Hele livet har Erik drømt om en sønn. Han hadde til og med et navn klart – Markus. Men slik ble det, i familien vokste det opp tre døtre…
Kona Ingrid var ikke fortvilet:
— Men se, hvor vakre vi har dem! — gjentok hun.
Erik smilte og nikket. Uten tvil elsket han de kvikke småjentene sine høyt. Likevel kjente han av og til et lite stikk av misunnelse når han så naboen sparke ball med sønnene sine.
— Å, kom igjen, Erik! Din Solveig går på karate. Hun slåss bedre enn noen gutt, — sa vennen hans.
Erik lo. Solveig, ti år, var virkelig en tøff jente. Søstrene hennes, tvillingene Ida og Marte på syv, var heller ikke redde for noe.
Men drømmen om en sønn forlot ham aldri…
Døtrene hadde også en drøm – et kjæledyr.
— Nei, det glemmer dere bare. Jeg orker ikke et evig bjeffende vesen her, — avfeide Erik jentenes bønner om hund.
— Katten ødelegger alle tapetene. Hamstere stinker. Papegøyen er altfor bråkete, — avviste han alle forslag.
Jentene rynket pannen og ble lei seg.
— Men Nora og Thea har to hunder hjemme! Og det går jo fint! — mumlet Solveig lavt, men faren var ubøyelig.
— Vi finner på noe, — trøstet Ida, som aldri ga seg.
Det nærmet seg Eriks bursdag. Jentene satt på rommet til Solveig og kranglet om hva de skulle gi pappa.
— Termos? Barbersett?
— Nei da! Alt det er altfor kjedelig!
— Da får du finne på noe selv, siden du er så smart! Vi tegner et kort! Det er bare to dager igjen!
— Høres ut som barnehagen, småbarnsavdelinga! Gaven må være overraskende og minneverdig! Det sier mamma.
Diskusjonen hadde pågått i en halvtime og truet med å bli til slagsmål, da telefonen plutselig ringte:
— Solveig, har dere husket å ta ut søpla? — spurte mamma.
— Ja… selvfølgelig. Vi tok alt. Kommer du snart hjem? — løy Solveig uten å blunke. Og da hun fikk vite at mamma ikke kom med det første, skyndte hun seg å gjøre seg klar.
— Vi blir med! — ropte tvillingene.
— Skal vi gå alle tre med én søppelsekk? — rynket Solveig pannen.
Men et par minutter senere var hele gjengen ute av oppgangen.
— Hører dere? Der borte, ved søppelkassene, — hvisket Marte.
Jentene stoppet opp og nikket. Da de nærmet seg, forsto de at det kom jamring fra søppelcontainerne.
— Har noen virkelig puttet en katt der? — sa Solveig usikkert.
Ida trakk bare på skuldrene og begynte energisk å kaste ut posene som fylte containeren.
Søstrene hjalp til, mens de for utålmodige grimaser. Som om katten forsto at redningen var nær, ga den fra seg et fortvilt mjau.
— Håper den ikke hopper på oss. Og hvorfor har den ikke kommet seg ut? Sitter den fast? — mumlet Solveig mens hun lente seg over kanten.
På den andre siden jobbet Ida og Marte ivrig.
Noen minutter senere fant de svaret:
— Helt fra forstanden, de voksne! Pakke en katt i en søppelpose og kaste den! — raste Solveig mens hun løsnet den knasende plasten der en redd rød katt satt.
— Så pen og kosete! Hvordan kunne noen kaste stakkar’n? — sukket Marte.
Katten klatret straks opp på armen hennes og trykket seg inntil, skjelve av redsel.
— Hva er det dere gjør, dere små tøyser? Har kastet alt søppelet utover veien! Jeg skal klage til foreldrene deres! Moro, dere fant på, mens far og mor er borte! — ropte gamle Fru Larsen over hele gårdsplassen.
Det var nytteløst å krangle med den sinte kvinnen. Hun nærmet seg raskt til tross for sin høye alder.
— Løp! — kommanderte Solveig.
Søstrene styrtet mot inngangsdøren. Bak seg hørte de Fru Larsens vredesbrøl.
— Puh, det gikk vel, — pustet Ida idet hun smelte igjen døra.
— Hun kommer til å klage. Bare vent. Husker dere da vi knuste vinduet i oppgangen? Da var hun der med en gang og sladret til pappa samme kveld, — humret Solveig og mintes deres påfunn.
Erik var på vei hjem fra jobb. Humøret var på topp. Helgen og bursdagen sto for døra. Han hadde alltid elsket denne dagen og gledet seg til å tilbringe den med familien.
Plutselig dukket en gammel spåkone opp ved siden av ham:
— En uventet gave venter deg, min gode! Du blir glad, du kommer til å le! — sa hun raskt og rørte ved hånden hans før hun forsvant.
«Rare spåkoner vi har nå om dagen. Før i tiden ba de om å få se i håndflaten,» tenkte Erik og smilte for seg selv. Han la ikke noe særlig vekt på ordene og skyndte seg hjem…
Hjemme var det livlig diskusjon:
— Hva gir mamma pappa? Fikk dere vite det? — spurte Solveig søstrene, men de bare trakk på skuldrene.
— Jeg spurte, men mamma sa det var en overraskelse. Vi får vite det når tiden er inne, — svarte Ida.
Det var rart. Mamma pleide alltid å forberede pappas fest sammen med dem.
— Jeg så hun la noe i en gavekonvolutt. Kanskje en ferie til Syden? Husker dere at de drømte om en reise sammen? — sa Marte tankefullt.
— Kanskje. Men vår overraskelse blir ikke dårligere. Den blir minneverdig og helt uventet for pappa, — fniste Solveig.
— Bare han ikke oppdager den for tidlig, — la Ida fingeren på munnen.
Så ringte det på døra, og jentene åpnet. Foreldrene sto på trappa.
— Dere er litt for stille i dag. Kom igjen, tilstå hva dere har funnet på nå, — sa Ingrid og så strengt på døtrene.
Men jentene forsikret at alt var i orden.
— Vi tok til og med ut søpla! — rapporterte Solveig.
— Fint. Men hvorfor er det så vått på badet? — spurte moren og nærmet seg vasken.
Jentene så på hverandre.
— Unnskyld, mamma, jeg skulle vaske en t-skjorte. Ble litt skitten, — så Marte ned.
— Ikke en dag uten spenning! — lo Erik. Han var i strålende humør.
Jentene forsvant raskt på rommene og la seg uten videre mas.
— De vokser til… Se så lydige de er i dag. Sikkert de forbereder en overraskelse til meg, — smilte Erik og kysset kona.
— Mer som stillhet før stormen, — sa Ingrid skeptisk. Hun kjente døtrene sine altfor godt…
De hadde akkurat lagt seg da det kom en lyd fra Solveigs rom.
— Syntes jeg hørte noen mjaue, — hvisket Erik halvsøvnig.
Da de kom inn på jenterommet, satt Solveig sammen med Ida:
— Jeg hadde et mareritt, men nå er det bra. Kan jeg sove hos Solveig? — sa Ida stille.
— Selvfølgelig, kjære. Trenger dere noe? — spurte Ingrid.
Søstrene nikket, og resten av natten forløp stille…
Natten før bursdagen sov Erik dårlig. Han drømte noen rare mareritt om en rødhåret spåkone som mjauet og så på ham med skarpe grønne øyne.
Til slutt våknet han – og stivnet. Rett på brystet hans satt et rødt uhyre og stirret på ham!
— Mjau, — hilste monsteret på Erik.
— Aaaaah! — skrek Erik.
Ingrid skvatt opp og prøvde å forstå hva som foregikk.
— Hva? Hva er dette? — stammet bursdagsbarnet og stirret på den røde katten som allerede prøvde å legge seg ved føttene hans.
Ingrid bare blunket forvirret.
— Å, pappa! Du har allerede sett overraskelsen vår! — kom Solveig inn så muntert hun kunne.
Bak henne kom tvillingene:
— Gratulerer med dagen, pappa! Vi ville gi deg en minneverdig gave. Møt Mikkel. Han er snill, rolig og veloppdragen.
Faktisk har han bodd her i to dager allerede, uten at dere merket det. Alle sofaene er hele, og tapetene likeså, — snakket Ida og Marte i munnen på hverandre.
Ingrid lo da hun så Erik gapende.
— Ikke vær bekymret, pappa. Mamma skal gi deg en tur til et spa, og dere får en fin ferie borte fra oss. Vi klarer oss selv, — slapp Solveig ut.
— Hvilket spa? Vent litt, jenter, — så Ingrid overrasket på døtrene.
— Men lå ikke gavekonvolutten din en reise? Jeg så det selv, — kom Marte til unnsetning.
Ingrid lo nervøst.
— Ser ut som ingenting kan holdes skjult i dette huset, — sa hun til slutt.
— Men hva skal jeg gjøre med dette dyret? — spurte Erik rådvill og så på katten som mjauet stille ved føttene hans.
— Skjønner du, pappa, det skjedde ved et uhell. Vi gikk ut og fant katten i en pose… i søppelcontaineren. Så kom Fru Larsen. Hun skrek så mye. Du vet hvordan hun er, — begynte Solveig.
— Vi ble redde og løp alt vi kunne hjem, — la Ida autoritativt til.
— Det ble bare sånn, og katten endte opp hos oss. Men vi kunne jo ikke kaste ham ut igjen? Vi vasket ham og fikset ham. Han er veldig rolig og tålmodig, — sa Marte med tårer i øynene.
Erik sukket. I hodet dukket plutselig spåkonens ord om en uventet gave opp.
— Jaja… Den gaven var virkelig noe for seg, — sa han stille og så på hele gjengen.
— Kjære, jentene har kanskje rett. Katten er virkelig synd. Tenk hva han har opplevd. Og han virker veldig rolig og kosete, — kom moren til jentenes forsvar.
Erik sukket og tenkte gjennom situasjonen.
— Han kan jo ta mus for oss. Er jeg sikker! — kom Ida med et stikkende argument.
— Men vi har aldri hatt mus, — sa Erik trist og så seg om.
— Alt kan skje, jeg hørte noe rasling bak veggen her om dagen, — støttet Marte søsteren.
— Greit, dere små tøyser. Vi får se hvordan dere oppfører dere videre. Og Mikkel, da, — lo Erik.
— Hvorfor Mikkel? — spurte Ingrid.
— Om du hadde hørt hvor morsomt han maler når man klapper ham på magen, — smilte jentene.
— Men hva var gaven i konvolutten? — ville Marte vite.
Ingrid så litt sjenert ut. Så hentet hun en liten eske som inneholdt en konvolutt.
— Kan det være sant! — utbrøt Erik beveget da han så innholdet.
Han klarte ikke å holde tårene tilbake…
*****
— Jo, en bror er fint. Men jeg tror Mikkel gjorde et uutslettelig inntrykk på pappa, — hvisket Marte til søsteren senere på kvelden.
— Mikkel er en skikkelig sviker. Han sov hos oss i to dager, men i dag flyttet han til foreldrene, — rynket Ida pannen.
— Å, kom igjen. Han er jo pappas katt, — fniste Marte.
Erik lå lykkelig i sengen og lyttet til Mikkels romling.
— For en beroligende lyd. Hvorfor har vi ikke skaffet katt før? Jeg skjønner ikke, — hvisket han og trakk kona nærmere.
— Nyt stillheten, for snart blir det ikke mye søvn i dette huset, — lo Ingrid.
— Du, jeg kan nesten ikke tro at vi skal ha en sønn! Takk, kjære, dette er den beste gaven av alle! — smilte Erik og lukket øynene av ren lykke.
