Barna mine har det godt, jeg har litt penger på bok og skal snart begynne å motta pensjon.
For noen måneder siden bisatte vi naboen min, Eivind. Vi hadde kjent hverandre i mange år, bodd vegg i vegg hele tiden. Vi var mer enn bare tilfeldige bekjentskaper; vi ble vennskapelig knyttet som familie, barna våre vokste opp sammen. Eivind og Ingvild hadde fem barn alle fikk sitt eget hus, for foreldrene jobbet hardt og sparte slik at de kunne hjelpe ungene med bolig. Eivind, spesielt, jobbet hele livet som mekaniker, kjent over hele Drammen for sin dyktighet. Folk måtte vente i ukevis på at han skulle rekke å hjelpe dem, og sjefen på verkstedet kunne nesten be til høyere makter om at Eivind skulle komme, fordi han kunne høre på motoren og med en gang skjønne hva som var galt en ekte mester i gamet.
Like før Eivind gikk bort, etter bryllupet til den yngste datteren, begynte han å slappe mer av han kjørte rundt på moped, ruslet roligere rundt i hagen, bevegelsene fikk et preg av alderdom. Og han fylte jo bare 59 nå i vår Han tok ut permisjon fra jobb, og måtte til og med krangle litt med sjefen, som ba ham komme tilbake etter ti dager for ikke å miste kundene, men Eivind hadde bestemt seg han ville ikke tilbake. Dagen før han egentlig skulle tilbake, gikk han til sjefene og ba dem la ham slutte i fred, og lovet å hjelpe til nå og da, hvis det virkelig var krise på verkstedet.
Av en eller annen grunn sa han ingenting til Ingvild. Da morgenen kom, og han egentlig skulle gjort seg klar, strakk han seg bare, snudde seg over på siden og sovnet igjen. Ingvild kom inn fra kjøkkenet, der hun allerede holdt på med frokosten.
Sover du enda? Hvem er det jeg lager frokost til? Den blir kald nå!
Jeg kan spise den kald, jeg går ikke på jobb
Hva mener du, ikke på jobb? De venter jo på deg, regner med deg!
Går ikke, jeg sa opp i går
Slutt å tulle, du tuller med meg nå. Kom igjen, opp med deg!
Ingvild dro av han dyna i vill protest, men Eivind løftet ikke en finger, han bare krøllet seg sammen og dro dyna over ansiktet.
Jeg er sliten, Ingvild, jeg er tom Som en motor etter tredje reparasjon Barna har det bra, jeg har litt på sparekontoen, og nå kan jeg se frem til pensjon
Pensjon, ja? Ungene har så mye, de pusser opp, de kjøper møbler, Sindre vil kjøpe bil hvem skal hjelpe dem?
La dem finne ut av det selv, du og jeg har hjulpet nok, og det takker de oss ikke for mer nå
Senere den dagen kom Ingvild til meg, skikkelig opprørt, og fortalte om morgenens samtale. Hun ba om gode råd, og jeg svarte etter beste evne om Eivinds endrede adferd:
Han er virkelig sliten, om han sier det selv, ikke vær hard, la han hvile ordentlig ut, ikke hold ham på verkstedet som før. Du vet, han har knapt energi, jeg så han ute en kveld han gikk som en gammel mann, lutet og tung i steget, jeg kjente ham knapt igjen. Han sa jo selv til meg da Jeg er så sliten
Men Ingvild ville ikke høre:
Han bare later som, det er sikkert, hele denne «trøttheten»! Jeg samler alle ungene, de kan si til ham hvor mye som må gjøres!
Ingvild, du må la dem ta ansvar hvor gammel er eldste nå, 45 hvis jeg ikke tar feil? Han blir selv bestefar før lenge, du kan ikke fortsette å dra lasset alene. La barna hjelpe deg, pensjonisttilværelsen kommer nå.
Hun ble sur, og gikk.
En uke senere samlet alle barna seg hjemme hos Eivind og Ingvild. De satt rundt spisebordet, fullt av liv, men under latteren lå noe anspent og uuttalt. Alle visste at dette møtet hadde en hensikt, uten høytidelig anledning.
Ingvild åpnet møtet:
Nå skal pappa snart bli pensjonist, hva mener dere? Vi må prate om hvordan vi skal klare oss nå, han orker ikke å hjelpe dere på samme måte.
Eivind avbrøt:
Slapp av, se på barna våre fem stykker, alle med jobb, det er vel ikke meningen at dere ikke skal klare oss to gamle? Vi klarte fem, tidene var ikke bedre, men vi sparte og stilte opp. Jeg vil ikke kaste skyld, bare minnes tiden Nå trenger vi også en hjelpende hånd, jeg greier ikke tempoet lenger. Jeg er redd jeg snubler nede i verkstedet en dag
Etter en kort pause tok barna ordet. Eldstemann, Martin, begynte. Han spurte ikke hvordan har du det, pappa?, men ramset opp boligoppussing og bilkjøp og mer, og fikk sagt:
Beklager, men det blir trangt for oss kanskje senere om det ordner seg
De andre sa mye av det samme. En trengte hjelp til lån, en annen ville bygge på huset sitt og alle håpet at mamma og pappa fortsatt bidro mest. Ingen spurte hvordan pengene egentlig ble til.
Etter hvert reiste Eivind seg, litt sørgmodig:
Ja ja, hvis alle vil jeg skal jobbe, så får jeg vel fortsette så lenge jeg klarer
Neste dag kom Ingvild igjen til meg. Som om hun fortsatte på samtalen vår:
Så, ja, barna kom, snakket og dro. Pappa jobber videre, trøtt som han er. Jeg er også sliten og hva nå?
Eivind jobbet faktisk tre dager til på bensinstasjonen. Ambulansen hentet ham rett fra verkstedet. Hjertet var helt tomt for krefter denne gangen; ingenting å gjøre. Alle barna kom hjem igjen, denne gang til gravferd og minnesamvær. Vi var der og hørte minnene og latteren, såret av at ingen hadde stanset opp og spurt: Hvorfor ga dere ikke pappa muligheten til å hvile han ba jo om det?
Sånn gikk det med vår gode nabo. Ingvild bor alene nå, sparer på alt og ser at barna selv har nok med sine egne greier
Og jeg forstår at det gjelder å lære av dette: Livet er ikke alltid rettferdig. Man må våge å sette grenser for seg selv og de nærmeste, og huske at det er lov å be om hvile og å ta vare på seg selv, før kroppen tvinger én til pause.
