— Du kan legge ungene på feltsenger. De er unge, de har myke bein. Men Rune må ha en ordentlig seng, han har vond rygg, — sa Inger i stedet for å si hei, der hun sto ved porten til hytta.
— Ikke se sånn ut, Lise. Mamma sa hytta var stor.
Jeg senket hendene langsomt på rattet og stirret gjennom frontruta.
Vi var kommet til hytta ved skogstjernet, jeg, mannen min og ungene. Et stille sted, en tømmerhytte for fire, betalt av meg for to måneder siden. Et etterlengtet avbrudd, røska ut av arbeidsplanene med nebb og klør.
Og der, ved den utskårne hytteporta, sto det en liten omreisende campingplass.
Inger, søstera til min Pål, hvilte seiersikkert på en diger koffert. Ved siden av henne trippet ektemannen Rune, bevæpna med en pose kull og en pakke billige grillpølser fra Europris. Litt lenger bak, som en general på inspisering, tårna svigermor Ragnhild seg opp. Og kronen på verket: Ingers to unger, som alt banka hverandre med en giftgul toliters brusflaske, nok til å løse opp rust.
Som Nero Wolfe sa: Hvis du tror noen prøver å lure deg, så er du allerede lurt.
Vi gikk ut av bilen. Mens jeg og Pål dro koffertene ut av bagasjerommet, hadde Inger alt rukket bort til ungene våre og sagt:
— Dere er jo ikke små, det går fint på feltsenger, men onkel Rune må spare ryggen.
— For et hyggelig overraskelse, — sa jeg med flat stemme. — Vi venta jo ingen.
— Å, Lise, vi er jo familie! — svigermor Ragnhild tok straks et skritt fram og slo på sin «hellige enfold»-knapp. — Da jeg hørte at dere skulle på tur, ringte jeg Inger med én gang. Skulle vi sitte i den kvalme byen mens dere puster inn oksygen her? Sammen er det morsommere!
— Hytta er for fire, Ragnhild, — sa jeg rolig, mens ei kald, kalkulert fjær krølla seg inni meg. Ingen hissighet. Bare observasjon.
— Jeg har alt ordna, — sa Inger i en tone som om min betalte hytte ikke var en reservasjon, men et utkast til planene hennes. Hun retta på strandhatten, stor som ei parabolantenne, og la til: — Mamma ligger på soverommet, hun trenger ro. Vi og Rune tar sofaen i stua. Dere får plassere dere med Pål og ungene så godt det går.
Oppførselen til slekta minna om et gresshoppesverm: De spør ikke om lov, de kommer bare og begynner å ete av avlinga di.
Fra glassdøra til administrasjonen kom en hyggelig jente med et nettbrett.
— Hei! Er du Lise? — smilte hun til meg. — Reservasjonen står på deg. Og dette må være overraskelsen? Hun så bort på Inger.
— Ja, det er oss! — nikka Inger fornøyd. — Lise, jeg har gjort litt klart for å spare deg for strev. Jeg har bestilt badstue i to kvelder, vi kan jo ikke sitte som fremmede. Og endra på menyen. Grillmaten din er fin, men jeg la til ørret på grillen og en dyr spekeskive.
— Inger ringte i morges og la inn bestilling på badstue og meny, — forklarte hun, og så på meg. — Men reservasjonen er på deg, så uten bekreftelse setter vi ikke i gang noe.
Å være gavmild med andres penger er den raskeste veien til å framstå som mesén.
— Flott initiativ, Inger, — smilte jeg så mildt at Pål ved sida mi stivna. Han kjente det smilet. Etter det pleide noen å miste illusjonene.
— Hvis du bekrefter, blir det med tillegg for tre ekstra gjester, feltsenger, badstue og spesialbestillinga fra kjøkkenet — 28 400 kroner til, — rapporterte hun.
Inger trakk elegant på skuldra og så forventningsfullt på meg.
Ragnhild la armene i kors og venta på at jeg lydig skulle finne fram lommeboka.
Paradokset med familiebånd: Jo varmere omfavnelsen er når man møtes, desto dypere stikker de hånda i lomma di.
— Unnskyld, — jeg vendte meg til dama fra administrasjonen, stemmen iskald og bestemt. — Jeg bekrefter bare min reservasjon. Den er fullbetalt. Vi er fire.
Jeg tok en pause og så rett på svigerinnas forvirra ansikt.
— Disse flotte menneskene her er et eget selskap. Vennligst fakturer overnattinga, ørreten, badstua og den dyre spekeskiva på en egen regning. På Inger.
Stillhet. Så tyst at man hørte en hakkespett i skogen.
— Lise, hva er det du sier? — stemmen til Inger sprakk. Hatten sklei på skeive. — Vi har bare penger til bensin og is! Vi kom jo på besøk!
— Da har dere ikke ferie, Inger. Dere har en tur til porten, — sa jeg tydelig. — På besøk kommer man med invitasjon. Og med kake. Dere derimot kom til en annens fest med en pose papirpølser og appetitt for tretti tusen.
— Lise! Skam deg! — hveste Ragnhild, rød i toppen. — Vi er jo familie! Pål, hvorfor står du der? Mor og søster blir satt på gata!
Pål tok et skritt fram. Han ropte ikke, men metallet kila i stemmen.
— Familie, mamma, er de som respekterer andres grenser. Lise har jobba ræva av seg et halvt år for å fikse denne ferien for oss og ungene. Dere kom uinnbudt, prøvde å flytte barna våre over på feltsenger og prakke på min kone regninga for deres delikatesser. Det er ikke familie. Det er kapring.
— Men vi skulle jo overraske! Pål, du trygla oss jo om å komme! — prøvde Inger å vri seg unna. Unnskyldningene pep ut som dun fra en revna pute.
— Rune, — Pål så tungt på svogeren. — Akkurat det der med «trygla» er en egen form for reiseliv. Kalles «selvinnbudt».
Ansiktet til Rune ble langt. Han så ned på den ensomme kullsekken, så på kona.
— Jeg ville egentlig ikke bli med, — mumla Rune. — Du sa Pål hadde invitert oss og at alt var betalt.
Illusjonen raste. Frekkheten falt i fisk.
Rune snudde seg uten et ord og trampa mot bilen sin, uten å prøve å hjelpe kona med den enorme kofferten.
Ungene til Inger slutta å sloss med brusflaska og ble stående og glane på mora.
Og Ragnhild, som så entusiastisk hadde preika om «familie», snudde brått og trippa mot bilen, dypt interessert i å studere furutrærne. Å betale for dette gildet fra egen pensjon var hun tydeligvis ikke interessert i.
— Hvis dere ombestemmer dere, har vi en ledig hytte, — sa damen fra administrasjonen rolig til Inger i ryggen. — Full forskuddsbetaling.
Vi gikk langs den rydde stien mot hytta vår.
Bak oss smalt bildører, en motor brølte oppgitt. Jeg drog inn den rene skogsluften.
Ved trappa la Pål armen om skuldra mi og dro meg inntil seg.
— Du, — humra han. — Det her blir en fin ferie.
— Det skal jeg si deg, — smilte jeg og så ungene våre løpe skrikende mot vannkanten. — Kom igjen, mann. Vi har lovlig ro å vente.
Og bak gjerdet, med støvet av andres fest svelgende, kjørte campingvogna avgårde, og hadde lært seg én enkel regel: I denne familien betales det ikke lenger for andre folks komfort med barnekøyen og mitt bankkort.
