På dørterskelen til sin egen leilighet står Berit med korslagte armer. Hun skjelver av sinne.
I gangen, omgitt av tre digre rutete bagger, står Borghild. Eks-svigermora. I hånda holder hun et ekstra sett nøkler, som Berit for tre år siden, da hun ennå var gift med sønnen Erik, ubetenksomt gav henne «i tilfelle noe skulle skje».
– Ikke tale om, Berit, sier Borghild rolig, mens hun tar av seg skoene og plasserer dem pent på skohylla. – Jeg har full rett til å være her. Sønnen min har lagt ned de beste åra av livet sitt i denne leiligheta. Og dessuten: du lever altfor godt etter skilsmissen. Det må bli rettferdighet.
– Hva slags rettferdighet? sier Berit og tar et skritt fram, med kokende raseri innvendig. – Erik betalte ikke en eneste krone på dette boliglånet. Vi ble skilt for to år siden. Leiligheta er kjøpt for pengene til foreldra mine før vi giftet oss, han hadde bare en andel på papiret – og den sa han fra seg mot barnebidraget. Dere har ingenting her å gjøre.
– Juridisk sett, kanskje, sier svigermora og retter på håret foran speilet i gangen. Hun ser kritisk på Berits ansikt. – Men moralsk sett? Erik sitter igjen med skjegget i postkassa. Han leier et hybelrom, sliter med småjobber. Men du? Se på deg sjøl. Oppussing, ny bil, ungen i privathage. Hvor får du pengene fra, Berit? Har du holdt tilbake barnebidrag? Derfor har jeg kommet for å bo her en stund. Jeg skal hjelpe til med barnebarnet – og samtidig holde et øye med pengebruken.
– Barnebarnet er seks år, du så henne sist da hun fylte tre! sier Berit og griper telefonen. – Jeg ringer politiet nå. Du oppholder deg i andres bolig uten tillatelse.
– Ring, ring, sier Borghild og smiler skjevt mens hun går inn i stua og setter seg på sofaen. – Jeg sier til politiet at jeg er kommet til mitt eget barnebarn etter avtale med faren. Erik bekrefter det. Skal vi ha en skandale for hele blokka? Gjerne for meg. Blir du ikke flau overfor naboene? Du som er så korrekt, sjef i egen bedrift.
Berit senker telefonen. Svigermora treffer et ømt punkt – hun har ikke lyst til å involvere seg i en krangel med ei hissig kjerring i påsyn av naboer og ikke minst seks år gamle Lisa, som er hos ei venninne akkurat nå. Hun må være smartere, men nervene er allerede ferdige.
– Du har nøyaktig tretti minutter på å pakke sakene dine og gå, sier Berit tydelig, stavelsesvis. – Ellers bytter jeg lås med én gang. En låsesmed kommer om en halvtime.
– Han kommer ikke, sier Borghild og tar opp ei heklet duk fra lomma, som hun legger på salongbordet. – Jeg har allerede snakka med styrelederen i sameiet. Jeg sa jeg var mora di, kommet på besøk, og at du ville bytte lås fordi du har et midlertidig mentalt sammenbrudd. Han stilte seg på min side. Sitt rolig, Berit. Vi har en lang samtale foran oss.
Berit går inn i stua og setter seg i lenestolen overfor eks-svigermora. Hendene skjelver fortsatt, men i hodet begynner en plan å ta form. Med denne kvinnen nytter det ikke å være snill – hun forstår bare makt og egeninteresse.
– Hva er det egentlig du vil, Borghild? spør Berit rett fram. – Jeg tror ikke du har slept deg hit fra Lillestrøm med tre bagger bare for å gjenopprette en eller annen mytisk rettferdighet.
– Jeg vil at sønnen min skal få et levelig liv, svarer svigermora spisst. – Du tok alt fra ham.
– Han spilte bort alt på tipping! roper Berit, og mister tålmodigheta. – Du vet utmerket godt hvorfor vi ble skilt. Han tok gullsmykka mine, pantsatte datautstyret og tømte sparekontoen til ungen!
– Å, ikke overdriv, sier kjerringa og vifter med hånda. – Han var ung, han snubla. Du skulle støtta mannen din, ikke ta ut skilsmisse og krevd barnebidrag. På grunn av bidraget ditt får han ikke normalt arbeid – trekk halve lønna med én gang.
– Han er trettito år, hvor ung er liksom det? sier Berit bittert. – Og han har ikke betalt barnebidrag på et halvt år, gjelda er over to hundre tusen kroner. Hva snakker du om?
– Akkurat derfor er jeg her, sier Borghild og lener seg fram. – La oss bli enige. Du skriver over halve leiligheta til Erik igjen. Eller du selger den, kjøper deg noe mindre, og gir ham differansen til en bolig. Og du trekker barnebidragskravet. Til gjengjeld reiser jeg, og du slipper å høre fra meg.
Berit stirrer på eks-svigermora og tror ikke sine egne ører. Frekkheta til denne kvinnen kjenner ingen grenser.
– Er du sprø? sier Berit lavt. – Skal jeg gi bort en andel av leiligheta til en som ranet sitt eget barn?
– Ellers gjør jeg livet ditt surt, truer Borghild. – Jeg flytter inn i det lille rommet. Bor her, følger ungen til hagen, forteller henne hvor egoistisk mora er. Jeg ringer barnevernet, sier du forsømmer barnet, jobber døgnet rundt. Da får vi se hva du synger.
I det samme høres det i gangdøra. Det er venninna til Berit, Maren, som har henta Lisa.
– Mamma! roper Lisa og løper inn i stua, men stopper opp når hun ser den ukjente eldre dama. – Hvem er det?
– Det er bestemora di Tone, Lisa, sier Borghild med klissete stemme og strekker ut armene for en klem. – Jeg har kommet på besøk til deg.
Lisa klynger seg forskrekka til mora. Maren ser de rutete bagene i gangen, vurderer situasjonen og går bort til Berit.
– Berit, hva skjer her? hvisker venninna. – Hvem er det?
– Eks-svigermora, hvisker Berit tilbake. – Har kommet for å presse meg. Vil ha leiligheta.
Maren rynker panna og snur seg mot Borghild.
– Dame, er du ikke riktig klok? Putt sakene dine og stikk, ellers ringer jeg politiet.
– Hvem er du til å bestemme over meg? snerrer svigermora. – Ei venninne? Hold kjeft. Dette er familiesaker.
– Lisa, gå inn på rommet ditt og lek, er du snill, sier Berit til dattera. Jenta lystrer og løper inn.
Berit snur seg mot Maren:
– Maren, vær så snill å sitte med henne. Vi må snakke alene.
Maren nikker og går inn på barnerommet, lukker døra forsiktig.
– Så det er utpressing? sier Berit og reiser seg, går bort til vinduet. – Tror du jeg blir redd for barnevernet eller bråk?
– Det blir du, sier Borghild overbevist. – Du er ei skikkelig dame, du passer på omdømmet ditt. Du trenger ikke trøbbel på jobb. Jeg er pensjonist, jeg har ingenting å tape. Jeg følger etter deg overalt.
– Greit, sier Berit plutselig rolig. – La oss gjøre det sånn. Siden du er kommet for å hjelpe og gjenopprette rettferdigheta, setter vi i gang med én gang. Erik skylder meg barnebidrag for et halvt år. Det er to hundre og førti tusen kroner. I tillegg har han strømregninger og fellesutgifter som han ikke betalte da han bodde her – seksti tusen til. Totalt tre hundre tusen. Betal.
Borghild mister ansiktsuttrykket et sekund, men samler seg raskt.
– Jeg har ikke de pengene. Jeg er pensjonist.
– Og jeg har ikke en ekstra leilighet, svarer Berit. – Siden du er kommet for å representere sønnen din, så betaler du for ham. Eller trodde du du skulle flytte inn, sitte på rompa, spise av maten min og diktere vilkår?
– Jeg skal hjelpe til! roper svigermora. – Lage mat, rydde!
– Jeg trenger ikke hushjelp, sier Berit og går bort til bagene i gangen, sparker borti en. – Ta sakene dine og gå. Frivillig.
– Nei! skriker Borghild og hopper opp fra sofaen, løper bort til Berit. – Jeg drar ikke! Du er nødt til å dele! Sønnen min lider på grunn av deg!
– På grunn av meg? sier Berit og snur seg brått, øynene blir smale. – Sønnen din lider på grunn av egen latskap og dumhet. Og på grunn av deg, fordi du hele livet har gredd ham med hånda og forsvart hver eneste drittsekk-handling. Han er en voksen mann, men du må gå rundt og presse til seg leiligheter for ham. Er du ikke flau?
– Ikke snakk om sønnen min sånn! Kjerringa hever hånda for å gi Berit en ørefik.
Berit griper håndleddet hennes i lufta. Grepet er jernhardt.
– Løfter du hånda mot meg i mitt eget hjem igjen, anmelder jeg deg for vold, sier Berit lavt og truende. – Og nå hører du godt etter, Borghild.
Hun slipper taket. Svigermora peser tungt, og for første gang ser hun redd ut.
– Du tar baggene dine og går, fortsetter Berit. – Hvis du er her om fem minutter, ringer jeg advokaten min. Vi har allerede diskutert Eriks gjeld. Han har en andel i hytta deres på fjellet, som dere skrev over på ham. Vi tar beslag i den andelen for barnebidragsgjeld. Selger den på tvangsauksjon. Vil du ha fremmede folk hjemme på hytta?
Borghild blir blek.
– Det gjør du ikke. Erik sa du aldri ville rote seg bort i rettssaker.
– Erik er en idiot, sier Berit skarpt. – Han bedømte meg ut fra den Berit som gråt i puta mens han tømte sparekontoen. Den Berit er borte. Foran deg står en kvinne som forsørger barnet sjøl, leder salgsavdelinga og kan telle penger. Hvis du ikke går, leverer advokaten min papirer på beslag av Eriks eiendeler i morgen tidlig. Og det eneste han eier, er andelen i huset og hytta deres.
Svigermora står stille. Logikken i Berits ord går inn på et øyeblikk. Utpressingen av leiligheta har mislyktes, og utsiktene til å miste hytta på grunn av sønnens gjeld er mer enn reell.
– Din slange, Berit, hveser Borghild, men uten den tidligere selvsikkerheta.
– Bedre det enn å være deg, sier Berit og åpner ytterdøra. – Klokka går. Fem minutter.
Svigermora farer rundt i gangen. All kamplyst er borte. Hun får hektisk på seg skoa, snubler i lissene.
– Erik skal få vite hva slags dyr du er, mumler hun mens hun griper den første baggen. – Han tar ungen fra deg.
– La ham prøve, sier Berit likegyldig. – Med den inntekta og gjelda si? De ville ikke latt ham ha katt en gang.
Borghild drar to bagger ut på trappa. Den tredje sparker Berit selv ut etter henne.
– Nøklene, sier Berit og holder fram hånda.
Svigermora kaster nøkkelknippet i gulvet med et sinna kast. Det ruller bortover flisene med en klirrende lyd. Berit plukker det rolig opp.
– Og ikke kom tilbake. Noensinne. Du får ikke se Lisa før Erik har betalt hver eneste krone av barnebidraget. Hvis du står og lusker utenfor barnehagen, ansetter jeg vektere, og anmelder deg for trakassering. Hørte du?
Borghild svarer ikke. Hun peser tungt mens hun prøver å få tak i alle tre digre baggene på én gang. Heisdøra åpner seg, og hun, mens hun banner inni seg, går inn.
Berit smeller igjen døra og låser med to omdreininger. Knærne svikter, hun lener seg mot døra og glir langsomt ned på gulvet. Hjertet hamrer.
Fra barnerommet kommer Maren, og bak henne titter Lisa forsiktig fram.
– Dro hun? spør Maren og setter seg på huk foran Berit.
– Dro, sier Berit og puster ut, smiler. – Hun kommer ikke tilbake. Torde ikke risikere hytta.
– Mamma, hvorfor skrek bestemor sånn? spør Lisa og kommer bort, klemmer mora rundt halsen.
Berit klemmer dattera tilbake, trykker nesa inn i det myke håret hennes. All sinne og spenning forsvinner, bare en følelse av lettelse og total seier blir igjen.
– Alt er bra, vennen, sier Berit lavt og reiser seg. – Bestemor bare bommet på adressa. Hun plager oss ikke mer. Kom, vi drikker te med kaka Maren hadde med seg.
Maren blunker til Berit og går ut på kjøkkenet. Livet er tilbake i sitt vanlige, rolige spor – og ingen spøkelser fra fortida skal få ødelegge det mer.
