— Ola, sett kofferten forsiktig, det er luksuskrem der, knuser du den, har du ikke råd til å erstatte den! — stemmen til svigerinnen skar gjennom stillheten i gangen vår med en selvfølelse som en husfrue som endelig er kommet hjem til sine rettmessige domener.
Jeg la fra meg skreddersaksen. Å klippe silke på skrå er en delikat affære, som ikke tåler mas, og maset hadde nettopp smelt igjen ytterdøren og tøffet inn i gangen sammen med to digre kofferter.
I døråpningen sto Mari. Trettini år, ingen offisiell ansettelse de siste fem årene, og det evige rollespillet som «misforstått muse». Bak henne skrittet mannen min nervøst fra fot til fot, og unngikk øynene mine.
— Kari, hun er jo søstera mi, — mumlet Ola skyldbetynget, idet han grep håndtaket på kofferten. — Hun har en vanskelig periode. Hun trenger et sted å lande.
— Jeg blir her en liten stund, til han kommer krypende for å be om unnskyldning, — forkynte Mari, og sparket av seg skoene midt i gangen. — Ola, bær tingene inn på soverommet med balkong. Jeg trenger frisk luft til meditasjonen.
Hun skred inn på kjøkkenet uten så mye som et blikk i min retning. Jeg betraktet dette absurditetens opptog med et lite glis. Som skredder med tjue års erfaring vet jeg godt: hvis stoffet er råttent, hjelper det ikke hvor pent du tråkler det — det sprekker langs sømmen. Mannens familie forvekslet ofte høfligheten min med ryggradsløshet.
På kjøkkenet smalt kjøleskapsdøren.
— Kari! — lød det derfra. — Hvorfor har dere ikke mandelmelk? Jeg trenger det til smoothien. Og den hylla der skal jeg rydde, her skal stå detox-gelene mine. Pølsa di har jeg satt ut på balkongen, den ødelegger auraen min.
Jeg gikk rolig inn på kjøkkenet. Den røkte pølsa mi lå virkelig forlatt på vinduskarmen.
— Mari, — sa jeg rolig, og satte pølsa tilbake på sin rettmessige plass. — Auraen din blir ødelagt av lediggang. Og den hylla rydder du ikke, for der står maten min, kjøpt for pengene mine. Mandelmelk får du kjøpt på supermarkedet rundt hjørnet.
Svigerinnen la teatralsk hendene på brystet.
— Ola! Hører du hvordan hun tar imot meg? Jeg kommer til dere med et åpent hjerte, såret av mannens svik, og her blir jeg kjeftet på for en pølse!
Ola presset seg hastverksinnlagt inn mellom oss:
— Kari, ærlig talt, la henne flytte på den. Hun har det tungt nå.
— Det tunge for henne er å bære kofferten, Ola. Men å bo hos oss skal bli lett for henne, — smilte jeg det mildeste smilet mitt. — Hvis hun, selvfølgelig, godtar reglene i det beskjedne pensjonatet vårt.
Mari fnyste, med hele holdningen sin viste hun at hun bare nedlot seg til å snakke med meg av ren barmhjertighet.
Om kvelden ringte svigermoren. Anne ringte alltid på høyttaler, slik at stemmen hennes, som velgjørerinnens, skulle ha mer tyngde. Hun elsket å være raus og edel, men strengt tatt på andres regning.
— Kari, jenta mi, — sang det i røret. — Du må vise kvinnelig visdom. Omgi lille Mari med omsorg. Det er vår hellige familieplikt. Jenta må få lade batteriene, server henne frokost, la henne sove ut. Jeg hadde tatt henne inn selv, men jeg får jo trykk av støy, du skjønner.
— Jeg forstår, Anne, — svarte jeg fredsommelig. — Ta vare på deg selv. Mari skal nok klare seg hos oss.
Neste morgen, lørdag, sto jeg opp tidlig. Lagde vafler, brygget god kaffe. Duften sivet ut i leiligheten, og snart kom Mari drivende inn på kjøkkenet, svøpt i mitt favorittkashmirpledd.
— Å, frokost! — hun strakte seg mot tallerkenen. — Hvorfor er det ikke kokosmelk til vaflene?
Jeg satte lydløst en kopp svart kaffe foran henne og skjøv over et ark fylt med tett, uleselig håndskrift.
— Hva er dette? — Mari løftet arket motvillig med to fingre, med perfekt manikyr.
— Dette, Mari, er budsjettet.
Svigerinnen blunket uforstående med de forlengede vippene.
— En moderne kvinne må respektere grensene sine og leve i flyt, ikke telle kroner! — begynte hun på den evige grammofonplaten. — Jeg lever på kosmisk energi, det materielle er lavfrekvente vibrasjoner som blokkerer chakraene!
— Chakraene dine ble blokkert da du sluttet i logistikkjobben for fire år siden for å «finne deg selv», — parerte jeg rolig, og tok en slurk kaffe. — Og den kosmiske energien betaler dessverre ikke strømregningene. Strøm og vann har vi forresten på måler.
— Du er en smålig, åndløs kjolekone! Du tenker bare på filler! — hvinte Mari, med røde flekker i ansiktet.
Hun spratt opp av stolen, med opprørte nesebor som en rasende mops som har fått en kjeks i stedet for leverpostei.
Jeg blunket ikke engang.
Inn på kjøkkenet, tiltrukket av bråket, tittet en søvnig Ola.
— Kari, hva er det? Hva slags leie? Hun er jo på besøk!
— En gjest, Ola, — snudde jeg meg mot mannen min, — er en person som kommer med en kake, drikker te, roser vertinnen og drar hjem og legger seg. En person som tar med seg to kofferter med vinterklær midt i mai, okkuperer et eget rom og krever mandelmelk, er en leieboer.
Mari trakk pusten dypt, forberedt på et nytt hysterisk anfall.
— Jeg er familie! Jeg har rett! Broren min bor her også!
— Han bor her, Mari, — sa jeg rolig. — Men det gjør ikke leiligheten min til et familiehotell. La oss gå tilbake til budsjettet. Punkt én – leie av rom. Punkt to – mat fra mine varer. Punkt tre – vann og strøm. Og punkt fire – rengjøring etter deg selv. Hvis du ikke vil betale for renhold, her er vaktplanen: i dag vasker du toalettet og komfyren.
— Hvordan våger du?! — gispet svigerinnen. — Ola! Kona di kaster meg ut!
Ola så fra mitt rolige ansikt til søsterens røde, forvridde fjes.
— Mari, — sa mannen uventet bestemt. — Kari har rett. Du er ikke på hotell. Vil du bo hos oss, må du respektere vertinnen og husets regler.
Dette var et slag i ryggen søsteren ikke hadde ventet. Jeg nikket anerkjennende til mannen min og la til det siste argumentet:
— Og hvis du, Ola, av medlidenhet bestemmer deg for å betale søsterens opphold fra din egen lommebok, trekker vi det fra budsjettet til den nye bilen din. Enkel matematikk.
Ola, for hvem en ny bil hadde vært drømmen de siste tre årene, la resolutt armene i kors, og viste med hele holdningen at han ikke hadde tenkt å sponse søsterens innfall.
Uten brorens støtte, gratis pensjonat og tjenestepike i min skikkelse, grep Mari krampaktig telefonen og ringte moren.
— Mamma! De mobber meg! De tvinger meg til å vaske doen! Jeg kommer til deg!
Fra høyttaleren lød et hastig, bekymret kvakk:
— Å, Mari, jenta mi, jeg har jo akkurat startet oppussing i gangen! Det lukter maling, jeg får allergi! Du får holde ut hos Kari, vær snill! — og forbindelsen ble raskt brutt.
Mari sto midt på kjøkkenet og klemte den slukkede telefonen. Patosen hadde punktert, og avslørte en enkel, lite flatterende sannhet: en voksen kvinne, vant til å ri på andres rygg, hadde plutselig oppdaget at ryggen var såpeglatt.
Etter førti minutter, med ondskapsfullt buldrende hjul, rullet koffertene ut i oppgangen. Og Mari, som det viste seg utpå kvelden, hadde likevel funnet seg et sted. Hos en venninne. Riktignok uten mandelmelk, personlig pledd og gratis tjenestepike.
