Gunnar kom tilbake fra jakt, sint som en veps i en krukke. Støvlene sparket han av seg ved dørstokken – den ene til venstre, den andre til høyre. Jakken kastet han mot knaggen, bommet, og gadd ikke engang plukke den opp. Han gikk til kjøkkenet og raslet med vannkokeren.
Ingrid satt i stuen og bladde på telefonen. Hun hørte mannen gå – tungt, nervøst, hvert skritt som en anklage. Den røde hunden Tassen lå ved føttene hennes, med snuten på potene. Ørene la han flatt, halen logret ikke. Han merket alltid når herren var i dette hjørnet, og prøvde å holde seg unna.
– Så, – Gunnar stilte seg i døråpningen, hendene på hoftene, slik han alltid gjorde når han skulle si noe han mente var endelig. – Hunden duer ikke til jakt. En udugelig kjøter, ikke en hund. Jeg har trent og trent – null resultat. Anda faller – han sitter. Haren løper forbi – han gjesper. Vi må kvitte oss med ham.
Ingrid så opp. Hun så på mannen rolig, oppmerksomt, slik man ser på en som har sagt noe dumt, men ennå ikke skjønner det selv.
– Kvitte oss? – gjentok hun, som om hun smakte på ordet.
– Ja, hva annet? Fø en gratispassasjer? En jakthund skal jakte. Men denne… – Gunnar viftet med hånden mot Tassen, som presset seg enda tettere inntil Ingrids ben. – I morgen kjører jeg den til Lars, kanskje han kan ta den av dage. Hvis ikke – så slipper jeg den på veien.
«Slipper den på veien» – det var da noe inne i Ingrid klikket.
Hun reiste seg uten et ord. Tassen spratt opp etter henne, så bekymret opp på henne. Ingrid gikk forbi mannen inn i gangen, åpnet boden og tok frem kofferten – en stor, blå på hjul. Den samme de en gang hadde reist til Hvaler med, da de fortsatt reiste noe sted sammen.
Gunnar fulgte henne med blikket, men sa ingenting. Han tenkte vel at kona holdt på med sesongrydding.
Men Ingrid åpnet Gunnars halvdel av garderoben.
Skjorter – én, to, tre, fire. Pent. Underbukser, sokker – i sidelommen. Jeans – ett par fritids, ett par arbeid. Grå genser, gave fra moren. Barberskum fra badet. Tannbørste.
Gunnar dukket opp i døråpningen til soverommet og så på i noen sekunder. Så gikk det opp for ham.
– Hva er det du gjør?
– Pakker kofferten din, – svarte Ingrid med samme tone som hun sa «middagen står på komfyren» eller «brødet er slutt».
– Hvilken koffert? Hvorfor?
– Du sa nettopp at vi må kvitte oss. Så jeg kvitter meg.
Gunnar blinket. Så satte han seg langsomt på sengekanten, som om beina sviktet.
– På grunn av hunden?
– Ikke på grunn av hunden. På grunn av deg.
Hun glidelåste igjen og rettet seg opp. Tassen kom stille inn og la seg ved dørstokken, som om han voktet den.
– Jeg skal si deg noe, Gunnar, siden vi først snakker. Du kaller Tassen en gratispassasjer. Kan ikke jakte, ingen nytte. Men la oss se hvem som har nytte her.
– Ingrid, ikke begynn.
– Tassen kommer ikke med anda, det er sant. Men han møter meg hver morgen som om jeg har vært bortreist i et halvt år. Han legger labben på fanget når jeg gråter. Og jeg gråter, Gunnar, ofte. Fordi du kommer hjem fra jobb – og går rett i TV-en. Fra jakt – på sofaen. Sist du snakket normalt med meg var da strømregningen kom. Tre setninger på rad – det var en begivenhet.
Gunnar åpnet munnen.
– Du kan da ikke sammenligne meg med en hund.
– Jeg sammenligner ikke. Jeg konstaterer. Tassen er levende. Han kjenner. Han elsker. Uten betingelser. Han trenger ikke at jeg er tynn eller lager middag. Han trenger at jeg finnes. Når var siste gang du gledet deg over at jeg finnes, Gunnar?
Stillheten i rommet hang som tøy på snor – tung, våt, ubehagelig.
Gunnar så på kofferten. Så på kona. Tassen løftet hodet og så på ham uten harme, uten sinne. Bare så. Hunder bærer ikke nag – de har for stort hjerte til det.
– Jeg mente det ikke sånn, – sa Gunnar. – Jeg ble opphisset. Karene lo.
– Karene lo. Og for å ikke tape ansikt foran dem, bestemte du deg for å kaste et levende vesen. Som stoler på deg. Som løper mot deg når du kommer hjem. Du vet ikke engang at du skal kaste ham – han tror du er god.
Gunnar gned ansiktet med hendene. Skjegget stakk – han hadde ikke barbert seg på to dager på jakt.
– Og kofferten – mener du det alvorlig?
Ingrid var stille. Utenfor kranglet spurvene i rognebærtreet. Kjøleskapet surret og stilnet.
– Alvorlig, Gunnar. Det handler ikke om Tassen. Tassen var dråpen. Du snakker om et levende vesen – «kvitte oss», «slippe på veien». Hva om jeg ikke passer i morgen – kvitter du deg med meg også? Kjører meg til mamma? «Er ikke til nytte lenger, ta henne tilbake»?
– Nå overdriver du.
– Det er du som har overdrevet. Lenge. Du har sluttet å se at det finnes levende rundt deg. Jeg er levende. Tassen er levende. Vi er ikke redskaper. Ikke et gevær du kan selge hvis det skyter skjevt. Vi er familie. Og familie kaster man ikke.
Gunnar satt og følte seg slik han ikke hadde følt på lenge. Før var det sånn – han sa noe, kona nikket. Ikke fordi Ingrid var svak. Hun kunne tie – tålmodig, på kvinnelig vis. Sparte på. Jevnet ut. Og han hadde vent seg til at han kunne si hva som helst – og ingenting ville skje.
Men nå skjedde det.
Tassen gikk bort til Gunnar og stakk den våte snuten inn i hånden hans. Han kom bare bort, fordi han så at mennesket hadde det vondt. Og når noen har det vondt, må man være nær. Det visste Tassen ikke med hodet – med hele seg, med hele den røde pelsen.
Gunnar så på hunden. På den våte snuten, de brune øynene, halen som vippet forsiktig – «kom igjen, fred?»
Og da tok det ham. Ikke til tårer – han var en mann, tross alt. Men noe veltet inni ham, som en båt i bølgene – plask, og du er på den andre siden.
– Ingrid. Sett kofferten bort.
– Hvorfor?
– Fordi, – han strøk Tassen over hodet, – jeg er en tosk.
– Det vet jeg. Spørsmålet er: en tosk som lærer, eller en som du kan hugge staur i?
Gunnar smilte skjevt. Selv nå – hun kunne.
– Lærer. Tilgi. For Tassen. Og for alt.
Ingrid gikk bort til kofferten, åpnet den. Tok ut barberhøvelen og tannbørsten, la dem på nattbordet.
– Skjortene henger du selv.
Gunnar nikket. Han bøyde seg ned til Tassen og klødde ham bak øret.
– Hva da, gratispassasjer, – stemmen skalv litt. – Skal vi leve videre?
Tassen logret så voldsomt at han nesten veltet en lampe. Han hoppet opp, slikket Gunnar på nesen. Satte seg og så på dem begge med det blikket som bare hunder har: av fullkommen, ufortjent lykke.
På neste jakt dro Gunnar uten Tassen. Han kom hjem med to ender og en pose sukkertryne fra markedet.
– Er det til noen? – spurte Ingrid, selv om hun visste.
– Til gratispassasjeren, – mumlet Gunnar. Og smilte.
Kofferten satte Ingrid tilbake i boden. Men ikke langt inne. Så den var lett å få tak i.
Bare for sikkerhets skyld.
