du skulle ikke det.» Men han tok imot. Og neste gang sa han det igjen.
Han så ikke ut som en som druknet katter.
Men sekken beveget seg. Tom hadde sett det.
Oda kjørte ut av garasjen. Tom satte seg ved siden av, spente seg fast og stirret ut av vinduet, som om katten kunne dukke opp langs veien. De visste ikke hvor de skulle – de visste ikke hvilken vei Pettersen hadde tatt. Mot elva? Mot skogen? Mot hovedveien?
– Mot elva, sa Tom med sikkerhet.
– Hvorfor det?
– Fordi bestemor sa at de alltid går til elva.
Oda svingte mot elva. Ikke fordi hun trodde på bestemorens historier. Men fordi hun ikke hadde noen annen plan, og Tom så på henne slik barn ser når de venter at en voksen skal fikse alt.
Veien til elva gikk gjennom en åker, så gjennom en bjørkelund, og så bratt nedover mot en bro. En gammel, trebro som bare ble brukt om sommeren. Resten av året kjørte folk heller om Osen – en omvei på åtte kilometer, men asfalt.
Det var ingen Nissan ved broa.
– Han er ikke her, sa Oda.
Tom svarte ikke. Han så på elva. Den var ikke frosset, for februar var mild, og vannet fløt grått og brunt med mørke flekker langs bredden.
– Vi kjører tilbake, sa Oda forsiktig.
– Gjennom Osen, ba Tom.
De kjørte gjennom Osen.
De så Nissan på veien tilbake. Den sto parkert ved veikanten i utkanten av Osen, utenfor en lav, enetasjes bygning med et skilt som sa «Veterinærstasjonen». Skiltet var gammelt, bokstavene falmet, og «stasjonen» så ut som «sta onen». Ved døra hang en lapp på A4-ark, men det var umulig å lese på avstand.
Oda stanset.
– Tom, vent i bilen.
– Nei.
– Jeg går med deg.
Hun diskuterte ikke.
Inne luktet det klor og noe søtt, som på apoteket. Bak en disk satt en kvinne i hvit frakk og skrev i en journal. I gangen var stolene tomme. Bak en lukket dør med et skilt som sa «Mottakelse» hørte de en stemme. Oda kjente den igjen med en gang.
Pettersen.
Hun gikk bort til døra og stanset. Tom sto ved siden av, hardt grep om armen hennes.
Døra var på gløtt.
Pettersen satt på en krakk foran et metalls bord. På bordet, på en ren voksduk, lå katten. Den grå, med den hvite flekken. I live. Veterinæren, en ung mann i briller, kjente på magen dens. Katten lå stille, bare halen vippet.
– Når la du merke til det? spurte veterinæren.
– For tre dager siden. Den sluttet å spise. Så begynte den å gjemme seg. Krabbet inn under et trekar og ville ikke ut. Jeg fikk den så vidt ut.
– Hva tok du den med i?
– I en sekk. Jeg har ikke bur. Skulle ha kjøpt et, men i butikken her har de ikke, og å reise til byen … Jeg laget hull i sekken så den kunne puste. La inn et teppe.
Veterinæren nikket. Han trykket på magen til katten og holdt hånden stille.
– Pettersen, katten din er ikke syk. Katten din skal ha unger. Om en ukes tid, kanskje ti dager.
Pettersen tok av seg luen. Strøk seg over pannen. Satt den på igjen.
– Unger?
– Tre eller fire, vil jeg anslå. Den er ikke gammel, den er frisk, fødselen bør gå fint.
– Jeg trodde den holdt på å dø, sa Pettersen lavt. – Den spiste ikke. Gjemte seg. Mjauet om natta, så lavt, som om den klagde. Jeg trodde det var slutten.
Veterinæren smilte.
– Det er ikke slutten. Tvert imot. Det er en begynnelse.
Pettersen så på katten. Den vendte hodet og myset mot ham, som om den sa: «Nå skjønner du, vel?»
Han strakte ut hånden og strøk den mellom ørene. En gang. Igjen. Katten la ørene bakover og begynte å male, og lyden gikk gjennom metallbordet som en vibrasjon.
Tom utenfor døra sluttet å puste. Han hadde hørt alt. Oda la hånden på skulderen hans og kjente at gutten myknet, som om det stålskjelettet han hadde holdt seg oppe på den siste timen, ble tatt ut av ham.
Hun skjøv opp døra.
Pettersen snudde seg. Så Oda. Så Tom. Han ble overrasket.
– Oda? Hva gjør dere her?
Oda åpnet munnen og lukket den igjen. For å si «vi trodde du skulle drukne katten» var flaut, dumt og umulig. Men Tom kom henne i forkjøpet.
– Pettersen, jeg så at du stappet katten i en sekk. Jeg trodde du skulle … du vet.
Han fikk ikke sagt det. Pettersen så på gutten, og i ansiktet hans foregikk noe langsomt og komplisert, som om han la sammen enkeltord til et helt bilde.
– Du trodde jeg skulle drukne den?
Tom nikket.
Pettersen var stille. Så reiste han seg, gikk bort til gutten og satte seg på huk. Knærne knaket, og Pettersen rynket pannen, men han rettet seg ikke opp.
– Tom. Jeg ville aldri. Hører du? Aldri.
– Jeg vet det. Nå vet jeg det.
– Sekken, fordi jeg ikke har noe bur. Hun liker ikke å bli holdt fast. Slår seg løs. I sekken er det mørkt og trygt. Jeg la en gammel genser inni, så det skulle være mykt.
– Jeg så at sekken beveget seg. Og ble redd.
Pettersen la hånden på skulderen til gutten. Hånden var stor, tung, med gule harde flekker.
– Det var rett å bli redd, sa Pettersen alvorlig. – Det var rett å løpe. Hadde det virkelig vært slik, ville du ha nådd fram.
Katten på bordet sluttet å male og så på dem, som om den forsto hva de snakket om. Veterinæren noterte stille i journalen.
Oda snudde seg mot vinduet. Utenfor falt den første snøen, fin og tørr, og gatelyset ved veterinærstasjonen lyste som en sløv sol i en hvit sky.
Pappesken som Pettersen hadde satt inn i bilen etter sekken, sto på gulvet ved bordet. Åpen. Inni lå et gammelt håndkle, en skål med vann dekket med plast for ikke å søle, og en pose med kattemat. Den typen som bare ble solgt i én butikk i grenda, hos Tante Lise, og som var dyr. Pettersen hadde kjøpt den på forhånd.
Hjemover kjørte de i mørket. Tom satt i baksetet og sa ingenting. Han sov ikke, han bare var stille, som en voksen som har gått tom for ord, men ikke for tanker.
– Mamma, sa han da de nærmet seg huset, – kan jeg gå bort til Pettersen når kattungene er født?
– Det kan du, hvis han ikke har noe imot det.
– Det har han ikke.
Oda spurte ikke hvor han fikk den vissheten fra. For hun hadde sett hvordan Pettersen så på gutten på veterinærkontoret, og i det blikket var noe hun ikke hadde sett hos naboen på lenge. Ikke takknemlighet. Noe enklere og viktigere. Som om han for første gang på tre år ble sett, ikke over gjerdet, men på nært hold.
Kattungene kom ni dager senere. Fire stykker. Tre grå og én hvit, med en mørk flekk på ryggen som så ut som et blekkklatt.
Tom kom samme kveld. Pettersen åpnet døra og slapp ham inn uten et ord. Gutten satte seg på gulvet ved esken der katten lå med ungene, og ble sittende i en halvtime uten å røre seg.
– Den der ligner på deg, sa Pettersen og pekte på den hvite. – Like vilter.
– Den ligger jo stille.
– Bare vent.
Grinden fikset Pettersen. Tom hjalp til, holdt hengslet mens Pettersen skrudde fast boltene. En ny hasp kjøpte Oda. Hun kom med den i en pose, sammen med et glass syltetøy. Pettersen sa: «Å, Oda, du skulle ikke det.» Men haspen satt han på samme dag.
Nå lukket grinden seg tett, og vinden smalt ikke lenger i den om nettene. Men Tom gikk likevel gjennom den hver dag etter skolen. Åpnet, gikk inn, lukket etter seg. Haspen smalt kort og rent, som et punktum på slutten av en setning.
Den hvite kattungen tok Tom med seg da den ble stor nok. Han kalte den Snøball. Pettersen hørte navnet, humret og sa ingenting. Bare strøk katten som satt i vinduskarmen og så på at gutten bar sønnen hennes gjennom tunet.
Katten så etter dem helt bort til grinden. Så snudde den seg og krøllet seg sammen på vinduskarmen, og Pettersen skjønte at noen ganger er de vi redder, dem som redder oss.
