Vi sørget gradvis for vann og til slutt også gass til huset hennes. Deretter oppgraderte vi alt i hjemmet. Senere fant jeg min tante sitt hus på en eiendomsside på nettet Min syttifem år gamle tante har to søstre, hvorav én er min mor. Tante Katarina har vært gift minst ti ganger, og hennes siste ektemann døde for ti år siden. Hun har ingen egne barn. Tanten og mannen hennes bodde i et gammelt hus uten noen moderne bekvemmeligheter – huset besto av to rom og uteplassen var utstyrt med utedo. Min tantes ektemann var det man kaller en levende karakter, og vi besøkte dem ofte. Den yngste søsteren til min tante bodde i Sverige, og søstrene holdt kontakten via telefonsamtaler. Etter at tantes ektemann gikk bort, måtte vi reise dit oftere. For egne penger kjøpte vi kull og ved til henne, og hjalp henne med hagearbeid. Vi tok aldri imot noe fra henne. Flere ganger foreslo vi at hun skulle flytte inn hos oss, men hun hevdet hun ikke var skapt for byliv. Gradvis skaffet vi vann og gass til huset hennes, og oppgraderte alle fasiliteter. Vi bygde bad på tomten og la nytt tak, så livet hennes på landet skulle bli så komfortabelt som mulig. Av takknemlighet sa tante Katarina at hun ville testamentere huset til våre barn. Vi kom alltid ved behov. Plutselig reiste hun til Sverige for å bo med sin yngste søster. Hvordan kunne de tidligere ha hatt så lite kontakt, og så plutselig oppsto søsterkjærligheten slik? Og hva med huset? Tante bad oss bare la det stå for nå! Jeg tenkte at uansett hvordan forholdet mellom søstrene ble, kunne det hende tante Katarina kom tilbake. Søsteren i Sverige har egen familie – ektemann og voksen datter. Alle bor sammen i ett hus. Vi hadde nøklene til tantes hus og bestemte oss for å dra til henne neste helg, for å sjekke om alt var i orden. Nøkkelen passet ikke, låsen var byttet, og på gjerdet var det malt med hvit maling: “Til salgs”. Da vi kom hjem, fant jeg tantes hus på en norsk eiendomsportal. Jeg ringte megleren, og det viste seg at huset allerede var solgt for nesten to hundre tusen kroner. Jeg ringte ikke tante, for jeg var svært skuffet. Hadde det ikke vært for alle pengene vi investerte i huset, ville det vært verdiløst. Tante ringte meg en måned senere og fortalte at hun hadde solgt huset og gitt pengene til niesen – datteren til tanten fra Sverige. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal se ektemannen min i øynene, for penger investert i tantes hus var også hans.

I dag har jeg sittet og tenkt tilbake på alt vi har gjort for tante Ingrid. Etter at onkelen min døde for ti år siden, har hun bodd alene i det gamle huset på landet. Hun har ingen barn, og vi har alltid følt oss litt ansvarlige for henne. Huset hennes hadde verken innlagt vann eller gass, og toalettet på gårdsplassen var alt annet enn komfortabelt. Hjemmet besto kun av to rom, og standarden var virkelig enkel.

Tante Ingrid har to søstre den ene er min mor, og den andre bor i Sverige. Gjennom oppveksten husker jeg at vi ofte besøkte tante og onkel, og onkelen min var en karakter, alltid livlig og full av historier. Søstrene holdt kontakt, mest på telefon, men det virket aldri som de var spesielt nære.

Etter at onkel døde, måtte vi reise oftere ut til huset hennes. Vi kjøpte ved og kull for våre egne penger, og hjalp henne både med grønnsakshagen og med orden i huset. Vi tok aldri imot noe fra henne. Flere ganger har vi spurt om hun ville flytte til oss i byen, men hun sa alltid at livet i byen ikke var noe for henne.

Over tid klarte vi å få innlagt vann og gass i huset hennes. Kjøkkenet og badet oppgraderte vi, og vi bygget til og med en liten badestue ute på tunet. Vi la nytt tak og sørget for at hun kunne leve komfortabelt der ute. Til takksamhet sa tante Ingrid at hun skulle testamentere huset til barna våre.

Vi kom alltid når hun trengte hjelp eller selskap. Men plutselig dro hun til Sverige for å bo sammen med den yngste søsteren. Overraskende nok hadde de plutselig blitt så nære, og jeg undret meg over hvor denne søsterkjærligheten hadde kommet fra. Vi spurte om huset flere ganger, men hun sa bare vi skulle la det stå foreløpig.

Jeg har kjent på uroen; kanskje hun kommer tilbake en dag? Søsteren har jo sin egen familie i Sverige ektemann og voksen datter, og de bor alle i et hus sammen.

Vi hadde fortsatt nøklene til huset, så jeg og mannen min bestemte oss for å ta en tur i helgen for å sjekke. Da vi kom dit, passet ikke nøkkelen låsen var byttet, og på gjerdet stod det med store hvite bokstaver: Til salgs.

Vel hjemme igjen, søkte jeg opp huset hennes på Finn.no, og der lå det ute for salg. Jeg ringte megleren, og han kunne fortelle at huset allerede var solgt for nesten to millioner kroner. Jeg klarte ikke å ringe tante jeg var så sint og skuffet.

Alle de pengene og tiden vi hadde lagt i huset gjorde det mulig å selge det for en slik sum. En måned senere ringte tante Ingrid meg og sa hun hadde solgt huset, og gitt hele beløpet til niesen sin datteren til søsteren i Sverige. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal se mannen min i øynene. Alle investeringene i tantes hus var jo også hans penger.

Jeg sitter igjen med en bitter smak og funderer på hva familie egentlig betyr, når man plutselig ikke har noe å si.