— Hør her, nabo, jeg har ikke sett katten deres i oppgangen på en stund. Hvordan går det egentlig med ham? Lever han i beste velgående?
Naboen, som hørte om katten, lyste plutselig opp og smilte bredt:
— Han forsvant for noen dager siden. Og Gudskjelov!
— Hvorfor Gudskjelov? — Nils prøvde å spørre med en stemme som lød rolig, selv om alt kokte inni ham.
*****
De siste to ukene hadde Nils lagt merke til at naboene hans ofte kastet ut huskatten sin i oppgangen. Ja, de tok ham rett og slett i nakkeskinnet og slengte ham ut.
Noen ganger var det katteeieren som gjorde det. Andre ganger var det kona hans.
Og andre ganger…
…fløy den stakkars katten rett forbi nesen hans.
— Du må være mer forsiktig! — sa Nils til nabokona. Men hun gadd ikke engang å høre på ham.
I stedet for å beklage seg, så kvinnen skjevt på ham og smelte igjen døren.
Eller rettere sagt — hun slengte den igjen med en slik kraft at vinduene i oppgangen ristet, og i husets grunnmur oppsto det sikkert en eller to mikrosprekker. Først trodde Nils naivt at de sære naboene bare lot katten gå ut for å lufte seg eller at de prøvde å venne ham til å gå ut selv.
Men etter en stund forsto han at dette var straff for et eller annet galt han hadde gjort.
Altså: Gjorde han noe galt — ut i oppgangen med deg.
Noen ganger redd, noen ganger veldig trist, satt katten i timevis på trappeavsatsen i fjerde etasje, ved døren trukket med brunt skinn, og ventet på å bli tilgitt og sluppet inn igjen.
Og eierne tilga ham jo. Og tok ham inn igjen, men det skjedde ikke med en gang.
Men hvis han begynte å mjaue eller skrape på døren, fikk han straks en kost over ryggen av kona.
Nils så det hele med egne øyne.
Han gikk akkurat opp trappen (heisen i oppgangen hadde ikke virket på et halvt år) og da han kom til fjerde etasje, så han den kjente katten. Han ville til og med hilse på ham, men…
…katten tok ikke notis av Nils i det øyeblikket.
Han mjauet høyt og skrapte på døren med klørne.
Katten ville tydeligvis inn, men siden han ikke ble sluppet inn, prøvde han på denne enkle måten å minne om seg selv.
Det hørtes skritt inne i leiligheten, så ble døren revet opp, og kona i en utvasket slåbrokk, uten å si et ord, slo katten med kosten av alle krefter og smelte igjen døren.
Det skjedde så fort at Nils ikke rakk å si noe. Og han hadde mye å si…
…han ville skamme ut denne kvinnen som behandlet kjæledyret sitt så ille.
— Fikk du deg en skikkelig en, kompis? — spurte Nils da han gikk bort til katten.
Katten så på Nils med triste øyne, men i blikket var det også takknemlighet — for at noen endelig la merke til ham.
Katten ble kastet ut i oppgangen for den minste forseelse.
En dag hørte Nils nabokona skrike gjennom hele leiligheten: «Å, din! Har du veltet vasen igjen! Svein, kast ut katten med en gang! Han skal lære seg å ikke hoppe på bordene!» — og et minutt senere åpnet døren seg på gløtt, og en hårete mannshånd kom frem, som holdt katten hardt i nakkeskinnet.
Så slapp fingrene taket, katten falt ned på trappeavsatsen, og døren ble straks lukket. Katten reiste seg og satte seg vendt mot døren — for å vente på å bli tilgitt og sluppet inn igjen.
Nils ristet bare misbilligende på hodet. Han forsto ikke slike oppdragelsesmetoder.
Nils klappet katten og gikk hjem.
Og katten ble sittende på samme sted med et uttrykk av allverdens sorg på den værhårete trynet.
Nils var ikke noen altfor sentimental person, men dette bildet satt som en brodd i ham.
«Hvordan kan man behandle et levende vesen slik?» — tenkte han. En stund etter sakket Nils alltid farten når han gikk forbi, og katten, som kjente ham igjen, begynte å male lavt — hilse litt innsmigrende.
Noen ganger satte Nils seg på huk ved siden av ham, klødde ham bak øret, og katten, som lukket øynene, strakte hodet frem mot fingrene, og stakk den fuktige snuten sin i håndflaten hans.
Katten var varm, levende og veldig tillitsfull, og det fikk det til å verke i sjelen til Nils.
Han skjønte ikke hvordan en så snill katt kunne ha så hjerteløse eiere. Hvorfor i all verden hadde de skaffet seg et dyr hvis de ikke elsket noen andre enn seg selv? «Merkelige folk, altså.»
En dag, da han igjen møtte katten i oppgangen, bestemte Nils seg bestemt: Hvis disse menneskene kastet dyret ut i oppgangen en gang til, skulle han gjøre noe. Nok var nok med å mishandle det stakkars dyret.
Han visste ikke hva han skulle gjøre, men følte at han måtte gripe inn, ellers ville det aldri ta slutt.
Dagen da tålmodigheten til Nils tok helt slutt, kom på en fredag da han kom hjem spesielt sint.
På jobben hadde han kranglet med kollegaer, i bussen hadde folk dyttet og tråkket ham på føttene, og i tillegg hadde det regnet en små, ekkel regn hele dagen fra morgenen. Kort sagt, humøret hans var på bunn. Kanskje til og med under bunn.
Da han gikk opp trappen, hørte han allerede fra tredje etasje et kjent, jamrende «Mjau-uu».
Katten satt som vanlig trofast ved døren sin, men han ble ikke sluppet inn.
Og i oppgangen var det forresten ganske kjølig. Det var ikke mai ute, som man sier. Nils stoppet på trappeavsatsen og så tankefullt på katten, som ved synet av ham, som vanlig, begynte å male og gikk mot ham.
Og så — pang!
Plutselig virket alle problemene den dagen som en ren bagatell for Nils. Katten derimot hadde problemer.
Hva slags? Kjempestore! Han ble behandlet som en ting. Som et leketøy. Hva kunne være verre?
Nils lyttet til stillheten bak den brune skinn-døren. Ingen brydde seg om denne katten.
Og han fikk veldig lyst til å lære naboene sine en lekse.
— Nå får det være nok, — sa Nils høyt, selv overrasket over sin egen besluttsomhet. — Bli med meg.
Han bøyde seg ned, løftet katten opp i armene.
Katten begynte straks å male høyere og gned hodet sitt mot den våte jakken hans, og etterlot ull-dotter.
Så gikk de til sjuende etasje, der Nils bodde.
Han tok katten bare for et par dager.
«La eierne bli redde, la dem lete, bekymre seg. De skal skjønne at man ikke kan gjøre slikt…» — tenkte Nils da han gikk inn i leiligheten. Katten var overraskende fort blitt komfortabel hjemme hos ham. Han snuste i krokene, hoppet opp i sofaen, snurret seg rundt for å finne en plass, og rullet seg sammen på pleddet, og så takknemlig på redningsmannen sin.
Og mens kanten hvilte, løp Nils, til tross for det ekle regnet og trettheten, til nærmeste dyrebutikk, kjøpte den beste kattematen, «toalettsaker» og også leker — i tilfelle den pelskledde leieboeren ble lei seg mens han ikke var hjemme.
Dagen etter, på lørdag, gikk Nils flere ganger bort til inngangsdøren, åpnet den og tittet ut i oppgangen.
Og ble veldig overrasket over at det var veldig stille i oppgangen.
Ingen gikk i etasjene, ingen ropte på katten (forresten, Nils visste ikke hva den het), ingen hang opp plakater.
Alt tydet på at ingen lette etter den forsvunne katten. Og det var merkelig. Veldig merkelig…
Nils gikk inn i leiligheten igjen, så på katten og trakk på skuldrene.
Katten strakte seg dovent på sofaen og tenkte ikke engang på å be seg ut.
— Hør, kanskje du vil tilbake til oppgangen? — spurte Nils på søndag, og pekte på døren. — Jeg holder deg ikke igjen. Gå hvis du må.
Katten så på døren, flyttet blikket til Nils, og begynte demonstrativt å slikke labben.
Så reiste han seg, gikk bort og strøk seg inntil beinet hans.
Svaret var klarere enn noen ord. Nils lukket døren, smilte og tok katten på fanget.
De gikk på kjøkkenet for å spise frokost, og så inn i stuen for å se på TV. Det var tross alt helg. Katten lå på fanget hans og malte som en liten traktor, og i leiligheten ble det for første gang på lenge ordentlig koselig.
Så kom mandag. Ingen hadde lett etter katten.
Og Nils bestemte seg for at han foreløpig ikke skulle gi ham tilbake til eierne.
Det eneste som plaget ham, var at naboene kunne anklage ham for tyveri.
I realiteten hadde han stjålet andres eiendom. Riktignok levende, med gode hensikter og utelukkende i oppdragelsesøyemed, men stjålet.
Nils spilte mentalt gjennom mulige scenarier: Naboene ville ringe politiet, han ville bli anklaget for tyveri av andres eiendom, han måtte forklare alt, forsvare seg. Motivene hans kunne bli misforstått.
Denne tanken boret seg inn i hjernen hans og ga ham ingen ro. Derfor var Nils hele dagen på jobb som på nåler og sjekket stadig telefonen — om noen hadde ringt. Men den dagen kom det ingen tapte anrop.
Og da Nils kom hjem om kvelden — så han naboen som gikk for å kaste søppel.
I den svarte posen var det ingenting å se, men ut fra omrisset var det noe som lignet veldig på et kattedo.
Nils vinket til naboen for at han skulle stoppe, og da han kom nærmere, spurte han liksom tilfeldig:
— Hør her, nabo, jeg har ikke sett katten deres i oppgangen på en stund. Hvordan går det egentlig med ham? Lever han i beste velgående?
Naboen, som hørte om katten, lyste plutselig opp og smilte bredt:
— Han forsvant for noen dager siden. Og Gudskjelov!
— Hvorfor Gudskjelov? — Nils prøvde å spørre med en stemme som lød rolig, selv om alt kokte inni ham.
— Jo, kona ville ta ham med til hytta og sette ham igjen der. Hun var lei, sa hun, av hår overalt, mjauing om natten, og at han veltet vaser. Der ute kunne han fange mus, sa hun. I det minste til nytte. Men jeg har ikke lyst til å dra til hytta. For det første er det langt. Og for det andre tvinger hun meg sikkert til å gjøre noe der. Og nå har katten gått sin vei, og jeg slipper å dra noe sted. Jeg drakk til og med to liter øl i går for å feire det. En fest, liksom.
— Men synes du ikke synd på katten? Hva om det har skjedd ham noe?
— Hva er det å synes synd på? Det er jo ikke et menneske. Hør, hvorfor spør du egentlig om ham? — naboen smalnet øynene med en svak mistenksomhet og så på Nils.
— Å, bare sånn… — svarte Nils tankefullt, og uten å si ha det, gikk han raskt mot inngangen.
Inni Nils kokte det av harme.
«Til hytta, altså… Siste helgen i oktober. Ta med katten og sette ham igjen der for en sikker død. Og ikke et snev av anger. De er til og med glade for at han ‘gikk sin vei’ og sparte dem for å måtte dra dit og skitne til hendene.»
Han så for seg et øyeblikk den snille og tillitsfulle katten, sittende på trappen til den tomme hytta (eller kanskje under gjerdet) og vente på at de skulle komme tilbake.
Vente like trofast og hengivent som han hadde gjort utenfor døren i oppgangen. For naboene hans var katten en ting, som noen ganger gledet, noen ganger plaget, og hvis den plaget for ofte, ble den båret ut på trappa.
Først i oppgangen for et par timer, så til hytta for alltid.
Da Nils kom opp til sjuende etasje og gikk inn i leiligheten, og så at katten ventet trofast og hengivent på ham ved døren, ble det med en gang varmt om hjertet.
Og plutselig forsto han at han hadde gjort alt rett…
Rett, at han hadde stjålet katten fra så hjerteløse mennesker, som hadde planlagt å sette ham igjen på hytta sent på høsten.
Nils smilte, tok katten på fanget, og de gikk på kjøkkenet for å lage middag.
Og etter middagen — lå de på sofaen og så på TV.
Eller rettere sagt — Nils så på, mens katten bare var ved siden av. Først snudde han seg på den ene siden, så på den andre. Så begynte katten å bevege seg igjen, men denne gangen rullet han seg over på ryggen og stolte blottet magen sin — det mest sårbare punktet. Han gjorde det uten å tenke seg om. For han var ikke redd lenger.
For et ekte hjem er ikke bare tak over hodet og en matskål.
Et ekte hjem er et sted hvor du ikke trenger å fortjene retten til å være der.
Og hvor du blir elsket. Helt uten grunn. Bare fordi du er.
