Oline levde ikke. Hun overlevde bare. 72 år, en liten hybel i utkanten av Hønefoss, pensjon som var tom innen den 20. hver måned. Og stillhet.
For et halvt år siden døde Gunnar. Ikke til en annen – han bare gikk bort. Stille, i søvne, uten et pip. Oline våknet om morgenen, og han var allerede kald. Hånden hans lå på kanten av senga, som om han hadde prøvd å rekke frem men ikke rakk det.
Datteren Nora kom fra Oslo til begravelsen, var der i tre dager, la igjen blodtrykkspiller på kjøleskapet og stakk av med et «Mamma, ring om det er noe». Oline ringte ikke. Men Nora ringte. Annenhver uke, presis som på klokke.
– Mamma, hvordan går det?
– Greit.
– Bra. Klem.
Det var hele samtalen. Hele forbindelsen. Hele meningen.
Oline gikk i butikken. På apoteket. Innimellom til legen, der de målte blodtrykket og sa «ikke stress så mye». Hun stresset ikke. Hun følte ingenting. Som et møbel. Som det gamle skapet i gangen som Gunnar alltid skulle kaste, men aldri fikk gjort.
Den dagen var helt vanlig, en novemberdag med lav himmel og duskregn. Oline var på vei hjem fra legen. Blodtrykket hadde skutt i været igjen. Legen ristet på hodet, skrev ut en ny resept. Oline stakk den i lommen uten å se på den.
Ved søppelbøttene beveget noe seg.
En katt. Tynn, trefarget, med et flerret øre. Satt rett på den våte asfalten og så på Oline. Ikke ynkelig, nei. Ikke bedende. Men på en måte… vurderende. Som om den tenkte: er hun den rette eller ikke?
Oline gikk forbi.
Katten reiste seg og fulgte etter. Taus. Ingen mjau, ingen løping foran, bare tre skritt bak som en skygge.
Oline snudde seg ved inngangen.
– Stikk av.
Katten satte seg. Blunket. Og ble sittende.
Oline gikk opp til tredje etasje, låste døra, skrudde på vannkokeren. Stilte seg ved vinduet – nede på benken satt katten.
En skrullete katt.
Om morgenen åpnet Oline døra og holdt på å snuble. På dørmatten lå katten og sov, krøllet sammen som en ball. Hvordan den hadde kommet seg opp til tredje etasje var uklart. Men den lå der som om det var der den hørte hjemme.
– Hva skal jeg gjøre med deg? spurte Oline.
Katten åpnet det ene øyet. Og lukket det igjen.
Som om svaret var opplagt.
Oline slapp den ikke inn. Det trodde hun i hvert fall. Hun bare satte ut en skål med melk. Lot døra stå på gløtt fordi det var kvelende – november, men radiatorene stod på fullt. Og katten bare kom inn.
Oline stod i gangen og så på den tykke, frekke skapningen som snuste i hjørnene. Så kjøkkenet. Så stuen. Og så stoppet den.
Gunnars stol. Gammel, slitt, med utvarmede armlener. Den samme stolen han satt i hver kveld, trykket på fjernkontrollen og sa: «Oline, se hva de gjør nå». Oline hadde gått i en bue rundt den stolen i et halvt år. Hun kunne verken sitte i den eller kaste den. Den stod som et minnesmerke. Som et hull i rommet.
Katten hoppet opp. Spant rundt i fordypningen og la seg. Rullet seg sammen, stakk nesen under halen.
Og begynte å male.
Oline skalv på leppene. Hun ville rope: «Kom deg ned!» Men halsen snørte seg sammen, og i stedet for et skrik kom det bare en hes lyd. Hun satte seg på sofaen og så lenge på katten som sov i mannens stol.
– Du får sove her i natt, sa Oline hest. – I morgen kaster jeg deg ut.
I morgen kastet hun den ikke ut. Heller ikke dagen etter. Katten ble.
Hun kalte den Misse.
– Misse, kom og spis, sa Oline og satte skålen på gulvet.
Misse spiste. Og så på Oline med det blikket. Vurderende. Rolig. Blikket til en som vet noe du ikke har skjønt ennå.
Etter en uke kjøpte Oline kattemat. Den billigste, i gul pakke, på tilbud. Stod i dyrebutikken og følte seg som en idiot. Ekspeditøren, en jente i tjueåra med rosa negler, spurte:
– Hvilken rase?
– Blanding. Hun pådrog seg, mumlet Oline og gikk uten å si hade.
Så kjøpte hun en kattebakke. Så en skål. En ordentlig en i keramikk, fordi Misse alltid sølte fra fatet. Så en klorestativ til 190 kroner, fordi katten hadde begynt å klore opp sofaen, og sofaen var det eneste Oline hadde som så noenlunde ut.
«Midlertidig,» gjentok hun for seg selv. «Alt dette er midlertidig.»
Men livet forandret seg allerede. Sakte, luskende, som vann som sliper stein.
Før våknet Oline klokka ni, lå og stirret i taket. Nå – halv åtte satte Misse seg ved puten, så på ansiktet hennes og var taus. Ikke mjauet. Satt bare og ventet. Og den tause ventingen gjorde det umulig å ikke stå opp.
Oline stod opp. Gikk på kjøkkenet. Helte i mat. Skrudde på vannkokeren. Og plutselig oppdaget hun at hun hadde stått i ti minutter ved vinduet og sett ut på gårdsplassen. Bare sånn. Uten å tenke på blodtrykket, uten å tenke på pensjonen, uten å tenke på Gunnar.
Om kveldene ble det enda mer interessant. Før skrudde Oline på TV-en – ikke for å se, men for å slippe den døde stillheten. Stemmer fra skjermen fylte tomrommet, og det føltes som om hun ikke var alene. Nå la Misse seg ved siden av på sofaen, mot hoften, og malte. Stille, jevnt, som en liten motor. Og for første gang på et halvt år skrudde Oline av TV-en.
Stillheten var ikke skummel. Stillhet med maling – det er en helt annen stillhet.
Hun tok seg selv i å snakke med katten. Ikke barne-aktig, nei, Oline hadde aldri vært sånn, ikke engang med Nora som liten. Bare snakket. Som til et menneske.
– Igjen 160 i blodtrykk. Den legen, Turid, ser på meg som om jeg allerede er død. Men jeg lever kanskje litt til. For å trosse alle.
Misse blunket.
– Nora ringte. Igjen det samme: «Mamma, hvordan går det?» Hvordan? Ingen ting. Men… før var det ingenting. Nå… nå vet jeg ikke.
Katten gned hodet mot håndflaten hennes. Og Oline ble stille, fordi det ble trangt i halsen igjen.
Naboen Turid stakk innom for en kopp te, så Misse og slo hendene sammen:
– Oline! Du sa jo – aldri, ikke for noe!
– Jeg sier det fortsatt – midlertidig.
– Javisst, midlertidig, smilte Turid og så på katten som gnisset seg mot Olines bein. – Du har kattemat på tre steder, keramikkskål og klorestativ. Veldig midlertidig.
Oline snudde seg mot vinduet så Turid ikke skulle se at hun smilte. Første gang på et halvt år.
Så ringte Nora. Oline selv skjønte ikke hvorfor hun fortalte om katten. Det glapp ut. Kanskje ville hun dele – for første gang på lenge hadde hun noe å dele.
– Du har tatt inn en katt? gjentok Nora. – Ja, det er jo et slags tidsfordriv, mamma.
Et slags tidsfordriv.
Oline la på og kjente sinne. Ekte, varmt, levende sinne. Ikke skuffelse – skuffelse var vandt, bomull-aktig, formløs. Men sinne. Det som får deg til å slå i bordet og si: «Skjønner du ingenting?!»
I desember raknet alt.
Misse begynte å spise mindre. Først merket Oline det ikke – hun spiste ikke opp, det skjer. Så rørte hun ingenting. Skålen stod full fra morgen til kveld, og maten tørket til en brun hinne. Misse lå i Gunnars stol og beveget seg nesten ikke. Bare pustet – tett, raskt, som om luften var tynn.
– Hei, Oline satte seg på huk, så katten i øynene. – Hva er det med deg?
Misse blunket. Og snudde hodet mot veggen.
Inni Oline raknet noe.
Hun hadde aldri vært hos dyrlege før. Gunnar hadde hund som barn, men Oline – nei, aldri. Hun skjønte ikke folk som slepte dyr til lege, brukte penger og nerver på det. «Folk har ikke nok til egen helse,» pleide hun å si. For ikke lenge siden.
Nå stod hun i gangen med en transportboks i hendene. Den hadde hun kjøpt i går. 400 kroner på salg – plastikk, med slitt gitter. Stappet Misse inni, og katten gjorde ikke motstand. Det var det skumleste. Før hadde hun klort seg, vridd seg, freset, men nå lå hun som en fille og så på.
Dyreklinikken «Pus» på andre siden av byen. Liten, trang, luktet medisin og våt pels. Oline satt på en plaststol, holdt transportboksen mot knærne og følte seg malplassert. Rundt var det unge folk med rasehunder og pelskatter i dyre bærenett. Og hun – en pensjonist i en gammel frakk, med en slitt boks der en blandingskatt med flerret øre lå.
Dyrlegen var ung. En guttunge på rundt tretti, med briller og blå frakk. Han het Arne, og sa «bare kall meg Arne». Han undersøkte Misse, kjente på magen og ble stille. Ansiktet forandret seg.
– Hva? spurte Oline.
– Vi må gjøre ultralyd.
Han gjorde det. Sveipet lenge sonden over Misses mage, klikket med musen, rynket pannen. Så snudde han seg mot Oline og snakket forsiktig, som man snakker til noen man synes synd på:
– Hun har en svulst i bukhulen. Trenger operasjon. Hvis ikke – to, tre måneder, kanskje litt mer.
– Hva koster det? spurte Oline.
– 28.000 kroner. Med narkose og etterbehandling.
Oline nikket, tok boksen og gikk ut.
28.000 kroner. Hele pensjonen hennes. Uten en krone til overs.
Hun satte seg på en benk utenfor klinikken. Desember, iskaldt, fingrene frøs. Misse i boksen – stille, bevegelsesløs, bare øynene glimtet gjennom gitteret. Så på henne. Uten å be, uten å klage, bare så.
Oline tok opp mobilen og ringte Nora. Ett signal, to, tre.
– Mamma, jeg er på jobb, fortell meg fort.
– Nora, jeg trenger hjelp. Katten må opereres. 28.000 kroner.
Stillhet. Så et sukk. Og en stemme som gjorde Oline kaldere enn desembervinden:
– Mamma, er du seriøs? 28.000 på en gatekatt?
– Hun er ikke gatekatt. Hun er min.
– Mamma. Det er en katt. Bare en katt. Hvis hun dør, finn en annen. Det er fullt av dem ute.
Oline lukket øynene. Plutselig så hun det klart som et bilde – Gunnar i stolen. Han trykker på fjernkontrollen og sier: «Oline, du er den mest sta personen på jord. Bestemmer du deg, flytter du fjell.» Han sa det så ofte at hun ble sint. Nå ville hun gitt alt for å høre det en gang til.
– Mamma? Hører du?
– Jeg hører, sa Oline. – Takk, Nora.
Og la på.
Tre dager tenkte hun. Tre dager – det er lenge når noen dør ved siden av.
Misse lå i stolen og smeltet. Som et lys. Spiste en teskje om gangen. Drakk lite. Hadde sluttet å male. Oline satt ved siden av, på gulvet, på et gammelt teppe, og strøk katten over hodet – lett, med fingertuppene.
– Jeg sa jo – du er min. Min er du.
På den fjerde dagen stod Oline opp klokka seks. Kledde på seg. Gikk til postkontoret. Stod i kø for å hente pensjonen – tre gamle damer foran henne, alle med sine kvitteringer, alle trege, alle evige.
Sedlene lå i frakklommen, og Oline gikk langs gaten med hånden presset mot siden, som om hun bar på noe skjørt. På en måte var det sånn.
På dyreklinikken la hun pengene på disken. Hendene skalv – av kulde eller frykt, hun visste ikke.
– Jeg har med katten til operasjon.
Arne så på pengene, så på Oline, så på pengene igjen. Nikket. Sa ikke noe unødvendig. Bare:
– Prognosen er god. Hvis hun tåler narkosen, blir alt bra.
Hvis.
Oline satte seg i gangen. Plaststol, hvit vegg, lukt av desinfeksjon.
Hun prøvde å huske når hun sist satt sånn og ventet. Husket det. 20 år siden, på fødestuen. Nora fødte. Oline satt i gangen – akkurat sånn, på en stol, med en veske mot brystet og ventet. Da gikk alt bra. Et barn skrek, og verden ble annerledes.
Døra åpnet seg. Sykepleieren kom ut – ung, i grønt, med trøtte øyne.
– Er du eieren av den trefargede?
– Ja, sa Oline og reiste seg. Beina var stive, knærne knekket.
– Alt gikk bra. Operasjonen var vellykket. Katten din er en fighter.
Oline nikket. Kunne ikke si noe – halsen var stengt. Hun bare nikket og nikket, og sykepleieren tok henne i armen:
– Hei, går det bra?
– Ja. Ja. Alt bra.
Misse ble båret ut – omgitt av bleier, døsig, med barbert mage og en tynn stingtråd. Oline tok boksen i begge hendene, trykket den til seg og gikk mot utgangen.
Hjemme la hun for første gang katten opp i sengen sin. På den siden der Gunnar pleide å sove. Misse lå på siden, pustet jevnt, og stingene på magen var rosa og tynne. Oline la seg ved siden av, la håndflatene på den varme kattekroppen og hvisket:
– Du er min.
Misse ble frisk sakte. Første døgnet lå hun, spiste en dråpe om gangen, så med grumsete øyne. Så begynte hun å løfte hodet. Og etter en uke gikk hun selv til skålen og spiste opp alt. Oline stod i døra til kjøkkenet og så katten slikke keramikkbunnen, og tenkte: slik er lykke. Tåpelig, småpenger, på fire bein.
I februar var Misse som før. Sprang rundt i leiligheten som gal, velte saltbøssa, skarpe klørne på klorestativet – og så på sofaen, fordi hun hadde karakter. Oline skjelte ut, svingte med et håndkle og ropte: «For et dyr!»
Oline selv levde nesten bare på havregryn og poteter. Turid kom annenhver dag med enten suppe i en boks eller en pose epler – «det er for mye, ta det». Oline visste at det ikke var noe for mye. At Turid selv telte kronene. Men hun tok imot. For stolthet er bra, men man må jo ha mat.
I slutten av februar ringte Nora.
– Mamma, sjekk kontoen. Jeg har overført deg. 28.000 kroner.
Oline ble stille. Så:
– Hvorfor?
– Fordi. – Pause. Lang, tung. – Du ga bort hele pensjonen for katten. Og du sa ikke noe. Turid ringte.
– Turid… Oline lukket øynene.
– Mamma, jeg skal ikke få vite sånne ting fra naboen.
Oline var stille. Ikke fordi hun var sint – men fordi hun ikke kunne velge ett riktig ord av tusen. Og hun valgte det enkleste:
– Kom på besøk, Nora. Bare sånn. Bare kom.
Stillhet. Ett sekund, to.
– Jeg kommer, mamma. På lørdag.
Oline la på. Stod litt. Så satte hun seg i Gunnars stol – for første gang på hele tiden. Bare satte seg. Og ingenting skjedde. Bare at fordypningen i setet var litt stor for henne.
Misse hoppet opp på fanget, stakk hodet mot håndflaten og begynte å male – høyt, så vibrasjonen kjentes inni.
Utenfor falt snø. Oline satt og så på. Ikke fordi det ikke hadde snødd før. Men fordi tidligere hadde hun ikke lagt merke til det.
