Katten satt i vinduskarmen og så ned på gårdsplassen der duene delte en brødskorpe. Per så på katten. De hadde bodd sammen i sju år, om man så bort fra kona Kari og datteren Solveig. Men katten Mons var hans. Helt fra første dag, da en tremåneders lo-ting av pels klynget seg fast i genseren hans og sovnet i albuebøylingen.
Kari kokte kjøttsuppe, og duften av laurbærblad fylte kjøkkenet. Solveig, tolv år, satt ved bordet og strøk fingeren over telefonskjermen. En vanlig lørdagskveld, som det hadde vært hundre av før og ville bli like mange igjen. Men Per merket at datteren så på moren med et ventende blikk. Og moren, mens hun rørte i gryten, nikket umerkelig, som om de hadde avtalt noe på forhånd.
– Pappa, – begynte Solveig med den stemmen hun brukte når hun skulle spørre om ny telefon eller lov til å overnatte hos en venninne.
Per la fra seg avisen.
– Ja?
– Lene har fått kattunger. Det er en som ingen vil ha. Han halter litt, framlabben er skjev. De skal… altså…
Hun fullførte ikke, men det var tydelig hva hun mente. Per så bort på Kari. Hun rørte ivrig i gryten, men det var ingenting igjen å røre.
– Nei, – sa han. Ikke sint, ikke skarpt. Bare et nei.
– Men hvorfor?
– Fordi vi har Mons. Han er sju år, vant til å være alene. Tar vi inn en til, blir det slåssing, markeringer, mer hår overalt. Jeg er imot.
Solveig så på moren. Kari skrudde av komfyren og satte seg ved siden av mannen.
– Per, kattungen er tre måneder. Labben har grodd skeivt. Hvis ingen tar ham, må Lene levere ham til dyrehjemmet, og derfra blir slike ikke tatt.
Per forsto. Men han nikket ikke.
– Jeg er imot, – gjentok han og løftet avisen.
***
En uke gikk. Solveig spurte ikke mer, men ved middagen rakte hun ham brødet i taushet. Og Kari sluttet å spørre hvordan dagen på jobb hadde vært. Per kjente det som en trekk: vinduene var lukket, men det trekte likevel.
Fredag kom Solveig hjem fra skolen med røde øyne. Hun slengte sekken ved døren og gikk inn på rommet sitt. Kari gikk etter datteren, kom ut etter ti minutter.
– Hva? – spurte Per.
– Lene sa at kattungen blir hentet i morgen tidlig. De fant et dyrehjem i utkanten, men Solveig så bilder derfra. Bur på bur, kanskje to hundre katter, stanken…
Kari presset ikke på. Hun bare fortalte og gikk for å vaske opp.
Per ble alene igjen i gangen. Fra Solveigs rom kom det ikke en lyd, noe som var verre enn gråt.
Om morgenen sto Per opp før alle andre. Så tidlig sto han bare opp når han skulle på fisketur, og sesongen var ikke begynt. På kjøkkenet brant lampen over komfyren, og utenfor vinduet var det grått. Han dro på seg jakken, tok bilnøklene og gikk ut.
Adressen til Lene fant han i Solveigs telefon kvelden før, mens datteren sov. Han skrev den på en lapp og stakk den i lommen.
Ved inngangen til Lene parkerte han og ringte.
– Hallo? – stemmen var søvnig og irritert.
– Det er Per, far til Solveig. Har du kattungen fremdeles?
– Ja… Ja, den er her. Klokken elleve kommer de fra dyrehjemmet.
– Ikke send den. Jeg henter den. Jeg kommer opp nå.
Han la på og satt et minutt i bilen.
Lene åpnet i morgenkåpe, rakte ham taus en skokartong. Inni, på et gammelt håndkle, satt kattungen. Grå, stripete, tynn. Framlabben pekte litt til siden, som om den var satt sammen i en fart. Øynene var gule og redde.
– Han er stille, – sa Lene. – Mjauler nesten ikke. Spiser alt. Er renslig.
Per nikket, tok kartongen og bar den til bilen.
Han kom hjem mens alle sov. Satte kartongen på gulvet i gangen, tok av jakken. Kattungen inne i kartongen ga ikke en lyd. Per så ned: dyret hadde krøpet i et hjørne og stirret opp på ham uten å blunke.
– Hva skal jeg gjøre med deg? – hvisket Per.
Kattungen løftet den skjeve labben, som om den prøvde å nå fingeren hans, men rakk ikke. Per sukket. Gikk på kjøkkenet, helte melk i en skål. Så husket han at små kattunger ikke tåler melk, helte ut, tok kokt kylling fra kjøleskapet og skar den fint.
Da han kom tilbake med skålen, satt Mons allerede ved siden av kartongen. Han så inn. Halen logret ikke, ryggen var ikke krum.
Kattungen krøp ut av kartongen, haltet bort til skålen og begynte å spise. Mons fnyste og gikk bort til stolen sin. Ingen slåssing, ingen fresing.
Solveig fant kattungen først. Per hørte et dempet hvin fra soverommet, så raske skritt, og datteren kom farende inn med kattungen i armene.
– Mamma! Mamma, hvor kommer den fra?!
Kari satte seg opp i sengen, blunket søvnig. Så på kattungen, så på Per. Han lå med hendene bak hodet og stirret i taket.
– Pappa? – Solveig snudde seg mot ham. Stemmen skalv. – Var det du?
– Skriker dere, tar jeg den tilbake, – mumlet Per uten å se bort fra taket.
Solveig satte seg på sengekanten og begynte å gråte. Ikke slik man gråter på skolen av urett, men på en annen måte, når man ikke kan forklare. Kattungen i hendene hennes stivnet, presset seg mot genseren.
Kari sa ingenting. La hånden på Pers arm og klemte. Raskt, kort. Så reiste hun seg og gikk på kjøkkenet for å sette på vannkokeren.
Kattungen fikk navnet Tassen. Solveig ville kalle den Grev, men Per sa: hvilken grev, den kommer fra en kartong, den skal hete Tassen. Og Tassen ble som om den alltid hadde bodd der. Mons gikk utenom den den første uken, den andre uken begynte han å tåle den, og ved slutten av måneden sov de i samme stol. Mons rød, viktig, og Tassen grå, med den skeive labben, nedsenket i siden hans.
Per så på dem om kveldene og var stille. Kari spurte en gang:
– Du var jo imot. Hva forandret seg?
Han var stille litt, klødde Tassen bak øret. Den malte og lukket øynene.
– Solveig gråt. Og jeg hørte alt gjennom veggen. Og tenkte: jeg fikser alt mulig her i huset, men her var det ingenting å fikse, bare å hente. Enklere kunne det ikke være. Og hvorfor var jeg så sta? På grunn av litt hår?
Kari smilte og sa ikke mer.
Etter et halvt år var Tassen blitt stor, labben var skeiv, men han suste rundt i leiligheten som en gal, slo ned tøfler og hoppet opp på skapet. Mons bare fulgte ham med blikket.
Og Per tok seg selv i å oppdage at om kvelden lå det en katt på fanget – Mons – og en på skulderen – Tassen – det var fotball på TV, og han hørte ikke resultatet fordi han ikke turde å røre seg.
Og det var vel bedre enn noe resultat.
