Hei, du, jeg må fortelle deg den merkelige historien om Åshild. Hvorfor skulle jeg føle medlidenhet for deg? Du har jo ikke vist den mot meg, tenkte hun, og så lo jeg.
Det var i det siste året at moren hennes, Karin, ble syk nesten hele tiden. Når hun lå på sykehuset, ble Åshild igjen hjemme med stefar, onkel Morten. Morten jobbet som vanlig, gikk fra huset klokka sju om morgenen og kom hjem igjen klokka åtte på kvelden. Så Åshild måtte egentlig klare seg selv.
Morten ga henne litt lommepenger, akkurat nok til at hun kunne kjøpe skolemat. Resten av pengene brukte hun på makaroni, bokhvete, poteter og av og til noen billige pølser, og så lagde hun middag av det hun hadde.
En dag i slutten av november kom Åshild hjem fra skolen og fant Morten sittende på kjøkkenet, lat med albuene på knærne og stirret ned i gulvet. Da hun kom inn, løftet han hodet og sa: Det er alt, Åshild, moren vår er borte.
Hun sa ingenting og gikk rett inn på rommet sitt. Åshild var tretten år, hun visste at folk med den slags sykdom sjelden lever lenge, men håpet likevel at mamma skulle bli frisk igjen. De hadde fortsatt planlagt at hun skulle ta eksamen i niende klasse og så søke på medisinsk fagskole. Karin pleide å si at Åshild skulle bli en god sykepleier.
Du er snill, Åshild, du burde jobbe med barn. Du har et stort hjerte, og syke barn trenger den omsorgen.
Åshild satt og så på de nakne birkegrenene som vokste utenfor vinduet. Hun følte seg så ensom, som om ingen var der verken onkel, familie eller skolevenner. Bare tomrommet rundt.
Neste dag kom morens søstre: tante Heidi, tante Eva og tante Synnøve, som bodde på landet. De trengte seg gjennom leiligheten, snakket med hverandre, tok frem morens klær fra skapet og tilbrakte hele kvelden på kjøkkenet. Åshild satt på rommet sitt. Tante Heidi kom inn med en tallerken poteter og kjøttboller, men Åshild rørte ikke ved den.
På begravelsen dukket også tre kvinner og to menn opp, folk Åshild aldri hadde sett før.
Rundt bordet begynte de straks å diskutere: Hva skal vi gjøre med Åshild? spurte Morten. Vi var aldri gift med Katarina, vi bodde bare sammen. Så ingen av oss er egentlig foreldre. Leiligheten må tømmes om to uker jeg har ikke plass til meg selv i en to-roms, så jeg må leie et mindre sted. Så, folkens, hvem vil ta Åshild inn?
Stilheten senket seg i rommet. Ingen sa noe. Til slutt brøt tante Synnøve stillheten: Hva med deg, Heidi? Du var Katarias søster, så du må ta hennes datter.
Heidi ristet på hodet: Er du gal? Vi har jo bare snakket to ganger i året, på bursdagen og på nyttår. Jeg vet ikke engang hvem moren var. Jeg har egne tre gutter, så jeg kan ikke ta inn et ekstra barn.
Kanskje du, Liv? spurte Eva. Du får kanskje en liten pensjon for Åshilds mor, og du har jo to barn selv.
Liv svarte: Nei! Jeg har nettopp flyttet inn med Pavle, og jeg har allerede sagt til Kristine at hun skal holde seg rolig. Jeg vil ikke ha et fremmed barn på døren.
Jeg vil ikke ha penger, svarer Synnøve. Hvorfor vil du ikke ta Åshild selv, Eva?
Jeg er ufør, så jeg får ingen støtte. Dessuten er jeg eldre enn dere, så det blir tungt å ta vare på et barn.
Ingen fant en løsning, og Åshild hørte bare de voksne som diskuterte i stuen. Hun skjønte at ingen av morens søstre egentlig brydde seg om henne. Da de begynte å kle på seg i gangen, sa tante Synnøve: Hvis leiligheten vår hadde vært vår egen i stedet for å bli leid, hadde vi kanskje funnet en løsning. Men nå får du bare mer trøbbel.
Til slutt, da leiligheten måtte tømmes, ble Åshild plassert i barneinstituttet. Morten ga henne en klem og sa: Ikke vær sint på meg, veien vår går nå hver for seg.
Første dag på instituttet møtte hun en høy jente med krøllete mørkt hår. Er du ny her? spurte hun. Hva heter du?
Åshild, svarte hun.
Ikke vær redd. Det er ikke så ille her. Vi har flinke ansatte, og de som er likegyldige er få.
Det er bare ensomt når man er alene. Jeg har vært her i en måned, så la oss holde sammen det blir lettere. Jeg heter Lykke.
Åshild spurte: Har du også mistet foreldrene?
Nei, de lever. Men de har mistet retten til å ta vare på meg og mine tre brødre, så vi ble tatt med hit.
Så du har brødre? sa Åshild.
Ja, men de er ikke så snille. Den minste, Varg, er greit, men de to eldre har alltid slått meg og tvunget meg til å lage mat og vaske når mamma ikke klarte det.
Hvor gammel er du? spurte Åshild.
Tretten år og tre måneder.
Jeg trodde du var eldre.
Nei, i familien vår er alle høye: bestefar, pappa og brødrene.
Lykke og Åshild holdt sammen helt til niende klasse.
I det siste året snakket de ofte om framtiden.
Jeg vil gå på medisinsk fagskole, sa Åshild en dag. Det var drømmen min med mamma. Jeg vet bare ikke om det blir til noe.
Hvorfor skulle det ikke? Du får toppkarakterer i kjemi og biologi, og i vitnemålet ditt er det bare to fireere. Dessuten har vi støtteordninger, men du vil klare deg uten dem også.
Har du tenkt å bli kokk? spurte Åshild.
Ja, jeg vil bli konditor. Jeg vil bake kaker som er så lette som skyer.
Husker du da vi fire, Nataliya, Inger og jeg, vant sangkonkurransen? Vi ble vist på TV.
Ja, så gikk vi inn på kafeen, og Nataliya kjøpte kaffe med kaker. De hadde så luftig krem.
Åshild ble tatt opp på den medisinske fagskolen og ble en av de beste i klassen. På siste året fikk hun en liten leilighet med enkel innredning. For første gang på mange år hadde hun et eget rom, eget kjøkken og eget bad. Hun prøvde å gjøre den koselig: hengte lyse gardiner, satte en blomstrende pelargon på vinduskarmen, dekket kjøkkenbordet med en fargerik duk, kjøpte to røde gryter med hvite prikker og litt ekstra servise. Det så kanskje slitt ut, men det var hennes.
En dag etter skoletimen, da Åshild skulle gå til garderoben for å ta bussen til barnehuset hvor hun jobbet som helsesøster, ropte noen på henne. Det var tante Synnøve, morens kusine, den samme som hadde sagt nei til å ta henne inn.
Åshild, hei! Husker du meg?
Ja, du er morens kusine.
Jeg visste ikke at du studerte her. Kristine fortalte meg tilfeldigvis at du vant en konkurranse på fagskolen.
Jeg heter Åshild, så du vet jo at Ponomaryova er et vanlig etternavn. Jeg kom for å sjekke at vi er slekt.
Å, jeg må skynde meg på jobb, sa Åshild og gikk mot døren.
Synnøve fulgte etter og fortsatte: Jeg hørte du fikk en leilighet. Jeg har en liten forespørsel: Kristine er i andre år på fagskolen, hun har to år igjen, og hyttene i studentboligen er ikke så bra. Kan hun bo hos deg til hun er ferdig? Vi kan betale halvparten av leien og levere mat.
Nei, svarte Åshild.
Men du var alltid så godhjertet! Skammer du deg over din egen søster?
Jeg er ikke den samme snille jenta som før. Jeg har ikke sympati for Kristine! Har dere ikke hatt nok av å sende meg til barnehuset?
Hvorfor skulle jeg føle medlidenhet for deg? Jeg har levd i barnevernet, i studentboliger, men jeg har overlevd. Kristine vil overleve også.
De nådde busstoppet, Åshild gikk ombord, dørene lukket seg. Synnøve stod et øyeblikk og så etter bussen, så så hun seg rundt og gikk tilbake. Som de pleier å si: Når du legger deg ned, vil du sove dårlig hvis du har gjort feil.
Det var historien, sånn den gikk. Jeg tenkte du kanskje ville høre den den er både trist og litt morsom. Håper du likte den. Ha det!
