Bikkja dukket opp ved bakeriet den siste uka i september, når det om morgenen allerede luktet våt jord og røyk fra småhusområdet.
Ingen hadde sett hvor den kom fra. Bare en morgen svingte Kari Hansen rundt hjørnet til bakeriet sitt, og der satt den på trappa. Stor, rødbrun, med hvit brystkasse og en hale som var kuttet ujevnt. Pelsen var flokete og filtret. Den klynket ikke, tigget ikke. Satt bare og så på henne mens hun fant fram nøklene fra veska.
Kari Hansen snudde seg mot den:
– Sko deg. Stikk av gårde.
Bikkja reiste seg, gikk fire skritt unna og la seg ved kantsteinen. La hodet på potene. Gikk ikke.
Til lunsj var den på samme plassen.
Kari Hansen hadde drevet bakeriet i ni år. «Hos Kari», sto det med håndskrift på en treplanke over døra, som hun selv hadde lakket sommeren før fordi hun ikke gadd å betale for en ny. Liten sal, disk med monter, reol med ferske brød, to ovner på bakrommet.
Baksten starta klokka fem om morgenen, brødet ble satt klokka seks.
Kundene var faste, fra nabolaget. Bestemødre fra blokkene bortenfor, småbarnsmødre, menn etter nattskift som ville ha varme boller. Kari Hansen kjente nesten alle ved navn, huska hvem som kjøpte «Kneipp», hvem som tok loff, hvem som ville ha kanelbolle og hvem som ville ha med sukker.
Bakeriet ga mat. Ikke mye, men stabilt.
Det holdt til leie, strøm, medisiner til mora som bodde i et tettsted utenfor byen og ringte hver kveld på samme tid. Ringte klokka åtte betydde at alt var greit. Hvis det var stille til kvart over åtte, begynte Kari Hansen selv å ringe.
Mannen hadde gått for lenge siden. Siden da hadde hun gjort alt sjøl: lakke skiltet, ringe leverandører, bytte låser, dra tunge sekker med mel fra gårdsplassen og opp trappa.
Hun likte ikke høsten.
* * *
Bikkja gikk ikke.
Andre dagen kom Kari Hansen om morgenen, og der satt den igjen på trappa. Tredje dagen også. Fjerde dagen la hun merke til at en kunde fra blokka ved siden av, Maia – ei ung dame med runde briller og en beret som gled ned – stilte et blikkfat med vann ved trappa.
Kari Hansen ropte på henne:
– Maia, ikke gi bikkja mat her. Den skremmer vekk kundene.
Maia så på henne over brilleglassene.
– Den skremmer ingen.
– Jo, den gjør det. I går gikk Tora på den andre sida av trappa.
Maia trakk på skuldrene:
– Tora hopper også for vinden. Ikke noe argument.
– Argument eller ikke, fjern fatet. Jeg trenger ikke noe dyreinternat her.
Maia fjerna fatet. Men om kvelden, da Kari Hansen slukte lyset og gikk mot bilen, så hun Maia sitte på huk ved kantsteinen og gi bikkja mat fra en beholder. Bikkja spiste pent, ikke grådig, som om den ville være høflig.
Kari Hansen ville si noe, men ombestemte seg. Var sliten. Dagen hadde vært lang, leverandøren hadde kommet med en sekk mel med møll, og hun måtte ringe, krangle og forhandle om retur. Hodet brummet. Hun ville ha varm te og stillhet, ikke snakk om en hjemløs hund.
Etter en uke var bikkja blitt en del av landskapet.
Om morgenen lå den ved trappa. Om dagen flytta den seg i skyggen under rognebærtreet ved parkeringsplassen. Om kvelden kom den tilbake til døra. Bjeffet ikke. Kasta seg ikke. Bare var.
Kundene ble vant til den fortere enn Kari Hansen hadde venta. Bestemor Anna fra blokka overfor kom med kokte slakteavfall i ei krukke. Gutter fra skolen rundt hjørnet klappa den etter timene, og den lot dem, bare snudde hodet bort når de tok på den kappede halen.
Ekspeditrise Tonje, som jobba skift og likte hunder mer enn mennesker, maste hele tida:
– Kari, hva er problemet? Den er jo snill. Skader ikke ei flue.
– Jeg trenger ikke hund ved bakeriet.
– Og den trenger ikke bakeri. Den er seg sjøl.
– Da får den holde seg sjøl. Et stykke unna.
Men bikkja gikk ikke. Og Kari Hansen slutta å jage den bort. Ikke fordi hun godtok det, men fordi hun skjønte at det var nytteløst. Den gikk tjue meter unna, la seg, venta til hun forsvant inn døra, og kom tilbake.
Én hendelse huska hun. Midt i oktober kom et kraftig regnvær, plutselig og sint, med vind som rev i parasoller. Ingen kunder. Kari Hansen sto ved disken og venta på en kurér med gjær.
Og hun så: den rødbrune lå på trappa, gjennomvåt, og rørte seg ikke. Vannet rant av pelsen, dryppa fra snuta, men den bare lå.
Hun gikk ut med en eplekasse. Satt den opp ned mot veggen, kasta inn en gammel frottématte fra bakrommet.
Hun satte den fram og nikka mot kassa: – Der. Kryp inn, da.
Bikkja så på henne. Reiste seg. Krabba inn i kassa, rullet seg sammen. Labbene stakk ut, men det gikk.
– Men du er bare midlertidig her.
Samme morgen skjedde det noe mer. Kari Hansen bar ut til søppelcontainerne en påbegynt loff med svidd skorpe. Gikk forbi kassa, stoppa. Brakk av en bit av skorpen og la den foran snuta. Bikkja snuste, tok den forsiktig med tennene. Tyggde lenge, som om den smakte på ikke bare brødet, men på avgjørelsen hennes.
Siste uka i oktober ga hun den et navn. Ikke med vilje. Bare en morgen, da hun åpna døra, sa hun:
– Der er du igjen, Rolf.
Og bikkja løfta hodet. Så på henne. Som om den svarte.
Problemer starta i november.
Først småtterier. Noen slo ned markisen over inngangen. Kari Hansen ringte utleier, der sa de «vi setter inn ei sak», som betydde «aldri». Hun skrudde fast plata sjøl, med skruer, mens hun sto på ei stige i skumringa. Dagen etter var markisen revet ned igjen, hengende i ett feste.
Så kom det rare folk. Ikke kunder. To, av og til tre, i mørke jakker med hettene trukket opp. Kom inn, gikk rundt, så på baksten, kjøpte ingenting. Én gang spurte de Tonje:
– Når stenger sjefen?
Tonje svarte uten å tenke:
– Klokka ni. Ti, om det er vask.
Så fortalte hun det til Kari Hansen. Kari sa ingenting, men den kvelden stengte hun bakeriet halv ni for første gang. Talte kassa på ny to ganger.
Det gikk rykter i nabolaget. I neste gate ble en frisørsalong ranet. Gjennom vinduet, tok kassa og en hårføner. På døgnåpne apoteket ved bussholdeplassen slo de inn døra. En politimann gikk rundt til stedene, noterte i blokka, lovte «økt patrulje».
Kari Hansen satte ei ny lås på døra. Sjekka låsen på bakdøra. Ringte et firma som installerte kamera, fikk prisen, la på. For dyrt. For de pengene kunne hun betale Tonje i en måned.
Mor sa i telefonen:
– Kari, kanskje du bør ansette en vekter?
– Mor, en vekter koster så mye som halvannen Tonje. Jeg har ikke råd.
– Da politiet?
– Politiet kommer når det allerede er gjort.
Stillhet.
– Vær forsiktig der.
– Jeg er forsiktig.
Rolf lå fremdeles ved trappa. Da de to i mørke jakker gikk forbi tredje gang, løfta den hodet og så på dem uten å blunke. Knurra ikke, bjeffet ikke. Bare så på. Én av dem gikk i bue utenom trappa, den andre økte farten.
Kari Hansen så det gjennom vinduet. Tørka av disken og gikk for å telle opp.
Søttende november var en torsdag.
Kari Hansen huska datoen fordi mor ikke ringte til vanlig tid. Hun ringte sjøl i halv ti-tida, da hun allerede så vidt hadde fått ned skodda. Mor sa hun hadde døset foran TV-en og glemt det. Stemmen var lav, med litt tung pust, og Kari Hansen bestemte seg for å stikke innom morgenen etter, før åpningstid, med medisiner og sjekke.
Hun la på. Slukte lyset i salen. Hørte på at kjøledisken surra. Trykka på kassa, la penga i en tykk konvolutt, konvolutten i veska. Tok på seg jakke, plukka nøklene. Gikk ut hovedinngangen.
Ute var det mørkt. Lykta over trappa blinka og slukna. Luften lukta av vått jern og første frost. Hun tenkte: «Må bytte pære», og stakk hånda i lomma etter bilnøkkelen.
Fotsteg hørte hun ikke med en gang.
Noen kom fort, fra høyre, rundt hjørnet av bygget. Kari Hansen snudde seg. To personer. Hetter. Én hadde hendene i lommene.
Den nærmeste sa kort:
– Stopp.
Stemmen var ung, hard.
– Gi meg veska. Og nøklene.
Kari Hansen tok et skritt bakover. Ryggen traff døra til bakeriet. Veska gled av skuldra og hang i albuen. Én tanke, kort og sint: «Dagens omsetning. Den ligger i veska.»
– Veska, sa jeg.
Den første tok et skritt nærmere.
Den andre sto litt bak, så seg rundt. Kari Hansen fikk øye på ansiktet hans i lyset fra et vindu langt unna: ungt, ikke over tjue.
Hun åpna munnen, men strupen snørte seg sammen. Ikke av frykt. Av sinne. I ni år hadde hun drevet det bakeriet. Alene. Og nå ville to i hetter ta det hun hadde jobba for, stående ved ovnen fra klokka fem.
Hun grep reima med begge hender.
– Nei.
Den første rykket til. Greip reima. Dro mot seg, men Kari Hansen dro tilbake, og veska ble i hendene hennes et øyeblikk lenger enn han hadde regna med.
Det holdt.
Fra kassa der Rolf vanligvis lå, kom en lyd av tøy, så skrape fra klør på betong. Bikkja reiste seg. Kari Hansen hørte det, men så det ikke, fordi hun ikke slapp øynene fra mannen foran henne.
Og først da lyden kom, stoppa begge angriperne halvveis.
En dyp, buldrende knurring. Ikke bjeff. Knurring som kom fra det innerste av brystet, som om bakken under beina begynte å dirre.
Rolf kom fram fra skyggen under markisen. Pelsen på nakken sto rett opp. Leppene trakk seg tilbake, tennene blottlagt. Øynene i lyset fra vinduet langt unna så gule ut.
Den andre sa:
– Hva f…
Rolf lot ham ikke fullføre. Han kasta seg ikke. Han gikk. Sakte, skritt for skritt, uten å ta blikket bort fra den som holdt reima. Knurringa økte, som om det gikk en motor inni bikkja, som trappet opp turtallet.
Avstanden var igjen to meter.
Den første slapp reima. Tok ett skritt tilbake.
Rolf tok ett skritt til.
Den andre pusta ut kort:
– Vi stikker.
De løp. Virkelig, ikke snudde seg, langs veggen og rundt hjørnet. Og først da de alt løp, kasta Rolf seg fram. Bjeffingen smalt over gårdsplassen som et skudd, dyp, harsk, ukjent. Etter førti meter stoppa bikkja. Stod og pesa tungt. Snudde seg og gikk tilbake.
Kari Hansen sto trykket mot døra, og klarte ikke løsne hendene fra reima. Beina bar henne ikke. Hun gled langsomt ned på trappetrinnet. Betongen var iskald, men det spilte ingen rolle.
Rolf kom bort. Satte seg ved sida.
Hun hørte pusten hans. Jevn, som om ingenting hadde hendt.
Kari Hansen fant fram mobilen. Hendene skalv så mye at hun slo nummeret på tredje forsøk. Ringte politiet. Så Tonje. Satt bare og venta, og bikkja satt ved sida, og lykta over trappa blinka, og november sto rundt dem svart og stille.
Etter tjue minutter kom politimannen. Så kom Tonje i drosje, i frakk over nattkjolen.
– Herregud, Kari, hvordan går det?
– Greit.
– Du er jo hvit som et laken.
– Jeg er grei.
Tonje så på bikkja.
– Er det den?
Kari Hansen nikka.
Tonje satte seg på huk, strakte forsiktig ut hånda. Rolf lot seg klappe. Én gang vifta han med stubben av halen, så la han hodet ned på potene igjen.
Politimannen skrev rapport. Lovte å ta seg av saken. Sa at kjennetegna stemte med dem som hadde rana frisørsalongen. Kjørte.
Kari Hansen låste bakeriet med begge låsene. Satte seg i bilen. Vrengte nøkkelen, men kjørte ikke. Satt med hendene på rattet og så ut på den tomme parkeringsplassen.
Rolf lå på sin faste plass. Rullet seg sammen, pressa sida mot eplekassa. Frottématten inni var fuktig.
Hun gikk ut av bilen. Åpna bagasjerommet. Der lå et gammelt pledd hun pleide å dekke over kasser med for å hindre at syltetøyglass fra naboen knuste. Tok det. Gikk bort til bikkja.
Hun bøyde seg fram:
– Her. Det er kaldt.
La pleddet i kassa. Rolf snuste, reiste seg, tråkka litt og la seg på stoffet. Pleddet hadde melflekker og lukta lager, men Rolf brydde seg ikke.
Kari Hansen sto der. Så stakk hun hånda i veska, fant en gårsdagsbolle hun ikke hadde spist til lunsj, brakk av halvparten og la den foran snuta.
Hun sa lavt:
– Takk skal du ha.
Satte seg i bilen og kjørte hjem. På veien gråt hun, men ikke på grunn av ranerne. På grunn av at hun nesten i to måneder hadde jaget den bort fra døra. Og så godt at den ble igjen.
Neste morgen kom Kari Hansen halvannen time tidligere. Først stakk hun innom mor, la igjen medisiner, tok blodtrykk, hjalp henne å skifte, avtalte at de skulle til legen på søndag. Mor holdt armen hennes lenger enn vanlig. Kari Hansen hadde det heller ikke travelt.
Til bakeriet kom hun halv sju. I hendene en pose fra dyrebutikken. Skål, metall, tung så den ikke skulle velte. Fôr som selgeren anbefalte for store hunder. Halsbånd, mørkebrunt, enkelt, uten dilldall. Og bånd, vanlig bomull, med karabinkrok.
Rolf satt på trappa. Så på henne. Hun stilte skåla ved døra, helte oppi fôr.
Kari Hansen retta seg opp:
– Spis. Og ikke se sånn på meg.
Bikkja gikk bort til skåla. Spiste pent, uten å forhaste seg. Kari Hansen åpna bakeriet, slo på lyset, satte deigen. Mens den heva, gikk hun ut og satte halsbåndet på Rolf. Han rørte seg ikke, bare snudde hodet og stakk nesa mot håndleddet hennes. Fort, kort. Fortsatte å spise. Båndet hang hun inni, på kroken ved nøklene. I fall det skulle trengs.
Maia kom for å kjøpe boller klokka åtte. Så skåla, så halsbåndet på bikkja, og så på Kari Hansen over brillene.
Kari Hansen avbrøt henne: – Ikke begynn.
Maia smilte. Kjøpte fem boller, et kneippbrød og en pakke kjeks. Ved døra stoppa hun.
– Jeg er glad.
– Gå nå.
Til lunsj visste hele gata. Bestemor Anna fra blokka overfor kom med et stykke kokt oksekjøtt i folie. Gutter fra skolen tok med en gummiball, men Rolf brydde seg ikke om baller. Tonje kom hjemmefra med en tykk madrass og la den i vindfanget mellom to dører, der det ikke trakk.
– La han få stå inne minst én dag.
Kari Hansen sa ingenting. Men døra til vindfanget holdt hun siden åpen.
Samme kveld ringte hun en elektriker. Betalte av egen lomme, venta ikke på utleier. Lykta over trappa lyste kraftig og jevnt, og lyste opp trappetrinn og et stykke fortau. Rolf lå i lysringen, og pelsen så ut som kobber.
Mor ringte klokka åtte, som alltid.
– Kari, jeg hørte du hadde bråk i går?
– Hvem sa det?
– Anna ringte. Hun får alltid vite alt først. Hvordan går det?
– Greit, mamma. Jeg har vakt.
– Hvem vakt?
Kari Hansen så på Rolf som lå i vindfanget på Tonjes madrass og så på henne med ett øye.
– Lang historie. Forteller i morgen.
Ranerne ble tatt etter to uker. Politimannen ringte og sa: pågrepet, saken overlevert. De samme som rana frisøren og apoteket. Kari Hansen sa «takk» og la på. Så på Rolf, som lå og døste ved ovnen på bakrommet, dit han hadde flytta da den første frosten kom. Vindfanget var ham for kaldt nå, og Tonje hadde bare flytta madrassen lenger inn, til ovnene.
Kari Hansen ropte:
– Hørte du? De fikk dem.
Rolf åpna ett øye og gjespa.
Til nyttår dro hun ikke til mor i tettstedet som vanlig. Henta mor til seg. Drosje, to poser med mandariner, eske konfekt og en pai etter oppskrift skrevet av oldemors hånd på et ruteark.
De stakk innom for å hente kaka som Kari Hansen hadde bakt til middag. Mor fikk øye på Rolf ved døra og spurte: – Hvem er det?
Kari Hansen stoppa ved sida av ham:
– Det er Rolf. Han bor her.
– Her, hvor?
– Her hos meg.
Mor så på dattera. Så på bikkja. Så på dattera igjen.
Om våren bestilte Kari Hansen nytt skilt.
Fra et trykkeri, ordentlig, med rette bokstaver og belysning. «Hos Kari». Under, med teip: «Ikke rør hunden, det er en ansatt.»
Maia sa det var det beste skiltet i nabolaget. Tonje sa det var markedsføring. Bestemor Anna sa det var sant.
Rolf lå ved trappa. Så på forbipasserende.
Båndet hang inni bakeriet, på kroken ved nøklene, og nå ble det tatt ned hver kveld.
Om kvelden, når Kari Hansen stengte bakeriet, stressa hun ikke lenger. Slukte lyset, sjekka ovnene, tok veska og gikk ut. Rolf reiste seg og gikk ved sida av henne til bilen. Hun åpna bakdøra, og han hoppet inn.
Sammen kjørte de hjem.
Hver morgen brakk Kari Hansen av en bit av den første loffen og la den i skåla til hunden før hun helte oppi fôr. Det var ikke lenger en tilfeldighet. Det var en rutine.
