Børre satt på vinduskarmen og så ned i gårdsplassen, der duer fordelte en brødskalk seg imellom. Per så på katten. Sju år hadde de bodd sammen, om man så bort fra kona Tone og dattera Marte. Men katten Børre var hans. Helt fra den første dagen, da en tremåneders pelsdott klamret seg fast i genseren hans og sovnet i albuen.
Tone kokte kjøttsuppe, og duften av laurbærblad svevde gjennom kjøkkenet. Marte, tolv år gammel, satt ved bordet og strøk fingeren over mobilskjermen. En vanlig lørdagskveld, som det hadde vært hundre av før, og som det ville komme like mange av. Men Per la merke til at datteren så på moren med en forventende mine. Og moren, mens hun rørte i suppen, nikket diskré, som om de hadde avtalt noe på forhånd.
«Pappa», sa Marte med den stemmen hun brukte når hun skulle be om ny mobil eller om å få sove hos ei venninne.
Per la fra seg Aftenposten.
«Ja?»
«Vet du, Lena sin katt har fått unger. Og en av kattungene er det ingen som vil ha. Han halter litt, framlabb-en er skjev. De skal… altså…»
Hun fullførte ikke, men det var lett å forstå. Per så på Tone. Hun rørte i suppen med stor iver, selv om det ikke var noe igjen å røre.
«Nei», sa han. Ikke sint, ikke skarpt. Bare et nei.
«Men hvorfor da?»
«Fordi vi har Børre. Han er sju år, han er vant til å være alene. Hvis vi henter en til, blir det slåssing, tissemerker, enda mer hår. Jeg er imot.»
Marte så på moren. Tone slo av komfyren og satte seg ved siden av mannen.
«Per, kattungen er tre måneder. Labben har grodd feil. Hvis ingen tar ham, kjører Lena ham til dyrebeskyttelsen, og der tar de ikke imot sånne.»
Per forsto. Men han nikket ikke.
«Jeg er imot», gjentok han og løftet avisen igjen.
***
Det gikk ei uke. Marte spurte ikke mer, men ved middagsbordet rakte hun ham brødet uten et ord. Og Tone sluttet å spørre hvordan dagen på jobben hadde vært. Per merket det, slik man merker trekk: vinduene var lukket, men det trakk likevel.
Fredag kom Marte hjem fra skolen med røde øyne. Hun slapp sekken ved døra og gikk inn på rommet sitt. Tone gikk inn til datteren, kom ut etter ti minutter.
«Hva er det?» spurte Per.
«Lena sa at kattungen skal kjøres bort i morgen tidlig. De har fått plass på et dyreinternat i utkanten, men Marte har sett bilder derfra. Små bur, rundt to hundre katter, lukten…»
Tone la ikke press på. Hun bare fortalte og gikk for å vaske opp.
Per ble stående alene i gangen. Fra Martes rom hørtes ikke en lyd, noe som var verre enn gråt.
Neste morgen sto Per opp før alle andre. Så tidlig sto han bare opp når han skulle på fisketur, og sesongen var ikke i gang ennå. På kjøkkenet brant lampen over komfyren, utenfor vinduet var det grått. Han trakk på seg jakka, tok bilnøklene og gikk ut.
Adressa til Lena hadde han funnet i Martes mobil kvelden før, mens datteren sov. Han skrev den på en lapp og stakk den i lomma på jakka.
Ved blokka til Lena parkerte han og ringte.
«Hei?» stemmen var søvnig og irritert.
«Det er Per, faren til Marte. Har dere kattungen ennå?»
Pause.
«Ja… Ja, han er her. Klokka elleve kommer de fra internatet.»
«Ikke gjør det. Jeg henter ham. Jeg kommer opp nå.»
Han la på og satt et øyeblikk i bilen.
Lena åpnet i morgenkåpe, rakte ham tause en skoeske. Inni på et gammelt håndkle satt kattungen. Grå, stripete, mager. Framlabb-en sto litt ut til siden, som om den var satt sammen i en fart. Øynene var gule og redde.
«Han er stille», sa Lena. «Mjauer nesten ikke. Spiser alt. Er renslig.»
Per nikket, tok esken og bar den til bilen.
Han kom hjem da alle fortsatt sov. Han satte esken på gulvet i gangen, tok av jakka. Inni esken ga kattungen ikke en lyd. Per kikket: dyret hadde krøpet opp i et hjørne og så på ham nedenfra, uten å blunke.
«Hva skal jeg gjøre med deg, da?» sa Per lavt.
Kattungen løftet den skjeve labben, som om den ville nå fingeren hans, men rakk ikke fram. Per sukket. Han gikk på kjøkkenet, helte melk i en skål. Så husket han at små kattunger ikke tåler melk, helte ut, fant kokt kylling i kjøleskapet og skar den opp i små biter.
Da han kom tilbake til gangen med skålen, satt Børre allerede ved siden av esken. Han så inn. Halen bevegde seg ikke, ryggen var ikke krum.
Kattungen kravlet seg ut av esken, haltet bort til skålen og begynte å spise. Børre fnøs og gikk bort til stolen sin. Ingen slåssing, ingen fresing.
Marte fant kattungen først. Per hørte et dempet skrik fra soverommet, så raske skritt, og datteren kom løpende inn til dem med kattungen i armene.
«Mamma! Mamma, hvor kom han fra?!»
Tone satte seg opp i senga og myste søvnig. Hun så på kattungen, så på Per. Han lå med hendene under hodet og studerte nøye taket.
«Pappa?» Marte vendte seg mot ham. Stemmen skalv. «Var det deg?»
«Hvis dere skriker, sender jeg ham tilbake», mumlet Per uten å ta øynene fra taket.
Marte satte seg på sengekanten og begynte å gråte. Ikke sånn som på skolen når man gråter av urettferdighet, men på en annen måte, når man ikke kan forklare. Kattungen i hendene hennes stivnet, trykket seg inntil genseren.
Tone sa ingenting. Hun la hånden på Pers arm og klemte den. Raskt, kort. Så reiste hun seg og gikk på kjøkkenet for å sette på vann.
Kattungen fikk navnet Tassen. Marte ville kalle ham Grev, men Per sa: hva slags greve, han kommer fra en eske, han skal hete Tassen. Og Tassen ble med i familien som om han alltid hadde bodd der. Børre gikk utenom ham den første uka, den andre uka begynte han å tåle ham, og mot slutten av måneden sov de i samme stolen. Børre rød, viktig, og Tassen grå, med den skjeve labben, trykket inntil siden hans.
Per så på dem om kveldene og var stille. Tone spurte en gang:
«Du var jo imot. Hva forandret seg?»
Han tenkte seg om, klødde Tassen bak øret. Katten spant og lukket øynene.
«Marte gråt. Jeg hørte det gjennom veggen. Og jeg tenkte: jeg fikser jo alt mulig rundt omkring, men her var det ingenting å fikse, det var bare å hente ham. Enklere kan det ikke bli. Og jeg satte meg på bakbeina – på grunn av hva? Hår?»
Tone smilte og sa ikke mer.
Et halvt år senere var Tassen blitt stor, labben var skjev, men han fór rundt i leiligheten som en virvelvind, slo ned tøfler og hoppet opp på skapet. Børre fulgte ham bare med blikket.
Og Per oppdaget av og til at om kvelden i sofaen lå Børre på fanget hans, Tassen sov på skulderen, og på TV-en gikk det fotball, men han hørte ikke stillingen, fordi han var redd for å bevege seg.
Og det var, må vite, bedre enn noen stilling.
