Naboene lo litt da vaktmester Gunnar begynte å fore en hjemløs katt utenfor oppgangen. Hver dag la den seg foran den samme døra. Ingen spurte hvorfor.
Gunnar sopte gården fra klokka seks om morgenen, som alltid. Kosten skrapte mot den våte asfalten, og den lyden hadde lenge vært vekkerklokka for de tre første etasjene. Løvet lukta surt og råttent, sjøl om det var april.
Katta satt på nederste trappetrinn i oppgangen.
Trekvart, mager. Pelsen var flokete på sidene, og ribbeina stakk fram på lang avstand. Den så på Gunnar med grønne øyne og åpna munnen lydløst, som om den mjaue, men noen hadde skrudd volumet helt ned.
Han stansa og lente kosten mot veggen. Satt seg på huk og kjente knærne knake i morgenskulda.
– Hvor i all verden har du dukka opp fra?
De grønne øynene blunka. Munnen åpna og lukka seg igjen uten en lyd.
Neste morgen satt den på samme plassen. Dagen etter også. Gunnar tok med ei aluminiumsskål og rester av gårsdagens kylling. Katta spiste rolig, med øra trykt bakover som om den venta på et lureri. Og etter maten gikk den ikke.
Den gikk opp trappa og la seg foran døra til leilighet tolv. Akkurat tolv, ikke tretten eller ti.
På tredje dagen la Gunnar merke til vanen. På femte dagen slutta han å tro på tilfeldigheter.
Lise i fjerde kom ut mandag med en søppelsekk og stansa, stira på skåla ved trappa.
– Gunnar, har du ordna restaurant for den katta her eller?
– Jeg fore den, sa han med et skuldertrekk og fortsatte å sope.
Lise ga seg ikke.
– Jaja, nå starter det. Lopper, møkk, hår overalt. Mironovene i tredje har en liten unge, har du tenkt på det?
Snakka høyt og sikkert, og den søte parfymen overdøva til og med lukta av våt asfalt. Røde negler glimta da hun bytta hender på sekken.
Trygve i andre sto og røyka under skjermtaket i opptrente sportsbukse. Humtra gjennom røyken.
– Gunnar, du er jo en skikkelig kattehvisker. Kanskje den gir deg lottotall også?
Gunnar var stille et øyeblikk. Så sa han lavt, ikke til noen spesielt:
– Den katta kom ikke tilfeldig.
Lise fnøs. Trygve dro seg inn og pusta ut langsomt, stirra et sted utenom.
– Filosof, mumla han og gikk opp.
Kosten skrapte videre. Katta lå foran døra til tolvte, med labbene bretta innunder seg og blikket stivt retta mot dørstokken. Taus.
Turid i tolvte bodde alene. Ho var over sytti, nøyaktig alder visste ingen for ho feira ikke bursdag og inviterte ikke gjester. Liten, tørr, alltid i blått skjerf og en gammel grå frakk.
Før pleide ho å gå ned hver morgen for å kjøpe brød. Gunnar så ho ta rekkverket med begge hender og sette foten på trinnet forsiktig, som om ho testa isen. Kom tilbake med et loff i pose og en kartong melk. Noen ganger nikka ho, andre ganger gikk ho taus.
Han prøvde å huske når han sist så ho. To dager siden. Eller mer.
Etter kona døde merka Gunnar ofte at han lytta til andres dører. Fire år med den vanen.
I andre etasje stansa han foran døra. Malinga nederst hadde skalla av helt ned til treverket. Det var stille bak døra.
Katta satt ved beina hans og stirra på døra uten å blunke.
Onsdag møtte han Lise i trappa.
– Har du sett Turid i det siste?
– Hvem? Å, ho i tolvte, sa Lise og retta på håret. – Nei. Ho er jo alltid inne, sånn eneboer. Kanskje ho har reist.
– Ho har ingen slektninger.
– Jaja, sa Lise og slo ut med hendene. – Da går ho bare ikke ut. Det er jo kaldt ennå.
Ute var det pluss fjorten grader. Gunnar gadd ikke krangle. Lises hæler klapra ned, og parfymen forsvant i oppgangen som om den aldri hadde vært der.
Han gikk tilbake til døra. Bøyde seg ned, la øret mot dørhullet. Ingenting. Eller nesten ingenting.
Katta ga lyd. For første gang på hele tida. Stille, hest, som om halsen hadde glemt hvordan det skulle gjøres, men prøvde. Et svakt «mjau», mer som et sukk.
Gunnar satte seg på huk og strøk hånda over ryggen på den. Ribbeina under pelsen telles enkeltvis, som spiler i et gammelt gjerde.
Katta flytta ikke blikket vekk fra nøkkelhullet.
Han banka på både morgen og kveld og midt på dagen. Ingen åpna.
Trygve sto på trappa og røyka og så på ham.
– Gunnar, ærlig talt. Ikke knekk hue ditt over det. Gamle folk gidder ikke alltid prate. Min bestemor låste seg inne i en måned – det viste seg at ho bare så på en serie.
– Turid har ikke TV.
Trygve ble stille, mumla noe utydelig og forsvant inn døra si.
Dagen etter vaska Gunnar gulv i første etasje da lyden kom ovenfra. Ikke mjauing.
Den våte moppen gled ut av fingrene og smalt i trappetrinnet.
Han løp opp, to trinn om gangen.
Katta sto foran døra til tolvte.
I trettende knirka låsen, og en nabo stakk hodet ut.
– Hva er det som skjer?
– Ring ambulanse, sa Gunnar rolig og uten nøling. – Og brannvesenet. Døra må brytes opp.
– Men du kan ikke bare …
– Ring. Nå.
Hendene var våte av moppen. Han tørka dem på jakka, lappen på albuen ble våt.
Låsen ble brutt opp etter tjue minutter. Døra gikk opp med en tørr knirk, og tung, gammel luft strømmet ut i trappa. Gunnar gikk inn først.
Turid lå på gulvet i gangen mellom kjøkkenet og stua. Tøffelen på venstre fot sto mot veggen helt rett, som om noen hadde satt den der med vilje. Ved siden av lå tørre glasskår, og på linoleumen var det en hvit stripe etter vann som alt hadde tørka inn.
Telefonen sto på kommoden i stua. Halvannen meter fra den utstrakte hånda. Halvannen meter var altfor langt.
Legene sa seinere: hoftebrudd, uttørking. Ett døgn til, så hadde det vært for seint.
Da de bar henne ned på båre, var Turid ved bevissthet. Tørre lepper, uklare øyne, grått ansikt. Men ho så ikke på legene eller naboene som sto ved rekkverket.
Ho så på katta som lå taus på nederste trinnet. Munnen halvåpen. Ingen lyd.
Fingrene på teppet bevegde seg, så vidt synlig.
– Gunnar, hviska ho. – Gi den mat. Vær så snill.
Halsen snørte seg sammen, så han bare nikket.
Ambulansedørene smalt igjen, blålysa farga gården rød-blå og forsvant. Lise sto ved siden av, med hånda over munnen. Trygve satt på benken, med albuene på knærne.
Om morgenen gikk Gunnar ut i gården klokka seks, som alltid.
Skåla ved oppgangen var full. Ved siden av sto en annen, grønn plastskål, tydeligvis fra noens kjøkken. I den var det rent vann.
Han så opp mot de mørke vinduene. Ingen lys. Men i femte etasje knirka ei luke.
Kosten skrapte som vanlig mot asfalten. Ti minutter seinere kom Lise ut. Uten sminke, i jakke over nattkjolen. Stansa på trappa og ble stående og se på katta som spiste.
Sto der. Bøyde seg ned og strøk hånda over den flokete ryggen. Raskt, nesten i smug.
Så gikk hun mot søppelbøttene og så seg ikke tilbake.
Trygve kom seinere med et rutete pledd, rullet sammen.
– Gunnar, kremta han. – Hvis den trenger … på natta, da. Det er gammelt, men jeg har vaska det.
La det på trappa og gikk uten å vente på svar. Gunnar bretta ut pleddet på trinnet. Katta snuste på stoffet, trampa litt med labbene, krølla seg sammen og lukka øynene.
Det lukta vått løv og noe annet i gården.
Skåla sto ved oppgangen, med mat. Og ingen lo lenger.
